USA: hva nå etter at reaksjonens pisk ikke maktet å skremme massene?

Over de siste to år har flere svarte amerikanere blitt drept av politiet enn amerikanere drept i kamp i Afghanistan i løpet av de siste 18 årene. Flere svarte amerikanere har blitt drept av politiet over de siste tre år enn antallet som døde i angrepene 11. september 2001. Kombinert med en ødeleggende økonomisk krise og en pandemi er det lett å forstå, hvorfor et vendepunkt er nådd etter århundreder med akkumulert vrede og ydmykelse flyter over og ut i gatene.


[Source]

Tidligere i år skrev vi i utkastet til 2020 perspektivet for den kommende amerikanske revolusjonen:

“2008 endret milliarder av folk sin bevissthet. Kapitalens beste strateger forstår og frykter dette. Edelman Trust Barometer spurte folk i 28 hovedland og oppdaget at 56 % av befolkningen i dag mener at ’kapitalismen gjør mer skade enn gavn i verden’ derav 47 % av alle amerikanere.”

“Og Maplecroft Global Political Risk Outlook konkluderte, at i løpet av 2019 hadde 47 land ’sett en bemerkelsesverdig økning i demonstrasjoner, som intensiverte gjennom det siste kvartalet.’ Dette gjelder hele 25 % av alle verdens land. ’[De] følgende forstyrrelser i handel, nasjonale økonomier og investeringer verden over er kommet opp i milliarder av amerikanske dollar.’ Med en ny verdensøkonomisk krise i horisonten eller allerede godt i gang kan vi forvente enda mer generaliseret utilfredshet i 2020 og senere. Og bølgene av revolusjoner, som har feiet over Latinamerika, Afrika, Midtøsten og Europa, har i seg selv en uunngåelig innvirkning på USA.”

Dette perspektivet har nå fullstendig utfoldet seg. I løpet av de 10 dagene, som har gått siden politimordet på George Floyd i Minneapolis, har USA blitt rystet fra toppen til bunnen av en massebevegelse av hittil usette proporsjoner. Bevegelsen har vært grunnleggende og organisk og bruset frem på tross av brutal undertrykkelse og enda flere politimord. Over 200 byer har erklært portforbud, og over 20.000 nasjonalgardister har blitt utstasjonert i 28 stater.

Etablissementet på defensiven

Den landsomspennende bevegelsen, som har nådd ethvert hjørne av landet – fra store urbane sentre til små, rolige konservative byer, har tvunget etablissementet på defensiven. Det har nå blitt tvunget til å gi visse innrømmelser – anklager de andre tre betjentene som var involvert i mordet og oppgradert anklagene mot Chauvin – og har endog fått ekspresident Barack Obama ut for å forsøke å avbøte på situasjonen.

Men den nåværende presidenten har bare helt bensin på bålet og erklært med en bibel i hånden: “Hvis en by eller stat nekter å ta de nødvendige foranstaltninger for å forsvare deres borgeres liv og eiendom, så vil jeg innsette det amerikanske militæret og hurtig få løst problemet for dem.” Dette skjedde etter at fredelige demonstranter ble ryddet av veien med tåregass og politibatonger for å gjøre plass til hans fotosesjon.

Men politiundertrykkelse har vært ute av stand til å skremme bevegelsen. I Louisville, Kentucky, skjøt politiet enda en ubevæpnet svart mann, David McAtee. Betjentene påsto, at de ”skjøt tilbake” mot menneskemengden; men det ble senere avslørt, at betjentene hadde slått av kropskameraene og, at deres historie strider mot øyenvitneberetninger. Det var mord. Igjen.

Over 9.000 mennesker har blitt arresterte, størstedelen av dem bare for å demonstrere. I by etter by har demonstranter motsatt seg portforbudet. I L.A. og Seattle har menneskemengdene ropt: “I don’t see no riot here, why are you in riot gear?”

Alt hva Trump gjør, blir avbøyd i prismen – det amerikanske presidentvalget i november. Truslen om å bruke militæret var et forsøk på å spille ”lov-og-orden-kortet” oblåse seg opp som ”sterk”, mens han fremstiller Demokratene som ”myke” over for ”uroskapende banditter”.

Men det er et farlig spill, som han er i gang med. Å innsette militæret kunne være en stor sats,som kunne medføre, at det ikke var noen vei tilbake. Hva skulle skje, hvis demonstrantene ikke trakk seg tilbake? Hva nå hvis troppene nektet å skyte på menneskemengdene? Hvis de åpnet ild, hvor mange ville de kunne drepe, før millioner fler ville gå med i bevegelsen, før militæret ville splittes langs klasseskillene, og enhver amerikansk ambassade i hele verden ville bli satt i brann?

Der har allerede vært tilfeller (både virkelig og oppsatte) av fraternisering mellom politibetjenter og menneskemengdene. I en bredt omdelt video taler en ung svart mann til svarte betjenter og forteller dem, at hvis det ikke var for deres uniformer, ville de rike og deres egne sjefer også hatet dem. I en annen video kan en betjent sees å få tårer i øynene og bli erstattet på politilinjen etter at en svart jente skjeller ham ut og ber ham om å: “knele!”

Det første tegn på en forestående revolusjon er splittelse i den herskende klassen, som er ute av stand til å herske på samme måte som før. Etterkrigsoppsvingets økonomiske gulrøtter er ikke lengre til stede, og deres sedvanlige repressive pisk mister effekten sin. Dette etterlater kapitalistene og deres politiske representanter i villrede og i intern konflikt.

Vi har sett mange eksempler på dette, særlig siden 2016. Men den nåværende særlig eksplosive konvergens av faktorer har kastet disse splittelsene helt frem i lyset.

Innsettelsen av militæret – ikke nasjonalgarden, men den riktige hæren – i henhold til Oppstandsakten fra 1807 kunne gi et massivt tilbakeslag. En dårlig forretningsmann og imitator uten noe militære erfaringer som Trump, tror åpenbart at de væpnede styrker er som en vannkran, som man bare kan slå av og på som det passer en, altså en trussel som vil bli adlydt og fryktet uten noen spørsmål. Men de virkelige strategene i Pentagon vet at så snart de spiller ”send troppene inn”-kortet, så har de bokstavelig talt ikke flere kort å spille.

I utgangspunktet er det amerikanske militæret den eneste institusjonen i det kapitalistiske styret som stadig nyter en høy grad av tiltro. Det består primært av folks brødre, søstre, fedre, mødre, søskenbarn, barn etc. og blir sett som en heroisk forsvarer for den ”amerikanske friheten.” Men hvis den blir brukt mot sivilbefolkningen – en sivilbefolkning, som tar sin ”frihet fra tyranni” særlig alvorlig – så vet ingen, hva som vil skje. Det ville svare til å erklære krig mot den amerikanske befolkningen – en krig militæret ikke er sikker på å vinne uten permanent å underminere sin evne til å holde fast på styret.

En leder i Wall Street Journal sa det på denne måten:

“Vi mener, at dette vil være en feil, selv om Herr Trump har autoriteten til å gjøre det… I den nåværende situasjonen ville synet av tropper på amerikanske gater sannsynligvis blusse opp situasjonen istedenfor å nedtone den… Amerikanske soldater blir trenet til å kjempe mot en fremmed fiende – ikke til å kontrollere amerikanske opptøyer. Risikoen for feil vil være høy, og Herr Trump vil bli beskyldt for enhver blodsutgytelse fra sivile sammenstøt med tropper…”

Militæret er ikke bare redde for ”feil”, men for påvirkningen som mord på sivile utført av aktive militærenheter ville ha på den offentlige mening. De er også redd for konsekvensene av å sende soldater – der størstedelen er vernepliktige av økonomiske årsaker med en stor andel svarte og latinamerikanere – til å slåss mot ubevæpnede demonstranter, som marsjerer mot rasistiske politidrap.

Det har vært rapportert fra noen veteranorganisasjoner, som sier, at noen aktive soldater og nasjonalgardister er imot å bli innsatt under disse omstendighetene. En gardist, som tjener som feltlege i et infanterikompani, har blitt sitert i å si: “Jeg kan ikke gjøre det. Bare å se på min uniform får meg til at føle meg syk over, at jeg er assosiert med dette, særlig etter [nasjonalgardenheten] skjøt en mann, som eide en grillbar [i Louisville, Kentucky]. Jeg bor i Pennsylvania. Jeg bor med Kent State-historien. Jeg er ikke en del av det.” Military Times har også rapportert om den stemningen av utilfredshet, som utvikler seg blant tropper som kanskje vil bli brukt mot demonstranter.

Splittelse i toppen

Å innsette militæret kunne også fremprovosere en dyp konstitusjonell krise med en åpen splittelse i statsapparatet over lovligheten av å benytte Oppstandsakten. Det er derfor, at det fra det øyeblikket Trump truet med å sende hæren ut i gatene at det har vært sterk motstand fra deler av den kapitalistiske staten. Ikke fordi de er mindre kalde eller mer demokratiske enn Trump, men snarere fordi de frykter at en sådan handling istedenfor å knuse bevegelsen og bringe situasjonen ”under kontroll” kunne ha den motsatte effekten. De frykter å undergrave den amerikanske grunnloven enda mer, enn den allerede har blitt, siden den er det lovlige bolverket for det kapitalistiske styret i landet.

En artikkel fra CNN rapporterte om at der var opposisjon i Pentagon mot å innsette tropper: “Forsvarsembedsmenn har fortalt CNN, at det var dyp og voksende utilfredshet blant noen i Pentagon, selv før president Donald Trump mandag annonserte at han var klar til å innsette militæret for å gjenvinne orden internt i USA.«

Trumps tidligere forsvarsminister ”Mad Dog” Mattis kom også med en artikkel i The Atlantic, hvor han beskrev Trump som en “trussel mot grunnloven” og krevde han fjernet: “Vi kan forenes uten ham, ved å trekke på de styrker som ligger iboende i vår sivile samfunn. Dette vil ikke bli lett, som de siste par dagene har vist; men vi skylder våre medborgere det.” Dette er også en hittil usett hendelse. En pensjonert marinegeneral og tidligere forsvarsminister krever at presidenten fjernes!

Trumps tidligere forsvarssekretær “Mad Dog” Mattis kritiserte presidenten og viste splittelsen som har fant sted i den herskende klassen /Bilde: Monica King
Den tidligere formannen for Joint Chiefs of Staff, den pensjonerte admiralen Mike Mullen tilføyde også sitt bidrag til dem som avviser å bruke hæren. Han gjorde dette med en mer eller mindre skjult oppfordring til at soldater ikke skal adlyde ordre: “Jeg forblir overbevist om våre uniformerte menn og kvinners profesjonalitet. De vil tjene med evne og med medfølelse. De vil adlyde lovlige ordre. Men jeg er mindre overbevist om fornuften i de ordrer, som vil bli utstedt av denne øverstkommanderende.”

John Allen, som er en pensjonert firestjerners marinegeneral, tidligere kommandant for amerikanske styrker i Afghanistan og tidligere særlig presidentutsending til den globale koalisjon mot ISIS under Obama, skrev at Trumps seneste handlinger og trusler “veldig vel kunne være startskuddet til begynnelsen på slutten for det amerikanske eksperimentet.” La oss ikke glemme at en av årsakene til at den amerikansk revolusjonen ble utkjempet var protestene mot det tyranniet som det er å ha alminnelige tropper utstasjonert i amerikanske byer.

Og selv om Trump og hans gale sykofanter gir skylden for kaosset på ”venstreorienterte ekstremister” og har klassifisert ”Antifa” som en innenriks terrororganisasjon, har FBI konkludert med at det ikke er noen beviser for en organisert ”Antifa”-bevegelse. Til gjengjeld har FBI arrestert høyreekstremister for bombeplanlegninger.

Alt dette presset har ført til enda en hittil usett hendelse, som enda en gang avslører dybden av splittelsen i den herskende klassen. Den nåværende forsvarsministeren, Mark T. Esper, gikk offentlig ut med sin motstand mot å benytte Oppstandsakten onsdag og motsatte seg således presidenten åpent. Dette er en ytterst signifikant hendelse som viser at den kapitalistisk staten har visse mekanismer til å kontrollere selv den mest egenrådige president. Men før dagen var ferdig var der enda en vending i historien.

Washington Post rapporterte, at selv om hæren planla å sende aktive soldater som har vært innsatt i Washington D.C. hjem, “ble planen stanset på onsdags etter et møte i Det Hvite Hus, hvor forsvarsminister Mark T. Esper deltok.”

Der er en allmektig kamp å rive toppen av den herskende klasse og dens statsapparat fra hverandre, hvilket skjer hver gang og hvert sted en massebevegelse av slike proporsjoner oppstår. Der er dem som synes at innrømmelser burde gis for å roe ned bevegelsen, mens andre krever at man bruker jernneven. Førstnevnte argumenterer for at undertrykkelse kun vil føre til en eskalering av bevegelsen. Sistnevnte sier at å vise mykhet er det som vil eskalere bevegelsen. På dette tidspunktet i demonstrasjonenes utvikling tar begge deler feil og begge har rett.

Vi burde ikke undervurdere omfanget, bredden og dybden av massebevegelsen som har utviklet seg de siste to ukene. Dette er ikke et hvilket som helst land. Dette er det mektigste imperialistiske land verden noensinne har sett og et land, hvis herskende klasse har terrorisert størstedelen av verden og det meste av dens befolkning i århundrer.

Motsetninger kommer opp til overflaten

Bevegelsen er resultatet av en akkumulasjon av flere faktorer. Først og fremst bygger den på erfaringene fra den opprinnelige bølgen av Black Lives Matter-bevegelsen og erkjennelsen av at intet fundamentalt er forandret. I tillegg må vi tilføye erfaringene fra 2011 og Occupy-bevegelsen, inspirert av den arabiske våren og Wisconsin-oppstanden. Der er også erfaringene fra Bernie Sanders-kampanjen fra 2016 og 2020, som har radikalisert et helt lag av folk, først og fremst ungdom, og har satt sosialisme på dagsorden. Den uunngåelige konklusjon av Sanders’ forræderi, som mange har konkludert, er at valgsystemet er i stykker. Det har tvunget dem ut på gatene.

Så er det håndteringen av COVID-19 pandemien, som har avslørt det kapitalistiske systems sanne natur, hvor profitt kommer før menneskeliv – over 100.000 liv inntil videre for å være nøyaktig. Og som om det ikke var nok, er det den dypeste krisen som amerikansk kapitalisme noensinne har opplevd, og som har kastet millioner ut i arbeidsløshet på bare et par uker.

Den unge generasjonen som er bevegelsens motor, ble politisk bevisst etter 2008-krisen, da bankene ble reddet. Hele deres liv har vært preget av krise, usikkerhet og mangel på noe perspektiv for en bedre fremtid. De har ingenting å miste. På nåværende tidspunkt har de ingen alternativ. Den utemmede vreden er hva som gir den nåværende bevegelsen sin utømmelige energi overfor brutal undertrykkelse.

På denne måte har den amerikanske oppstanden myetil felles med oktober-oppstandene i 2019 i Chile, Catalonia, Libanon etc. 2008’s kapitalismekrise-generasjon står forrest i de oppstandene, som sprer seg som en brann over verden og startet før COVID-19-pandemien. De vil kun intensiveres i den neste perioden.

Men det er ikke kun de unge som setter spørsmålstegn til systemet. De kan stole på sympatien fra størstedelen av befolkningen, inkludert en stor del av Republikanske velgere. En meningsmåling, foretatt av Morning Consult mellom 31. mai og 1. juni viste, at “54 % av voksne amerikanere, derav 69 % av alle Demokrater, 49 % av alle, som stemmer på en uavhengig kandidat og 39 % av alle republikanere, støtter de nåværende demonstrasjonene for George Floyds og andre svarte amerikaneres død.”

Til enda større forbløffelse viser en annen meningsmåling utgitt av Newsweek, at størstedelen av amerikanere – 54 % – “mener, at avbrenningen av Minneapolis politistasjonen, som skjedde etter George Floyds død, var berettiget”!

På nåværende tidspunkt er bevegelsens generelle spontane karakter og dens mangel på et nasjonalt lederskap, program og strategi dens styrke, fordi det gjør det veldig vanskelig for Demokrater og liberale å overta den. Men på et tidspunkt vil denne mangelen på klarhet og fokus uunngåelig bli omdannet til en svekkende og potensielt fatal svakhet.

Selvfølgelig begynner enhver bevegelse av denne størrelsen,som varer mer enn bare noen få dager, å fremkomme med sitt eget naturlige lederskap. Det er rapporter om nabolagskomiteer, som blir dannet i fattige, svarte og latinamerikanske områder, først og fremst i Minneapolis, som er bevegelsens episenter. Møtt med faren fra politiet, plyndringer og høyrefløyenmilitser har folk begynt å organisere seg for å forsvare seg selv og noen steder med våpen i hånd.

En dramatisk rapport fra Minneapolis beskriver situasjonen: “Dere skal alle vite, at mine naboer og jeg var ute, inntil vi ikke kunne lengre. Noe var ute hele natten, så vi andre kunne hvile oss litt. Jeg blir virkelig nødt til å understreke at politiet og nasjonalgarden IKKE holdt vårt nabolag sikret – det gjorde vi. Politiet kom ikke, da to biler kjørte inn i en barrikade – det gjorde vi. Politiet stoppet ikke adskillige folk, som ville bryte inn i banken, kjøpesenteret, bilverkstedet – det gjorde vi. Politiet jaget ikke hvite nasjonalister og utenforsående vekk fra vår blokk – det gjorde vi. Politiet sjekket ikke opp på sårbare naboer og passet på dem hjemme – det gjorde vi. Nasjonalgarden gjorde ikke rent på vår gater, brakte mat til dem som trengte det, eller flyttet sårbare folk til hoteller – det gjorde vi. Så ikke gi kreditt for noens sikkerhet til den økte militariserte tilstedeværelsen i Minneapolis. Ikke [guvernør] Walz, [borgermester] Fey, griser i uniform eller nasjonalgarden. Æren skal gå til naboene, som passer på hverandre. Det er ikke perfekt og anspent, men det er bedre, enn det vi hadde før.”

Dette er veien frem. Utbredelsen av demokratiske nabolagskomiteer ville ikke kun sikre selvforsvaret av folk i arbeiderklasseområder, men også gi bevegelsen en demokratisk og ansvarliggjort struktur. De komiteer som allerede eksisterer i embryonisk form i forskjellige deler av Minneapolis burde forbindes gjennom et nettverk av valgte og tilbakekallelige delegater. Minneapolis’ Fagforeningsføderasjon burde mobilisere sine medlemmer og allokere alle sine ressurser til å fasilitere, at disse komiteene kan forbindes over Tvillingbyenes metro-områder og videre ut.

Verken Trump eller Biden, men arbeidermakt!

Statens organiserte vold og makt må bli møtt med den organiserte arbeiderbevegelsens makt. Uttalelsene og handlingene fra transportarbeidene i adskillige byer, som har erklært at de ikke vil gi materiell støtte til politiets forsøk på å arrestere demonstranter, er bare en liten anelse av denne makten.

Demonstranter utenfor Det Hvite Hus tvang presidenten ned i en bunker, og lyset i dette symbolet av kapitalistisk makt ble slukket av frykt for å tiltrekke demonstrantenes oppmerksomhet. Den mobiliserte og organiserte arbeiderklassen kan paralysere hele landet – og slukke hele systemet.

I løpet av de siste par månedene har over 220 villkattstreiker og arbeidsnedleggelser brutt ut for å kreve høyere lønn, bedre sikkerhet og arbeidsforhold under pandemien. I de fleste tilfeller har disse vært ledet av uorganiserte lag fra klassen. Dette er den makten som må utnyttes for at bevegelsen kan gå fremover. Ungdommen må vende seg i retning av arbeiderne som allerede sympatiserer med bevegelsen, og fagbevegelsen må bryte sin uhellige allianse med streike- og demonstrasjonsbryterske Demokrater og kaste seg helhjertet inn i kampen. Prøv bare å forestille deg hva som vil skje dersom millioner av uorganiserte og organiserte arbeidere tilbakeholdt sin arbeidskraft i en all-out generalstreik, som starter i Minneapolis og sprer seg til resten av landet!

Men den harde sannheten er dette: Hvis bevegelsen ikke blir organisert og kanaliserer sin energi inn i å få skapt fundamental forandring, vil den rasende floden til sist ebbe tilbake til sin bredde, selv om flodløpet har blitt endret for evig. Dette er den tragiske leksjonen fra de siste 100 år, som har vært gjentatt om og om igjen etter at massene reiser seg spontant uten et lederskap beredt til å ta bevegelsen hele veien i kampen for å velte kapitalismen.

Det var nedbrenningen av det tredje politidistrikt i Minneapolis som tvang fram anklagene mot Chauvin. 10 dager med vedvarende masseaksjon over hele landet var det som var nødvendig for å få de andre tre betjentene som var ansvarlige for mordet på George Floyd anklaget. Disse små-innrømmelsene skal hylles; men de er langt fra nok. I det øyeblikket massene er vekk fra gatene, vil staten trekke seg tilbake og forberede deres frikjennelse eller i det minste lempe på straffene.

Bevegelsen er allerede gått mye lengre enn mordet på George Floyd. Hele systemet er skyldig. Bevegelsen setter spørsmålstegn ved hele det rasistiske kapitalistiske system, som drepte enda en svart mann kun på grunn av hans hudfarge. Det kalde morden endte opp med å bli det historiske tilfelle som utløste den oppdemmede nødvendigheten. Som hans seksårige datter, Gianna, sa det: “Pappa endret verden.”

Vi må bringe parolen frem om å velte Trump. Men det betyr naturligvis også å diskutere hvem som skal erstatte ham. Vårt mål er ikke å erstatte ham med Mike Pence eller Joe Biden. Borgermestre og guvernørene i de byene og statene hvor fattige blir drept av rasistiske betjenter, er hovedsakelig Demokrater. Borgermesterne og guvernørene i de byer og stater, hvor politiet og nasjonalgarden brutalt har undertrykt demonstrantene, er hovedsakelig Demokrater. Biden foreslår, at hvis han kommer til makten, vil han bringe forandring til politiet ved for eksempel å trene politiet “til å skyte i beinet istedenfor i hjertet.” Hva mer skal det til for å bevise at det ikke er noen fundamentalt forskjell på det kapitalistiske etablissements to partier? At det ikke er noe som heter ”det minste onde”?

Hva der er behov for, er et arbeiderklassebasert, sosialistisk masseparti, som er organisk forbundet til fagbevegelsen og den brede arbeiderklasse. Et slikt verktøy er nødvendig for å utnytte den energien og vreden fra ungdommen, å fokusere den på å bringe hele det krisegjennomsyrede, rasistiske og kapitalistiske systemet til fall. Vi har også bruk for en kadre av profesjonelle revolusjonære, som er trenet i marxistisk teori og herdet i vår klasses kamper, for å gi det fremtidige massepartiet en uforsonlig klasseuavhengighet og det lengre perspektivet på historien.

Denne heroiske bevegelse er en inspirasjon for hele verden. For hvis disse begivenhetene kan skje i ”magen til beistet”, kan de skje overalt!

Hva vi ser, er enda ikke den tredje amerikanske revolusjonen. Men dette er uten tvil startskuddene til en revolusjonær epoke, som vil ende “enten med en revolusjonær omdannelse av samfunnet som helhet eller i begge de kjempende klassers felles ruin.” Kort sagt er selve menneskehetens skjebne på spill, hvis vi skal overleve de kombinerte katastrofer av klimaendringer, coronavirus og kapitalisme. Dette systemet og dets forsvareres tid lakker mot slutten. Den eneste måte å ”flate kurven ut” på den kapitalistiske sykdom er ved å bli organisert for å utrydde det hele i den neste historiske perioden.

Bekjemp morderbetjentene ved å bekjempe kapitalismen!

For arbeiderklassens enhet – en skade mot én er en skade mot alle!

Bygg demokratisk valgte og ansvarlige nabolagsselvforsvarskomiteer overalt!

Fagbevegelsen må med i bevegelsen og fasilitere forbindelsen mellom nabolagskomiteene, innkalle til generalstreiker og stanse hele landet!

Ned med Trump, Republikanerne og Demokratene! For et sosialistisk arbeiderklassemasseparti og en arbeiderregjering!