Verden sulter: men det er nok mat til alle

I dag går over 800 millioner mennesker uten nok mat, og 45 millioner er på randen av sult. Dette er nedslående for et samfunn der de rikeste økte sine formuer med 4 billioner dollar i det første året av en global pandemi.

[Source]

I løpet av de siste månedene er virkeligheten at 23 millioner mennesker i Afghanistan står overfor akutt matusikkerhet, og 9 millioner er på et «nødnivå», ifølge IPC (Integrated Food Security Phase Classification). På den lille øynasjonen Madagaskar, står 300 000 mennesker overfor hungersnød av høyeste kategori. Det er 16 millioner mennesker i Jemen som står overfor akutt matusikkerhet og listen fortsetter.

I århundrer har mennesker stått overfor sult på grunn av mangel på mat. Avlingssvikt førte millioner ut i sult, fordi det ikke var nok mat. Mennesker var underlagt naturens luner: tørke, flom, kuldeperioder og naturkatastrofer av alle slag. Med en lokal økonomi med begrenset handel var det umulig å løse problemet med underskuddet i en region med å handle med en annen region. Men slik er det ikke lenger.

Vi produserer for tiden mer enn nok til å fø hele planeten. Mengden kornproduksjon er i dag tilstrekkelig til å mette alle i verden dobbelt opp, med det høyeste utbyttet noensinne på 2,8 milliarder tonn (tilsvarende 1 kg per person om dagen). Verdenshandelen er uten sidestykke i historien. 11 milliarder tonn last fraktes på havet hvert år.

Hvorfor står da 10 prosent av verdens befolkning overfor matusikkerhet; og hvorfor har en femtedel av verdens barn hemmet vekst på grunn av underernæring?

Nylig havnet administrerende direktør for Vedensmatvareprogram, David Beasley, i en Twitter-krangel med multimilliardær Elon Musk. Beasley ba milliardærer om å donere 6 milliarder dollar for å redde livet til 42 millioner mennesker. Musk forsøkte å så tvil om påstanden, og ba Beasley om et «åpent kildekode-regnskap» (hva nå enn det innebærer) for å vise hvordan pengene brukes.

Man kan be Musk om å gjøre det samme med sine egne selskaper, som holdes flytende takket være en massiv tilførsel av offentlige penger, men man mistenker at han ville ta stor anstøt av dette.

Hvis verdens milliardærer ga fra seg 0,15 prosent av de 4 billionene dollarene de tjente i fjor, kunne vi ha unngått at folk sulter i hjel i år. Antagelig, om de oppga 3 prosent, kunne vi sikret at de 800 millionene som sulter hadde nok å spise.

Men, som Beasley fant ut, er det veldig vanskelig å få verdens kapitalister til å skille seg fra pengene sine. Musk er også veldig imot ideen om at han eller folk som ham skal betale mer skatt.

Verdens rikeste nasjoner er ikke særlig mer bistandsvennlig. Mens behovet for bistand har økt drastisk, har de rikeste nasjonene kuttet i bistanden. Støtten til syriske flyktninger og flyktninger i Øst-Afrika er kuttet, og matrasjoner halvert.

Sannheten er at det kapitalistiske systemet ikke har noen interesse i å forsørge de hundrevis av millionene som sulter. Problemet er ikke at maten ikke finnes, men at de fattige ikke har råd til å kjøpe den. Hvis moderne landbruksteknikker, inkludert mekanisering, ble tatt i bruk på riktig måte på grunnlag av en rasjonell plan, kunne vi øke matforsyningen ytterligere. Men det er ingen profitt å hente på det.

Veldedige organisasjoner, frivillige organisasjoner og FNs World matvareprogram fungerer som et lite plaster som forsøker å lindre den verste sulten, men de er fullstendig ute av stand til å løse problemene med sult. De overlever i grunnen av å trygle de velstående om å skille seg fra pengene sine. Det kapitalistiske systemet påfører verdens fattige denne elendigheten, og gir minimalt med lindring.

Ressursene nødvendige for å tilfredsstille de grunnleggende behovene til verdens befolkning finnes i dag. Ved å få slutt på matsvinnet, og investere i bedre teknologi, kan vi ikke bare møte disse grunnleggende behovene, men sikre en anstendig levestandard for alle, og på en bærekraftig måte. Men dette vil bare være mulig under et økonomisk system med rasjonell planlegging for å oppfylle menneskelige behov, for å organisere verdens ressurser til fordel for arbeiderne, bøndene og de fattige i verden, ikke profitten til en liten gruppe milliardærer.