USA: revolusjon, kontrarevolusjon og reformisme

Lenin sa en gang at «politikk er konsentrert økonomi.» I over et tiår har vi blitt utsatt for en systemisk kapitalistisk krise. Den eneste utveien den herskende klassen har, er å øke innstramningene og intensivere utnyttelsen av oss. Med en ulikhet på historiske nivåer og en relativ levestandard i fritt fall, er dette oppskriften på en eksplosiv klassekamp. Dette er en forklaring på hvorfor massene igjen er ute, der de gjør alt i sin makt for å endre skjebnene sine, bare et kvart århundre siden «historiens ende» ble erklært.

[Source]

Fra Sudan til Algerie, Ecuador til Chile, Catalonia, Libanon, Iranog videre, er verdensrevolusjonen tydelig på dagsordenen. Men til tross for massenes inspirerende heltemot og offer, blir de gjentatte ganger holdt tilbake eller solgt av lederne. Disse reformistlederne mener det er umulig å gå lenger enn kapitalismens grenser og at klassefred kan oppnås med klassesamarbeid.

Det sinnssyke er å prøve å gjøre samme ting om og om igjen og å forvente forskjellige resultater. Slik er reformismens galskap. Gang på gang har det reformistiske klassesamarbeidet ført til nederlag for arbeiderklassen. Det at en reformistisk ledelse alltid vil føre til katastrofe kan anses som en historisk lovmessighet. Dette er grunnen til at det trengs en annen type ledelse – et revolusjonært lederskap. Det er ingen overdrivelse å si at kampen i den neste historiske perioden – kampen mellom revolusjon og reformisme, er den som vil avgjøre menneskehetens skjebne. Som Leon Trotsky forklarte, er krisen menneskeheten lider av, krisen til arbeiderklassens ledelse.

Reformister er de som bare ønsker å reformere kapitalismen – i motsetning til å styrte den. Lenin hadde følgende klare og konsise definisjon:

I motsetning til anarkistene anerkjenner marxistene kampen for reformer, dvs. for tiltak som forbedrer arbeidsfolks forhold uten å ødelegge den herskende klassens makt. Samtidig fører marxistene imidlertid en mest mulig resolutt kamp mot reformistene, som direkte eller indirekte begrenser arbeiderklassens mål og aktiviteter til reformer. Reformisme er et borgerlig bedrag av arbeiderne, som til tross for individuelle forbedringer, alltid vil forbli lønnsslaver, så lenge kapitalens herredømme vedvarer.

Det liberale borgerskapet gir reformer med den ene hånden, og tar dem tilbake med den andre, reduserer dem til intet, bruker dem til å slavebinde arbeiderne, dele dem inn i separate grupper og forevige lønnsslaveriet. Av den grunn blir reformisme, selv når den er ganske oppriktig, i praksis, et våpen som borgerskapet ødelegger og svekker arbeiderne med. Erfaringen fra alle land viser at arbeiderne som setter sin lit til reformistene alltid blir lurt.

Det finnes mange slags reformister, selv om de fleste av dem ikke har et gjennomarbeidet program eller som til og med ikke tenker på seg selv som sådan. De har en tendens til å se på seg selv som svært «pragmatiske» og «realistiske» og tror de på en eller annen måte kan «utmanøvrere» kapitalistmonsteret og dets tilstand. De blir slått først en vei og deretter en annen av de motsettende spenningene til klassene, de famler blindt gjennom minefeltet de kapitalistiske motsetningene utgjør – til de uunngåelig blir blåst skyhøyt opp av hendelsene.

Noen reformister er oppriktige i ønsket om å oppnå sosialisme. De tror imidlertid at det er mulig å komme dit gradvis, ved å «vokse over» fra kapitalisme til sosialisme uten et avgjørende brudd med systemet – uten revolusjon. Så er det de som ikke ser noe alternativ til systemet og synes kapitalistene og deres stater er uslåelige. Uten tillit til arbeiderklassens evne til å gjennomføre en sosialistisk revolusjon, begrenser de horisontene sine til bare å lyse opp lønnsslaveriets kjeder. Atter andre tar et kynisk sikte på å redde kapitalismen fra seg selv, og forsøker bevisst å skjære over den sosialistiske revolusjonen, som truer med å flomme systemet over som en tsunami. De foreslår beskjedne reformer eller de kaller seg til og med for sosialister for å avspore massebevegelsen og holde den innenfor kanaler som er trygge for systemet.

Dette kompliseres ytterligere av at USA aldri har hatt et virkelig massepolitisk politisk parti, enn si et massesosialistisk parti. Det vi har, er imidlertid en tradisjon for både venstre og høyre populisme. De siste årene har dette kommet til uttrykk gjennom den snodige vrakingen av de to hovedpartiene. Alt dette gjør amerikansk politikk spesielt forvirrende for de som ikke har et marxistisk kompass å navigere med.

La oss være tydelige: Det demokratiske partiet er ikke reformistisk i noen vitenskapelig forstand av ordet – det er et kapitalistisk parti tvers gjennom. Men noen reformister, både på valgt og aktivistisk nivå, mener det er mulig å forvandle det til et reformistisk sosialistisk parti. Dessverre er det ikke så enkelt å overbevise folk om at dette er en bortkastet og demoraliserende blindvei for å sitere Lenin, spesielt når det enda ikke finnes et positivt eksempel som kan fylle tomrommet. Bare erfaring og tålmodig forklaring kan lære bort disse leksjonene. Men ta ikke feil – arbeiderklassen lærer, og den lærer raskt.

Å bygge et uavhengig klasseparti er den viktigste politiske oppgaven som konfronterer amerikanske arbeidere i den umiddelbare historiske perioden. Men å danne et slikt parti vil bare være det første skrittet. Uansett hvilken konvergens av sosiale krefter som fører til dens dannelse, vil det fremtidige massearbeiderpartiet nesten helt sikkert starte som et reformistisk et, selv om det kaller seg “sosialistisk.” Hvis det kommer til makten, men forblir forpliktet til å reformere kapitalismen, vil det uunngåelig mislykkes og forberede en stor sving til høyre. Slik er reformismens pris! Men fiasko er ikke en forhåndskonklusjon.

Kampen om partiets fremtid er en kamp av bestående av levende krefter – og marxistene vil kjempe med tenner og klør for å vinne medlemmene over til et revolusjonært program og perspektiv. I prosessen, selv om vi ikke lykkes med å endre innholdet, vil vi ha fått et mye bredere publikum og vunnet tusenvis av støttespillere til programmet vårt og satt oss og klassen vår i en mye sterkere posisjon til å bygge et parti som etter hvert kan vinne flertallet av amerikanske arbeidere over til en sosialistisk revolusjon.

En ting er sikkert. At vi må kjempe mot reformisme i masseskala, er en ekstraordinær utvikling som gjenspeiler systemets stillstand. Dessverre for reformistene kan du ikke ha reformisme uten reformer, eller i det minste ikke så veldig lenge. Det er ikke grunnlag for reformisme i en epoke med kontrareformer. Arbeiderne ønsker konkrete handlinger og gjerninger. De har fått nok og ønsker betydelige forbedringer i livet – ikke halvtiltak og falske løfter.

Reformistiske individer, programmer og partier havner på et slags spekter. Enten de er kyniske eller oppriktige, venstre-reformister eller høyre-reformister, eller at håper de på å «utvikle» kapitalismen ut av sin eksistens eller for å redde den fra seg selv, vil alle av dem bli testet av hendelsene og av massene og de vil bli funnet mangelfulle.

Den grunnleggende skillelinjen mellom reformisme og revolusjon er grensen mellom klassesamarbeid og klasseuavhengighet. Enten naivt eller ved dobbeltspill gjør reformistene linjene mellom klassene uklare og tror de kan klare det umulige. De er livredde for sine egne skygger, og viker unna direkte konfrontasjon med kapitalistene. Revolusjonære marxister, på den andre siden, anerkjenner ikke bare klasseskillet, men gjør alt for å understreke og å forsterke den. Vi foreslår dristige tiltak som kommer i konfrontasjon med kapitalistiske eiendomsforhold for å forbedre flertallets liv.

Marxister representerer det legemlige historiske minnet til arbeiderklassen, den generaliserte teoretiske og praktiske leksjonen om fortidens seire og nederlag. Vår oppgave er å utvide sprekkene i systemet til det går i stykker, ikke å lappe dem sammen – det er hva reformistene gjør. Imidlertid så hører massene i dag på og har tillit til reformistene, og de revolusjonære består av en bitte liten håndfull individer spredt rundt over hele verden, ennå ikke dypt forankret i noen bestemt by, region eller industri. For å gjøre denne situasjonen til det motsatte, må revolusjonære sosialister finne en vei til arbeiderklassen, starte med enkeltindivider og deretter til de mer avanserte lagene.

Fordi verdens utnyttede og undertrykte, til tross for svik, ikke har noe annet alternativ enn å prøve igjen og igjen på å finne en vei ut av kapitalismens forvirring. Arbeiderne og de unge kan ikke vente til de revolusjonære får samlet seg før de går over til aksjon. Og arbeidere i fattige land kan ikke vente til revolusjonære i de mer avanserte landene handler, før de prøver å klore seg ut av sin elendighet.

Den amerikanske arbeiderklassen vil ikke befinne seg langt bak søstrene og brødrene våre rundt om i verden. «Revolusjonens molekylære prosess» perkolerer også her. Allerede kan vi se en økende kamp fra fagorganiserte arbeidere og den fantastiske ungdomsbevegelsen for å bekjempe klimaendringene. Når vi følger de spennende begivenhetene som bryter ut over hele verden, bør vi aldri glemme at det vi ser på er vår egen fremtid – selv om revolusjon, kontrarevolusjon og reformisme vil komme i konflikt med alle de særegenhetene og motsetningene man kan forvente fra et land som USA.

Verdenskapitalismen som system gikk over utløpsdatoen for hundre år siden. Den kunne – og burde – ha blitt styrtet. Den eneste grunnen til at den fortsatt eksisterer, skyldes nettopp reformistene. Ett ekstra århundre med kapitalistiske kriger, utnyttelse, undertrykkelse og miljøforringelse som menneskeheten har måttet lide under.

Dette er ikke bare et teoretisk eller historisk spørsmål. Reformistiske ideer er ikke bare utopiske, men livsfarlige, da de distraherer og avsporer oss fra den grunnleggende oppgaven med å rive kapitalismen opp med roten en gang for alle. Med spørsmålet om klimaendringer som kastes i inn i blandingen som en akselerator, tikker historiens klokke raskere enn noen gang. Det som er «praktisk» eller «mulig» innenfor kapitalismen er ikke nok til å redde oss fra katastrofen systemet har i vente for oss økonomisk, sosialt og miljømessig. Det handler ikke om å opprettholde status quo på ubestemt tid, med sosialisme som et fint mulig «bonus» -alternativ – det er bokstavelig talt valget mellom sosialisme eller barbari. Vi vet hvilket alternativ flertallet av menneskeheten vil velge.