Tyrkia angriper Nord-Syria, for en revolusjonær motstand

Etter en telefonsamtale med Tyrkias president Recep Tayyib Erdogan sist søndag, fortalte Donald Trump raskt at de hadde blitt enige om en tilbaketrekking av amerikanske soldater fra de kurdiske områdene i Nord-Syria og gitt grønt lys for det tyrkiske angrepet. På onsdag ettermiddag startet denne invasjonen.

[Source]

Ifølge rapporter begynte offensiven med luftangrep og beskytninger av byene Ras Al Ayn, Tal Abyad, Ayn Issa og Mishrafa, men har siden spredt seg til andre mål. Det har også blitt rapportert at neste fase har begynt, med tyrkiske styrkers inntog i syrisk territorium, sammen med leiesoldater fra islamistiske grupper.

De kurdiske YPG-kreftene som har kontrollert området er fast bestemte på å starte opp en bitter motstand. Men det er unektelig at de kommer til å være i en svært ufordelaktig posisjon mot den tyrkiske hæren, den nest største hæren i NATO.

Invasjonen har allerede resultert i en rekke dødsfall. Dersom kurderne ikke skulle klare å slå tilbake angrepet, er det ingen tvil om at de invaderende styrkene ikke vil vise noen nåde. Akkurat som under invasjonen av Afrin fjor, de islamistiske fanatikerne som fungerer som tyrkiske stormtropper, vil voldta, brenne og drepe alt de kommer over. Tusenvis vil bli drept og titusener av menn, kvinner og barn vil bli drevet ut av hjemmene sine.

Offensiven ble muliggjort av det overraskende spillet til USAs president Donald Trump, som etter en telefonsamtale med Tyrkias president Recep Tayyib Erdogan søndag lovet å trekke amerikanske soldater vekk fra området.

Hva vil Erdogan?

Erdogan kastet ikke bort tiden sin, og startet en offensiv for å skape det han nylig kalte for sin “freds korridor”. Denne planen, som han også presenterte på FNs forrige generalforsamling, innebærer en tyrkisk invasjon av en 30 (eller potensielt opp til 100) mil bred stripe på Nord-Syria, et område som i dag er bebodd av Syrias kurdere, som Tyrkia vil kontrollere via proxy-styrkene sine, Den syriske nasjonale hæren: en oppjustert styrke, bestående av islamistiske leiesoldater, som tidligere var med i den såkalte frie syriske armé. Her skal noen 2 millioner av de 3,6 millioner syriske flyktninger som bor i Tyrkia i dag, bosettes.

Selvfølgelig er det ikke noe fredelig med Erdogans invasjon, som dersom den fullbyrdes vil komme på bekostning av tusenvis drepte og en omplassering av de millionene av kurdere, som bor i området. I virkeligheten prøver Erdogan å endre på den etniske sammensetningen i området for å installere et arabisk-basert protektorat, som er ment til å fungere som en “buffer” mot kurderne. Dette vil også kunne gi ham ytterligere kontroll over området ved å nøre opp om nasjonal-etniske konflikter mellom arabere og kurdere.

Da han kom til makten lente faktisk Erdogan seg på kurdere mot det tradisjonelle tyrkiske kemalist borgerskapet. Han kritiserte den nasjonale undertrykkelsen av kurderne og åpnet opp for samtaler med det kurdiske arbeiderpartiets (PKK) leder Abdullah Öcalan. Men dette endret seg raskt da det PKK-koblede Folkets demokratiske parti (HDP) ble valgt inn i parlamentet med 13,1 prosent av stemmene i 2015, og dermed ble et samlingspunkt for den økende klassekampen og anti-Erdogan stemningen i Tyrkia.

Samtidig grep PKKs søster parti, PYD (og dens militære arm, YPG) makten og satt opp det som er kjent som Rojava i vakuumet som oppstod i Nord-Syria etter at Bashar Assad ble tvunget til å trekke seg tilbake av den revolusjonære bevegelsen med røtter i Vest-Syria. De modige YPG-soldatene kjemper for frigjøring fra nasjonal undertrykking, for et hjemland, og på grunnlag av venstreorienterte og sosialistiske ideer, ble gruppen raskt de mest effektive krigerne mot den Islamske Staten i Syria. Dette førte dem i direkte konflikt med Erdogan, som bevæpnet og støttet IS og andre islamistiske grupperinger – for å forberede egne imperialistiske ambisjoner i Syria. Samtidig ble den de-facto kurdiske uavhengigheten i Rojava et kraftig fyrtårn for kurdere inne i Tyrkia. Og dermed ble fremveksten av den kurdiske frigjøringsbevegelsen en eksistensiell trussel for Erdogan på alle måter. Samtidig som den tyrkiske økonomien begynte å stagnere og Erdogans stjerne sakte begynte å falme, ble han stadig mer avhengig av rabiat nasjonalisme og anti-kurdiske strømninger for å opprettholde makten. Dette er grunnlaget for Erdogans fiendtlighet overfor kurderne, og hans vilje til å eliminere deres autonome region i Nord-Syria.

I forrige lokalvalg, bevitnet Erdogan sitt største nederlag på sine nesten 20 år ved makten, han tapte valget i store byer som Istanbul og Ankara. Den tyrkiske økonomien er under et alvorlig trykk og Erdogan mister terreng like fort som klassekampen intensiveres. I denne sammenhengen har spørsmålet om syriske flyktninger blitt et hett tema i Tyrkia, der sjefer og ledere ofte bruker desperate syrere til å undergrave den magre lønnen til tyrkiske arbeidere. Dette har blitt brukt av opposisjonen til å piske opp fremmedfrykt og hat mot syrerne. Mange er sinte på at Erdogan har brukt milliarder på intervensjon i Syria, mens levestandarden har falt kraftig i Tyrkia. Ved å dumpe syriske flyktninger i de kurdiske områdene, kan han samtidig løse det økonomiske problemet med å ta vare på dem, stilne hans kritikere hjemme, og vinne en viktig militær seier i et imperialistisk eventyr, som hittil bare har ført til nederlag og ydmykelse. Hvis han klarer å opprettholde et protektorat i Nord-Syria, kan han bruke den til å piske opp nasjonalisme og samle de mest reaksjonære lagene rundt hans neo-ottomanske planer. Men i virkeligheten, viser ikke dette Erdogans styrke, men prosessen med svekkelse, som vi har sett de siste årene. Desperat etter å demme opp, blir han tvunget til å ta risiko, som lett kan slå tilbake, akkurat som alle ambisjonene om å gripe inn i regionen har slått tilbake.

Trump og krisen til USAs imperialisme

Etter å ha erklært tilbaketrekning, publiserte Trump en storm av motstridende tweets og uttalelser som forsvarte og ba om unnskyldninger for handlingene. Ved det første forsvarte han beslutningen ved å si at Tyrkia er en viktig handelspartner og et NATO-medlem. Etter sa han at han ville fortsette å støtte kurderne og at “dersom Tyrkia gjør noe som jeg, i min store og enestående visdom, anser for å være utenfor grensene, vil jeg fullstendig ødelegge og utslette økonomien til Tyrkia (jeg har det gjort før! ).” Så gikk han ut med å si at den amerikansk tilstedeværelsen i Midtøsten var den største feilen i nasjonens historie, og at “nå bringer vi sakte og forsiktig våre flotte soldater og militære hjem. VÅRT FOKUS ER PÅ DET STORE BILDET! USA ER STØRRE EN NOENGANG FØR!” På onsdag så det ut til at han forsvarte handlingene fordi kurderne ikke hjalp USA under andre verdenskrig.

Selvfølgelig sier disse maniske uttalelsene noe om Donald Trumps sinnstilstand, men de gjenspeiler også de interne splittelsene innen den amerikanske herskerklassen og krisen i USA-imperialismen. Disse splittelsene har kommet til syne tidligere, under den syriske borgerkrigen, da for eksempel CIA støttet islamistiske krefter og Pentagon støttet kurdiske styrker som kom til sammenstøt rundt byene Azaz i 2016, og ved mange andre anledninger. Men denne konflikten ble begravd og en “våpenhvile” mellom de to fløyene av etablissementet hadde kommet på plass, som varte – så lenge ingenting hendte i Syria. Men før eller senere, var en beslutning nødt til å bli tatt: enten måtte USA forskanse seg dypere i Syria, på bekostning av en større konflikt med Tyrkia og sannsynligvis med et ytterligere nederlag senere i tid, eller så ville de trekke seg ut, på bekostning av å styrke Russland og Iran. Det har aldri vært en “riktig” ting å gjøre fra imperialistenes ståsted. Likevel har konflikten nå brutt ut igjen.

Mens Trump erklærte at USA ville trekke seg ut av Syria (men uten å komme med en fast dato for en slik tilbaketrekning) rapporterte Washington Post at “Bak kulissene, har Forsvarsdepartementets og Utenriksdepartementets tjenestemenn rykket ut for å berolige andre amerikanske allierte som opererer i Syria – hovedsakelig Frankrike og Storbritannia – at bare en håndfull amerikanske soldater skulle bli flyttet og at tilstedeværelsen og oppdraget til den totale styrken på rundt 1000 amerikanere i det nordlige Syria ville forbli uendret”. Pentagon, som ønsker å bruke kurdiske styrker som et bolverk mot spredning av russisk og iransk innflytelse, har åpenbart også prøvd å sabotere tilbaketrekkingen og dra tingene ut så mye som mulig.

Videre har politikere fra begge de amerikanske partiene i Kongressen kritisert Trump. Republikanske Lindsey Graham har slått seg sammen med demokratene til å presse fram et lovforslag om å sanksjonere Tyrkias militære og Erdogan selv. Andre hauker, som Marco Rubio og Adam Kinzinger, har sterkt kritisert vedtaket. I forbindelse med en forestående riksrett og neste års presidentvalg, er støtte fra disse republikanerne avgjørende for Trump. Fra et synspunkt til disse menneskene, vil en tilbaketrekning fra Syria være en innrømmelse av nederlag overfor Russland og Iran, også en internasjonal ydmykelse, den åpner USA-imperialismen opp for angrep – både fra fiender, men også fra allierte, som ikke lenger kan stole på at USA-imperialismen vil bistå dem.

Og de har rett. Men som Trump også riktig påpekte, har USA brukt milliarder av dollar og tusener av døde soldater på å kjempe for andre i Midtøsten, for eksempel de europeiske- og Gulf-herskerne. Kampanjen i Syria er ikke annerledes. Han pekte også på at USA holder titusenvis av IS soldater som fanger som ellers ville ha flyktet til Europa, men europeiske makter deltar bare i den amerikanske intervensjonen i Syria på et svært begrenset grunnlag. Nå vil disse IS-fangene trolig gå fri, og ifølge Trump, være Europas problem. I mellomtiden, har alle disse krigene etterlatt den amerikanske herskerklassen med en milliardstor offentlig gjeld og en dyptgående politisk og sosial krise. De amerikanske massene er slitne av krig, og Trump lovet å trekke amerikanske soldater ut fra Midt-Østen i valgkampen sin, noe han er villig til å gjennomføre med tanke på gjenvalg.

Trump ser ikke på kurderne som særlig nyttige, de okkuperer et øde land med en underutviklet økonomi, og er av liten internasjonal betydning. På en annen side ser han hvordan en amerikansk tilstedeværelse i Syria presser Tyrkia – en viktig NATO alliert, der USA har plassert atomvåpen og har en flybase – i armene på Russland og Iran. I tidligere år har Erdogan blitt avledet av sin vei fra den amerikanske imperialismen. Dette var spesielt tydelig under fremveksten av IS i Syria og Irak. USA anså organisasjonen som en trussel mot stabiliteten i regionen, mens Tyrkia og andre amerikanske allierte i Golfen ga dem finansiell og logistisk støtte for å forsøke å styrte Assad og svekke Irans innflytelse over Irak, ettersom de trodde de kunne rykke inn og installere vennlige marionettregimer.

Men, ute av stand til å distribuere store mengder tropper til kampen, ble den amerikanske imperialismen tvunget til å lene seg på andre krefter. I Irak ble den for eksempel tvunget til å lene seg på Irans militsnettverk. Men ved å se hvordan det fremmedgjorde USAs Gulf allierte, begynte den å støtte seg på PKK-koblede militser i Syria, som en motvekt til Iran, og senere Russland. Men dette fremmedgjorde den tyrkiske herskerklassen, som ser en eksistensiell trussel i en potensiel kurdisk uavhengighet og som også har store imperialistiske planer for Nord-Syria og Irak. Krisen som fulgte plasserte Tyrkia og USA i to motstridende leire i den syriske borgerkrigen, og førte til slutt Tyrkia til å danne tettere bånd med Russland og Iran. Trump mener at ved å trekke seg ut av Syria og svikte kurderne, kan han danne en allianse med Erdogan.

Den amerikanske Kongressen mener imidlertid at dette er å innrømme nederlag – en konsesjon til Russland og Iran – og en ydmykelse internasjonalt. Og de har rett. Russland og Assad-regimet, flankert av Iran, er klare til å rykke inn, avvæpne kurderne og utvide innflytelsen sin i Syria. En innflytelse russerne spesielt vil bruke til å bli en avgjørende makt i regionen på USAs bekostning. Men det er ikke Trumps kall. Trump aksepterer bare virkeligheten – akkurat som Obama gjorde da han inngikk en atomavtale med Iran – at USA-imperialismen er i en krise og har nådd en grense. Den økonomiske, politiske og sosiale krisen tillater dem ikke å intervenere militært som de ønsker.

Samtidig er det selvsagt også klart at det er inngått en avtale mellom Trump og Erdogan: en quid pro quo som vi vil lære mer om i neste periode. Ettersom at han er ekstremt isolert i den amerikanske herskerklassen, er Trump alltid på utkikk etter støttepunkter, slik som den han har med Saudi-kronprinsen Muhammad bin Salman, og med Benjamin Netanyahu (selv om det kan virke som Netanyahu er i ferd med å få sine vinger kuttet).

Hykleri

Uansett hva man kan mene om Trump, er han av alle borgerlige politikere, den mest ærlige om sine reaksjonære mål og intensjoner – og det er nettopp på grunn av hans ærlighet, borgerskapet hater ham så mye. Alle de vestlige politikernes snakk om de demokratiske rettighetene til det kurdiske folket er ikke annet enn et skalkeskjul for sine egne snevre interesser. For bare noen få år siden, ble de samme kurdiske styrkene stemplet som terrorister. Faktisk er PKK, søsterorganisasjon til PYD, fortsatt på USAs terrorliste så vel som på EU sin.

De reaksjonære Saudi-herskerne, sammen med deres egyptiske nikkedukker, har kommet ut mot den tyrkiske operasjonen. Men som de fleste vet, er ikke dette på grunn av at Muhammad bin Salman eller at Abdelfattah al-Sisi er spesielt interesserte i kurdernes demokratiske rettigheter, men fordi saudiaraberne anså kurderne som en potensiell anti-iransk proxy. De, sammen med Israel, anvendte nylig kurdiske flybaser til å angripe iransk støttede militser i Irak. Videre ser Saudi-Arabia på Tyrkia som en stigende konkurrent om herredømmet over regionen, spesielt for dominansen av sunni-baserte områder. Al-Sisi er selvfølgelig ytterligere tvunget til å kjempe mot tyrkisk imperialisme på grunn av støtten de gir hans fiender, det muslimske brorskap hjemme.

Tilsynelatende er FNs sikkerhetsråd satt til å møtes for å diskutere Syria i dag, på anmodning fra de fem europeiske medlemmene: Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Belgia og Polen. Men hva mer enn ord vil disse damene og herrene bringe til bordet? Som Donald Trump har påpekt mange ganger, hvis europeerne virkelig bryr seg, er de mer enn velkomne til å øke sin militære tilstedeværelse i området og ta over det arbeidet som USA har gjort. Men selvfølgelig, vil EU-lederne heller holde en trygg avstand fra krig og blodsutgytelser, som de drar nytte av. Deres patetiske hykleri og impotens er kanskje den skammeligste av alle. I 2016 ble EU enige om å betale milliarder av euro til Erdogan, i bytte mot at Tyrkia blokkerer strømmen av syriske flyktninger fra Tyrkia til EU. I dag advarte han om at dersom EU kom til å anse hans operasjon som en invasjon ville han åpne slusene og tillate millioner av flyktninger å entre regionen.

Situasjonen til det kurdiske folket

Interessene til de herskende klasser, uavhengig av hvor de hører til, er diametralt motsatte av interessene til de fattige og undertrykte massene. Som alltid, er ‘små’ nasjoner ikke noe annet enn ubetydelige brikker i stormaktenes spill. Når de er ferdige med å bruke dem, har de ingen betenkeligheter med å knuse dem eller å la andre gjøre det. USA, EU, Russland, Iran, Assad-regimet og selv Erdogan har alle på ett eller annet tidspunkt lovet kurderne en form for støtte. Men de har alle sviktet kurderne så snart det har passet med interessene.

Dette er en lærdom som de kurdiske massene har lært på hardest mulig måte. Men det vil være en enda større feil om de kurdiske lederne fortsetter på denne veien med å basere seg på støtte fra imperialistiske krefter. I de siste dagene, har de gått ut til alle store kapitalistiske krefter for støtte. Først gikk de til Russland og så Assad-regimet for støtte mot Tyrkia. Selvfølgelig er disse kreftene mer enn glade over å “hjelpe til”, på betingelsene av at YPG avvæpnes, en total demontering av alle de autonome strukturene og de demokratiske godene som kurderne har oppnådd i Syria. Det ville ikke vært noe annet enn en total overgivelse.

Samtidig har Ilham Ahmed, medpresident i det eksekutive rådet i Rojava, reist til Europa, hvor hun holdt en pressekonferanse i Europaparlamentet, der hun oppfordret EU til ikke å «forlate» kurderne, og ba om «å implementere en flyforbudssone for å straffe Tyrkia for brudd på folkeretten». Men EU-lederne er ikke interesserte i kurdernes rettigheter, eller i noen andres for den saks skyld, med unntak av borgerskapets egne interesser. I 2015 inngikk EU en skitten avtale for å holde flyktninger borte fra EUs grenser i retur for en stor sum penger, og Tysklands forbundskansler Angela Merkel besøkte Tyrkia og støttet Erdogans valgkamp samtidig som han utførte en blodig krig mot kurdere i Tyrkia.

Det er ikke engang to år siden Tyrkia invaderte Afrin kantonen i Syria, som ble holdt av PYD krefter. På den tiden uttalte Pentagon “vi anser ikke de [kurderne] som en del av vår ‘Bekjemp ISIS’ kampanje, som er det vi gjør der, og vi har ikke støttet dem. Vi er ikke involverte med dem i det hele tatt.» De ilagte senere at “Vi håper operasjonen i Afrin vil ende raskt, og vi har sagt at vi vet at Tyrkia gjør sitt ytterste for å begrense sivile tap. Vi har ingen tvil om innsatsen i den forbindelsen.” Pentagon håpet på en rask seier for Tyrkia!! EU selvfølgelig, gråt krokodilletårer som vanlig, men den daværende britiske utenriksministeren Boris Johnson insisterte på at “Tyrkia har rett til å ivareta sikkerheten sin”. I mellomtiden fortsatte Tyskland å eksportere avanserte våpen til Tyrkia. Russland, som hadde vært en “fredsbevarende” makt i Afrin, trakk seg raskt tilbake og åpnet det syriske luftrommet for at tyrkiske jagerfly å kunne slippe ødeleggende bomber over titusener av uskyldige mennesker. I mellomtiden kjempet dårlig utstyrte kurdiske styrker tappert, men de hadde ingen sjanse mot den tyrkiske militærmaskinen. Den eneste løsningen ville vært å danne en bevegelse i Tyrkia og appellere til klasseinstinktet til tyrkiske soldater, forsøke å bryte den tyrkiske hæren langs klassene, men det synes å være et ulest kapittel for PYDs og PKKs ledere.

Og fremdeles, selv etter alle disse opplevelsene, fortsetter de kurdiske lederne på sin avhengighet av ulike kapitalistiske makter. Selvfølgelig, er det ingenting galt i at en revolusjonær bevegelse utnytter splittelser mellom imperialistene. Men det er en fatal feil å basere seg på disse maktene, og å invitere dem inn!

Faktisk har denne taktikken aldri brakt den kurdiske bevegelsen noe. På hvert trinn, har de store fremskrittene til den kurdiske frigjøringsbevegelsen vært på grunnlag av en revolusjonær og klassebasert bevegelse av massene og ikke samarbeid med imperialistene. I Tyrkia, fikke bevegelsen stort oppsving når HDP sto på en tyrkisk plattform (det vil si, ikke begrenset til kurdiske områder), og baserte seg på radikal retorikk og klassebaserte krav. For første gang siden 1980-tallet, begynte de å bygge bro over kløften som den herskende klassen hadde innpodet mellom kurdiske og tyrkiske arbeidere – og det var det som gjorde det til en potensiell eksistensiell trussel mot Erdogan. I Syria også, som vi har nevnt før, var det den syriske revolusjonen – som faktisk var sterkest i den vestlige delen av landet – som skapte et maktvakuum, som tillot PYD å gripe makten.

Appellen til den kurdiske bevegelsen som baserte seg på demokratiske strukturer og et revolusjonært syn, spredte seg langt utover de kurdiske områdene og inspirerte millioner av arbeidere, fattige og unge i Midtøsten og utover. Men i stedet for å basere seg på dette revolusjonære potensialet, forsøkte de kurdiske lederne å basere seg på å manøvre mellom en imperialistisk makt etter en annen. Og dermed måtte de gi konsesjon etter konsesjon.

I Irak, der hundretusener av unge så til PKK bevegelsen og Rojava rådets struktur for politisk referanse, er det klart at ledelsen i PKK inngikk en de facto avtale med Iran, noe som førte til at PKK ikke brukte ressurser på å bygge en masse organisasjon der (en “forståelse” som mer eller mindre også dekker Iran). Faktisk, i irakisk Kurdistan, har PKK støttet reaksjonære liberale og borgerlige organisasjoner i stedet for å kjempe for et uavhengig program. Den irakiske milits organisasjonen YBS har også fått midler og lønn fra den irakiske staten. Den var i hvert fall på ett punkt regnet som et medlem av de folkelige mobiliserings enhetene: en iransk dominert paraplyorganisasjon, som i hovedsak består av reaksjonære Shia-baserte militser.

I Tyrkia hadde også HDP i prinsippet makten i kurdiske områder dominert av PKK, og i store byer som Cizre, Silopi, Hakkari og Sirknak. Når Erdogan begynte sin krig mot kurderne i 2015, var massene i området forberedte på å kjempe til siste slutt, men PKK-lederne, som har haugevis av våpen, ressurser og erfaring fra krigen i Syria, nektet å bevæpne befolkningen eller til å innkalle til generalstreik – av frykt for antagonisere deres allierte, hovedsakelig USA. De har også presset HDP på en mer kurdisk nasjonalistisk linje, som bare spilte inn i Erdogans hender til å piske opp nasjonalisme og å skjære gjennom den økende klassekampen i Tyrkia. Til slutt førte Erdogans krig til forvisningen av titusener av tyrkiske kurdere, hele byer og landsbyer ble jevnet med jorden. Dette var et betydelig nederlag for frigjøringsbevegelsen og førte til mye demoralisering blant kurderne.

I Syria har også flere innrømmelser av lederne i bevegelsen undergravd den. I Afrin, som vi allerede har forklart trodde lederne at Russland ville beskytte dem, men Putin solgte dem ut uten å nøle. Han bryr seg ikke om rettighetene til nasjonale minoriteter i Russland, og ihvertfall ikke i Syria. PYD ledere ga også flere andre konsesjoner til USA-imperialismen, som for eksempel å alliere seg med de reaksjonære shammar stammenes styrker og andre reaksjonære grupper som brakte dem inn i de syriske demokratiske styrkene (de offisielle styrkene til Rojava) og dermed utvannet Rojavas grunnlov ved flere anledninger. Ledere, som Ilham Ahmed, har besøkt den amerikanske kongressen, engasjert seg med republikanske reaksjonære som Paul Ryan, og har til og med henvendt seg til Saudi-Arabia for samarbeid ved flere anledninger. Dette er selvsagt i tillegg til å dempe PKKs revolusjonære virksomhet i Tyrkia, Irak og andre steder for ikke å tråkke på sine alliertes tær. Alt dette har bare tjent til å undergrave bevegelsens revolusjonære autoritet i øynene til massene i Midtøsten: den eneste virkelige allierte til det kurdiske folket. Selv i juni i fjor, etter anmodning fra USA, ble de enige om å trekke tungt artilleri tilbake fra grenseområdene til Tyrkia for å åpne opp for felles amerikanske og tyrkiske patruljer i området! Men som en talsmann for Pentagon innrømmet: “Vi har brukt mye tid og krefter på å bygge den sikre sonen med den uttrykkelige ideen om at det ville tilfredsstille tyrkerne og hindre angrep. Tyrkerne brukte det bare som en måte til å drive rekognosering. Det var helt villedende fra deres side.” Der er bare en idiot som blir overrasket over villedelsen til Erdogan.

På sin høyde kontrollerte PKK bevegelsen store landområder, som dekket mesteparten av den sørlige tyrkiske grensen. Fra Afrin, avbrutt av tyrkiske fullmakter, fortsatte den fra Manbij gjennom Nord-Syria, Sørøst Tyrkia og Nord-Irak, der organisasjonen kontrollerte store deler av Dohuk regionen og Qandil-fjellene som grenser til Iran. Dette kunne ha vært en plattform for en revolusjonær kamp, først og fremst for kurdisk frigjøring (som ville ha fått et enormt ekko i alle de kurdiske områdene) og videre til et opprør av alle undertrykte folk i Syria, Tyrkia, Iran og Irak, der kurderne er basert. Men som vi har sett, ved hjelp av unnskyldninger som “vi er for opptatte i Syria” og “vi ønsker ikke å åpne for mange fronter” og basere seg på en idé om bare å kjempe for “autonomi” (hva nå det betyr), innenfor eksisterende (kapitalistiske) stater, har organisasjonen nektet å gjøre dette. I virkeligheten er imidlertid dette bare et dekke for ønsket til PKK-ledere om å komme til enighet med borgerskapet. Men interessene til borgerskapet er diametralt motsatt av interessene til de millionene av fattige og undertrykte kurdere. Ingen smarte manøvrer kan endre dette. De som blir lurt er ikke borgerskapet, men de kurdiske lederne, som trodde de hadde funnet ut at nøkkelen til anerkjennelse var via avtaler med kapitalistene.

For en revolusjonær krig mot Erdogans aggresjon

Men nå er de solgt, sammen med resten av det kurdiske folket: en helt forutsigbar hendelse. Nå venter enda en gang tragedie kurderne, som har blitt testet så mange ganger de siste 100 årene. Den eneste måten å avverge det på, er ikke på å holde pressekonferanser i EU sine administrasjonsbygg, men ved å gå tilbake til de revolusjonære tradisjonene til det kurdiske folket, og ved å appellere til solidariteten til massene i regionen og internasjonalt. Først bør en oppfordring til generalstreik i de kurdiske områdene i Tyrkia bli utstedt, sammen med bevæpning av folket og deres organisasjoner i arbeider- og nabolags komiteer for forsvar. Krigen må bringes inn i Tyrkia, på en revolusjonær form og på klassebasis – og ikke gjennom kontraproduktive terrorangrep, som bare tjener til å styrke Erdogans grep om det tyrkiske samfunnet. Deretter må kurderne bryte offentlig med den amerikanske imperialismen – som er hatet i hele regionen. De må appellere til fagforeninger og arbeiderklassens organisasjoner i hele Tyrkia for å delta i deres streik for å få slutt på krigen, men også å komme med en erklæring til å danne en videre kamp mot Erdogan-regimet, for høyere lønn, for flere arbeidsplasser, bedre helsetjenester, utdanning og andre sosiale og økonomiske krav. Dette vil helt sikkert skape et ekko i Tyrkia, der levestandarden har falt raskt under den økonomiske krisens virkning.

Appeller bør også smugles inn tyrkiske militæreleire for å danne en felles kamp for fredelig sameksistens, avsløre Erdogans reaksjonære karakter og hans angrep mot tyrkiske arbeidere og fattige. Det er klart at Erdogan er veldig nervøs over å sende tyrkiske soldater i kamp, av frykt for at det generelle sinnet og misnøyen i det tyrkiske samfunnet også vil reflekteres i hæren. Det er derfor de innledende kampene ser ut til å bli utført av jihadistiske leiesoldater. Dette bekrefter at Erdogan er svak hjemme og at det finnes en vei inn i den tyrkiske hæren, som bare kan bli slått av kurderne hvis den bryter sammen langs klasseskillene. På en revolusjonær basis, møtt av væpnet masse motstand i Syria så vel som i Tyrkia, vil hæren komme under et enormt press og betingelser for klassebaserte mytterier ville dukke opp.

De samme tiltakene må tas i hele regionen, spesielt i Irak, Iran og Syria, hvor et kall for en forent kamp mot hatede regimer vil finne et bredt ekko. Irak har den siste uken allerede opplevd radikale masseprotester mot regimet. I Iran er også massene leie av mullah-regimet.

Europas havnearbeideres boikott av våpenleveranser til Saudi-Arabia viser at det er et potensiale for solidaritets handlinger i vest. Fagforeninger og arbeiderklassens partier bør umiddelbart organisere en boikott og streik mot våpenleveranser og ressurser som brukes til drivstoff av den tyrkiske krigsmaskinen.

Hvis et slikt kursskifte tas modig og bestemt kan kurderne vinne over den tyrkiske hæren. Men dersom de kurdiske lederne holder seg til imperialistene og borgerskapet er et nederlag garantert. De kurdiske massene har vist gang på gang at de er villige til å kjempe til siste slutt. Det er på tide å føre kampen til sin konklusjon, ved å bringe den inn til de kapitalistiske regimene som har undertrykt dem de siste 100 årene.

  • Stans den tyrkiske aggresjonen mot Rojava!
  • Stans imperialistene, som alle er delaktige i denne grusomheten!
  • Lenge leve internasjonal arbeidersolidaritet, organiser boikott mot våpenforsendelser!
  • Omgjør det imperialistiske angrepet til en revolusjonær frigjøringskrig!
  • For et uavhengig sosialistisk Kurdistan som en del av en sosialistisk føderasjon i Midtøsten!

Join Us

Join the International Marxist Tendency and help build a revolutionary organisation to participate in the struggle for socialism worldwide!

In order to join fill in this form and we will get back to you as soon as possible.