Sosialisme eller barbari: hvor går Haiti?

Følgende artikkel forklarer situasjonen på Haiti, der president Jovenel Moïse er i ferd med å danne et fullverdig diktatur. Etter å ha oppløst parlamentet i januar, styrer han ved dekret (med støtte fra Haitis kapitalistiske mafiaer og utenlandsk imperialisme), og myrder og terroriserer opposisjonelle. Arbeidere, unge og fattige må organisere seg for å velte dette råtne systemet!


[Source]

Vennligst les, del og legg til organisasjonens navn i denne solidaritetserklæringen.

Under presset fra den globale økonomiske krisen og COVID-19-pandemien fortsetter Haiti å gli enda lengre inn i en økonomisk, politisk og sosial krise. Økonomiske kriser og helsekriser har forårsaket kaos over hele verden, og grådigheten, likegyldigheten fra kapitalistklassen og inkompetansen til deres regjeringer har i liten grad hjulpet til på denne situasjonen.

Disse krisene har ikke bare herjet landene i den såkalte tredjeverdenen. De fremskredne kapitalistiske landene, spesielt USA og Storbritannia, har avslørt det kapitalistiske systemets manglende evne til å håndtere situasjonen.

Den økonomiske krisen tvinger fram en rask oppløsning av det gamle politiske rammeverket til de borgerlige i vårt land. Status quo går i oppløsning under klassekampens økende intensitet. Den kapitalistiske klassen kan ikke lenger herske som tidligere. Dette er grunnen til at de og deres representant, president Jovenel Moïse, leter etter nye måter å herske på og for å etablere en ny status quo. Fasaden til demokratiet på Haiti forsvinner når kapitalistklassen og deres stat avslører deres sanne natur – en ondsinnet mafia.

De pågående krisene i landet har ført til en farlig situasjon for arbeiderklassen og de fattige. Parlamentet ble oppløst i januar i år, etter at det ikke var i stand til å godkjenne valgloven som var nødvendig for å avholde valget som skulle finne sted i oktober 2019. Fordi disse valgene aldri ble avholdt, gikk mandatene til en tredjedel av senatet og hele deputertkammeret ut. Jovenel Moïse styrer nå ved dekret og har ondskapsfullt konsolidert makten ved bruk av Haitis mektige gjenger.

Parlamentet har vært dysfunksjonelt i årevis. De 119 setene i deputertkammeret var fordelt på rundt 20 politiske partier. Korrupsjon og bestikkelser herjer blant medlemmene, som egentlig bare representerer de herskende elitenes interesser. Moïse, en ilegitim president på grunn av valgjuks og hans involvering i Petrocaribe-skandalen, har vært ute av stand til å danne flertall eller bygge noen former for politisk enhet i parlamentet.

Uhyggelig har Moïse sagt at han ser oppløsningen av parlamentet og hans styre ved dekret som en «mulighet til å stoppe den permanente krisen». Han har offentlig etterlyst en ny grunnlov, som naturlig nok vil konsentrere enda mer makt i hans hender som president. Moïse poserer som den «sterke mannen» som kan beskytte hovedstaden i Haiti, og han har støtte fra den haitiske herskerklassen og imperialistene.

22. september installerte Moïse, på egenhånd og mot motstanden til høyesterett, et nytt foreløpig valgråd. Dette nye rådet, lojalt mot Moïse, har mandat til å organisere det kommende valget og en folkeavstemning om en ny grunnlov. Til tross for at alle disse tiltakene er grunnlovsstridige, har han støtte fra USA, Organisasjonen for Amerikanske stater og De forente nasjoner.

Gjengene og attentater

Da slutten på mandatet nærmer seg 7. februar 2021, ble PHTK-regimet til Jovenel Moïse enda mer bestemt på å så et klima av terror og kriminalitet i landet. Moïse og PHTK lener seg på G9, en mektig forening av gjenger, for å terrorisere arbeiderklassestrøk.

Alle de siste begivenhetene viser nivået på medvirkningen regimet har med de væpnede gjengenes myrderier. Den haitiske staten er den viktigste faktoren for usikkerheten i landet. Det intensiverer politiske forbrytelser for å skremme befolkningen; sår frykt slik at folket ikke skal gjøre opprør mot statens dårlige ledelse av landet.

Det nylige drapet på lederen av advokatforeningen Port-au-Prince, Monferrier Dorval, på kvelden 28. august ved inngangen til hans bolig på Pèlerin 5, nær presidentens hjem (i det som vanligvis er et svært sikkert område), var en avskyelig politisk forbrytelse som tilsynegjør den ekstremt store utryggheten i landet, og dybden i skillet mellom den herskende klassen og en annen del av det politiske etablissementet.

På kvelden til dette drapet var ikke politibilene, som til daglig befinner seg i nabolaget, der. Samtidig var det et strømbrudd og fyrverkerioppskytning, mens leiemorderne skjøt offeret sitt.

Bare noen få timer før drapet hadde Dorval gitt et intervju med en av radiostasjonene i hovedstaden, der han tydelig uttrykte uenighet med Moïse, som ønsket å opprette et midlertidig valgråd koste hva det koste ville, og imot interessene til de ulike sektorene i befolkningen. Dorval avviste presidentens anmodning om å sende en representant for advokatforeningen til dette rådet, som befolkningen og andre sektorer i det sivile samfunnet var imot.

Dorval kritiserte sterkt den overdrevne maktbruken og en manglende respekt for grunnloven. To andre attentater fulgte etter Dorval den samme helgen, inkludert det på en journalist fra Radio Télévision Caraïbes (RTVC), og eieren av en stor restaurant i Pétion-Ville-området.

I andre provinsbyer har flere ofre blitt identifisert, inkludert en student fra Haitis statsuniversitet, tilhørende fakultet for agronomi og veterinærmedisin, som ble drept av politi og leiemordere, som kjørte rundt i biler mens han var i Saint Marc og gikk fra en demonstrasjon. Folk ble drept og brent levende av væpnede gjenger i områdene Petite Rivière. Volden begått av staten har fortsatt med uforminsket styrke. Grégory Saint-Hilaire, en student ved Haitis statsuniversitet ble drept 2. oktober under en demonstrasjon der studentene krevde gjennomføringen av en avtale, undertegnet av Undervisningsdepartementet, angående praksis og utnevnelse i offentlige utdanningsinstitusjoner. En annen demonstrant døde under en demonstrasjon 5. oktober etter å ha blitt skutt i hodet.

Terror i arbeiderstrøk

Bølgen av statskriminalitet i Haiti har nådd en spektakulær topp, og sparer ingen i sivilbefolkningen. Mennesker i fattige arbeiderklassestrøk befinner seg daglig i fare for å havne skuddlinjen til væpnede gjenger.

Politikken til PHTK-regimet er en total fiasko. Den har hovedsakelig vært rettet mot spredningen og politiseringen av væpnede gjenger i forskjellige nabolag og for å gjøre landets politistyrke til en gruppe mafia-gangstere, og å øke kriminelle og undertrykkende handlinger mot folket ute på gatene som demonstrerer fredelig.

Dannelsen av gjengen G9 an Fanmi e Alye (G9 Familie og Allierte), som terroriserer nabolag i arbeiderklassen, er et levende bevis på perversjonen til den haitiske staten: et radikalt uttrykk for dens råte og umenneskelighet.

Flere massakrer har allerede blitt utført i arbeiderklassestrøk, inkludert massakrene i Carrefour-Feuilles, La Saline og Martissant. Igjen 6. september angrep de samme kriminelle gjengene til G9, utstyrt med politiutstyr og uniformer, og ledet av kriminelle Jimmy Chérizier, en tidligere politibetjent, Bel-Air-nabolaget, nær nasjonalpalasset. Denne operasjonen tok livet av mer enn et dusin unge menn og kvinner, skadet flere mennesker og flere hus ble brent. Folk forlot området i hopetall for å søke tilflukt i Champ-de-Mars for å redde livet.

Tre dager senere, 9. september, ble flere områder i Bas Delmas, Cité Soleil og Tabarre kastet i kaos da skudd fra automatvåpen ble avfyrt under en konfrontasjon mellom forskjellige gjenger som jobber på vegne av regjeringen og sikkerhetsstyrkene.

PTHK-regimet må styrtes

Krisene på Haiti hoper seg opp, og regjeringen har ingen troverdighet eller legitimitet i befolkningens øyne til å rette opp situasjonen. Tvert imot, blir alle forholdene mer og mer modne for at befolkningen styrter denne regjeringen. Kriminalitet, tyveri og dårlig forvaltning er normen i dette landet under PHTK.

Hvis disse anklagene først så ut til å bare være beskyldninger, har alle undersøkelsesrapportene i dag klart bevist og bekreftet at Jovenel Moïse og mange andre i posisjoner i regjeringen er kjeltringer og sløser med offentlige midler. Dette inkluderer to rapporter av Cour Supérieure des Comptes og av Contentieux Administratif, offentliggjort henholdsvis 31. mai og juni 2019, samt den tredje delen av rapporten som ble utgitt 17. august 2020.

I tillegg mottar væpnede gjenger jevnlig midler, automatvåpen og ammunisjon, selv om Haiti ikke produserer våpen eller ammunisjon og at landet befinner seg under en våpenembargo. Det kan bare være én kilde til disse midlene og våpnene: PHTK-regimet til Jovenel Moïse.

Vi må forstå hvorfor kannibalismen og kynismen til PHTK-regimet har klart å gå så langt. Mafiaen som Jovenel representerer i Haiti er en organisasjon som består av konservative nyduvalierister, og medlemmer av det haitiske og det utenlandske private næringslivet, underlagt kontrollen til amerikansk imperialisme.

To elementer utgjør hovedmotivasjonene til denne mafiaen: makt og penger. I virkeligheten har dette mafia-nettverket vært i stand til å berike seg ytterligere de siste årene og få politisk makt, som var i ferd med å falle under folkeligkontroll i starten av Jean-Bertrand Aristides vei til makten – dette selvfølgelig før han ble desorientert når det gjaldt folkets virkelige krav.

Dermed klarte PHTK-mafiaen å gjenopprette den politiske makten og radikalt ødelegge de andre maktene (de lovgivende og utøvende) ved å ignorere lovgivningen som kunne ha hindret den i å fortsette tyveriet av offentlige ressurser.

Etter Martelly var Jovenel den personen, som mafiaen hadde utpekt til å forvalte den politiske makten. I rammene som statsoverhode er ikke Jovenel Moïse, sin egen herre. Han kan ikke herske som han vil, og må svare på interessene og kravene til den mafioso-herskende klassen. Mafiaen ser langt, og den utøver stor makt over institusjonene og økonomien i landet. Dersom Jovenel Moïse ikke makter å håndtere den politiske makten effektivt inntil tiden kommer der makten overføres til den neste skurken, utpekt av mafiaen, kan han se seg og sin familie forsvinne.

Akkurat nå som han ikke er langt unna fra å bli styrtet, er han villig til å ofre alt og bli kvitt alle hindringer for å redde mandatet sitt; og dermed også seg selv, ikke bare fra fengsel, men fra straffen fra sin egen mafiaorganisasjon. Jovenel Moïse ser slutten nærme seg. Han føler ilden til folkets sinne, derfor øker kynismen og brutaliteten overfor folket i hans desperasjon etter å ikke miste kontoret sitt.

Sosialisme eller barbari

Med parlamentet oppløst og Moïses styre ved dekret, ser det ut til at han konsoliderer og øker makten sin. Dette stemmer til en viss grad, men det er en annen prosess pågang her også. Moïse svekker faktisk seg selv samtidig.

Til tross for at det var dysfunksjonelt, spilte Haitis parlament en viss rolle i legitimeringen av Moises styre – eller i det minste så ga det en juridisk og politisk dekning for styret hans. I alle fall ga den vedvarende uenigheten og det politiske dødvannet i parlamentet en konstant distraksjon og avledning fra de virkelige politiske spørsmålene som trenger en løsning: den økonomiske krisen og de økende kostnadene til drivstoff og levekårene, økende fattigdom og sammenbruddet til infrastrukturen, Petrocaribe-skandalen og korrupsjonen, etc.

Statens væpnede grupperinger spiller en viktig rolle i det kapitalistiske samfunnet. De gir ideologisk og juridisk støtte til kapitalistklassens styre, men fungerer også som en buffer mellom den herskende klassen og folket. Med parlamentet oppløst, styrer Moïse direkte ved dekret. Etter å ha mistet tilliten til politiet, har Moïse mistet kontrollen over dem. Han har også mistet støtten til andre viktige søyler i det borgerlige styret: høyesterett og mange organisasjoner i det sivile samfunn (den katolske kirken, den protestantiske føderasjonen, foreninger i den private sektoren, universitetsrektorer og menneskerettighetsforkjempere osv.) Dette betyr at Moïse har mistet støtten fra de viktigste bufferne mellom seg selv og den styrende eliten på hvis vegne han styrer på den ene siden, og massene på den andre.

I denne forstand, med hvert skritt Moïse tar for å konsolidere den personlige makten han har, for å etablere et åpent diktatur til den herskende klassen, tar han også et skritt nærmere en konfrontasjon med folkebevegelsene og massene.

Moïse beveger seg i retning av et bonapartiststyre. Men han befinner seg i en usedvanlig svak posisjon. Naturligvis har Moïse rikelig med støtte fra imperialistene og Haitis herskende klasse. Han har dannet en allianse med G9-gjengene, men utenfor dette har han veldig lite med støtte. Moïse har ingen støttebase blant folkebevegelsene eller massene generelt. Dette medfører at han vil finne det vanskelig å håndheve styret sitt og den herskende klassens interesser. Moïse har ikke mye handlingsrom mellom klassene, og det vil derfor være vanskelig for staten å heve seg over samfunnet i den grad den kan spille en rolle som den ultimate dommeren i klassekampen.

Mens Moïse-regimet er veldig svakt, er den nåværende situasjonen veldig farlig for arbeiderklassen og de fattige i Haiti. Den folkeligebevegelsen i Haiti er under angrep. Imidlertid har den ennå ikke blitt beseiret. For å etablere et borgerlig diktatur, må Moïse først beseire folkebevegelsene. Dette vil være lettere sagt enn gjort.

Mens en langsom ferd til et åpenlyst diktatur er mulig, vil det være store vendepunkter underveis. Massene vil ha mange muligheter til å organisere seg, slå tilbake og endre situasjonen til deres fordel. G9-alliansen representerer en godt bevæpnet og farlig fiende, men avslører også regimets isolasjon og svakhet.

Folkebevegelsene må møte denne trusselen med fronten først. Bel-Air og andre arbeiderklassestrøk som er truet av angrep, bør begynne å organisere forsvarskomiteer, under demokratisk kontroll av arbeider- og samfunnsorganisasjoner. Dette er den eneste måten å stoppe angrepene fra gjengene på.

Drapet på Mr. Dorval, drapene på studenter og gjengenes morderiske handlinger har allerede ført til betydelige protester og demonstrasjoner rundt om i landet. Den massive opprørsbevegelsen som har blusset opp flere ganger de siste årene mot kuttene til drivstoffsubsidiene, valgjukset, korrupsjonen og Petrocaribe-skandalen viser tydelig at massene er forberedt på å kjempe. Det som behøves er en revolusjonær ledelse beredt til å lede an. De siste protestene kan sees på som en fortsettelse av massenes bevegelse, og vi må gjøre alt vi kan for å sikre at denne bevegelsen fortsetter og vokser.

Rett før han ble myrdet sa Monferrier Dorval:

“Regjeringen er dysfunksjonell, og det er grunnen til at vi lider. Vi må skifte regjering og vi må gjøre dette via grunnloven … Målet bør være å omorganisere Haiti slik at vi kan gjenvinne den [nasjonale] stoltheten vi mistet for lenge siden. Vi er stadig i krise og stoler på at utlendinger forteller oss hva vi skal gjøre. Dette landet er ikke styrt ordentlig.”

Dette uttrykker, om enn på en juridisk måte, det haitiske folkets ønske om frihet fra imperialismens styre og ønsker om et ekte demokrati. Imidlertid kan disse tingene ikke oppnås gjennom grunnloven, og de kan heller ikke oppnås under kapitalismen. Historien i seg selv viser at den haitiske herskende klassen ikke er i stand til å løse disse problemene eller utvikle landet under dets styre. Grunnloven i 1987 løste ingenting, hvorfor skulle et annet, lignende forsøk fortone seg annerledes? På Haiti er det virkelig et spørsmål om sosialisme eller barbari. Så lenge borgerskapet styrer Haiti, vil landet forbli dominert av imperialismen. Den knusende fattigdommen og kapitalismens sykdommer vil vedvare. Det haitiske folket vil aldri være fritt under disse forholdene. Den eneste veien videre, er at massene selv styrter den styrende eliten og omorganiserer Haiti, ikke etter interessene til et lite mindretall, utnyttere eller imperialister, men i massenes interesser.

Join Us

Join the International Marxist Tendency and help build a revolutionary organisation to participate in the struggle for socialism worldwide!

In order to join fill in this form and we will get back to you as soon as possible.