Pariskommunen 1871

Pariskommunen var en av de største episodene i den franske arbeiderklassens historie. Mellom opprøret 18. mars og den «blodige uken» i slutten av mai ble Paris styrt av nyopprettede demokratiske arbeiderorganer, som forsøkte å omorganisere samfunnet på et nytt fundament – uten utnyttelse eller undertrykkelse. Leksjonene fra disse hendelsene er fremdeles relevante i dag.


[Source]

20 år tidligere tok Napoleon III makten under militærkuppet den 2. desember 1851. Først virket hans regime urokkelig. Arbeiderorganisasjonene ble undertrykt. Men på slutten av 1860-tallet ble det keiserlige regimet svekket av at den økonomiske veksten avtok, av krigene (i Italia, Krim, Mexico) og av gjenoppvåkningen til arbeiderbevegelsen. Bare en ny krig – og en rask seier – kunne forsinke fallet til «Lille Napoleon». I juli 1870 erklærte han krig mot Bismarcks Preussen.

Krig og revolusjon

Krig fører ofte til revolusjon. Og med god grunn: krig river folk plutselig vekk fra sine daglige rutiner og kaster dem på arenaen til store historiske handlinger. Massene gransker oppførselen til statsoverhoder, generaler og politikere under krig desto mer nøye enn ved fredstid. Dette gjelder spesielt i tilfeller med nederlag. Den militære offensiven til Napoleon III forvandlet seg raskt til en fiasko. Den andre september, i nærheten av Sedan, ble keiseren arrestert av Bismarcks hær, sammen med 75 000 soldater. I Paris krevde massive demonstrasjoner en ende på imperiet og kunngjøringen av en demokratisk republikk.

Under dette presset fra gatene proklamerte den «moderate» republikanske opposisjonen en ny republikk 4. september. En «regjering for nasjonalt forsvar» ble installert. Utenriksministeren, den borgerlige republikaneren Jules Favre erklærte pompøst at «ikke en tomme land og ikke en stein i våre festninger» ville bli avstått til Preussen.

Tyske tropper omringet raskt Paris og beleiret byen. Først ga den parisiske arbeiderklassen støtte til den nye regjeringen, i navnet «enhet» mot den utenlandske fienden. Men det påfølgende hendelsesforløpet knuste denne enheten og førte frem de motstridende klasseinteressene den hadde skjult.

I virkeligheten trodde den nasjonale forsvarsregjeringen ikke at det var mulig eller ønskelig å forsvare Paris. I tillegg til den vanlige hæren, erklærte en 200.000 sterk milits, nasjonalgarden, seg klar til å forsvare byen. Men disse væpnede arbeiderne i Paris utgjorde en langt større trussel mot franske kapitalisters interesser enn den utenlandske hæren ved portene til byen. Regjeringen mente det var best å kapitulere så snart som mulig overfor Bismarck. Men gitt nasjonalgardens krigervilje, kunne ikke regjeringen offentlig gå ut med intensjonene sine. Ministeren og general Trochu stolte på de økonomiske og sosiale effektene av beleiringen for å bryte motstanden til de parisiske arbeiderne. Regjeringen ønsket å kjøpe tid; samtidig som den offentlig gikk ut for å forsvare Paris, inngikk den i hemmelige forhandlinger med Bismarck.

Ettersom ukene gikk, økte fiendtligheten til de parisiske arbeiderne overfor regjeringen. Det gikk rykter om forhandlinger med Bismarck. Den 8. oktober utløste Metz’ fall en ny massedemonstrasjon. Den 31. oktober angrep flere kontingenter fra nasjonalgarden og okkuperte rådhuset. På dette tidspunktet var imidlertid massen av arbeidere ennå ikke klare for en avgjørende offensiv mot regjeringen. Isolert gikk oppstanden raskt tom for damp.

I Paris fikk beleiringen katastrofale konsekvenser. Det var en presserende oppgave å bryte den. Etter en mislykket tilbaketrekning til landsbyen Buzenval 19. januar 1871 hadde general Trochu ikke annet valg enn å trekke seg. Han ble erstattet av Vinoy, som umiddelbart erklærte at det ikke lenger var mulig å beseire Preussen. Det var klart for alle nå at regjeringen ønsket å kapitulere – noe den gjorde 27. januar.

Pariserne og bøndene

Ved valget til nasjonalforsamlingen i februar ga bøndene et overveldende flertall til monarkistiske og konservative kandidater. Den nye forsamlingen utnevnte Adolphe Thiers – en herdet reaksjonær – som regjeringssjef. En konflikt mellom Paris og den «landlige» forsamlingen var uunngåelig. Den kontrarevolusjonære nasjonalforsamlingen ga en voldsom drivkraft til den parisiske revolusjonen. De væpnede demonstrasjonene til nasjonalgarden multipliserte seg, og fikk massiv støtte av de fattigste lagene i befolkningen. De væpnede arbeiderne fordømte Thiers og monarkistene som forrædere og ba om «full krig» til forsvar for republikken.

Nasjonalforsamlingen provoserte stadig pariserne. Beleiringen hadde sendt mange arbeidere i arbeidsløshet; godtgjørelsene utbetalt til nasjonalgarden var det som holdt dem unna sult. Imidlertid avskaffet regjeringen godtgjørelsene til enhver nasjonalgardist som ikke kunne bevise at han ikke kunne jobbe. Den bestemte også at etterskudd på leie og all gjeld skulle betales innen 48 timer. Disse og andre tiltak rammet de fattigste hardest, men førte også til en radikalisering av middelklassen.

Regjeringens overgivelse til Bismarck og trusselen om en monarkistisk restaurering førte til en transformasjon av nasjonalgarden. Det ble valgt en «sentralkomite for nasjonalgardens føderasjon», den representerte 215 bataljoner utstyrt med 2000 kanoner og 450.000 rifler. Nye vedtekter ble vedtatt, som bestemte «nasjonalgardisters absolutte rett til å velge egne ledere og å avskjedige dem så snart de ikke var tilliten verdig». Denne sentralkomiteen var en forløper for arbeider- og soldatrådene som dukket opp i Russland under revolusjonene i 1905 og 1917.

Den nye ledelsen til Nasjonalgarden skulle snart få å testet autoriteten sin. I det den prøyssiske hæren forberedte seg på å gå inn i Paris, samlet titusenvis av væpnede parisere seg med den hensikt i å stanse inntrengerne. Sentralkomiteen grep inn for å forhindre en kamp den enda ikke var forberedt på. At sentralkomiteen fikk pålagt viljen sin i denne saken, demonstrerte at dens autoritet ble anerkjent av flertallet i nasjonalgarden og av pariserne. De prøyssiske styrkene okkuperte en del av byen i to dager, og trakk seg deretter tilbake.

18. mars

Til «landsbygdens folk» i forsamlingen hadde Thiers lovet å gjenopprette monarkiet. Men hans umiddelbare oppgave var å få slutt på situasjonen med «dobbeltmakt» i Paris. Kanonene under nasjonalgardens kontroll – og spesielt de i Montmartres høyder – symboliserte en trussel mot den kapitalistiske «orden». Den 18. mars klokka 3 ble 20 000 soldater og gendarmer sendt under kommando av general Lecomte for å ta disse våpnene. Dette ble gjort uten store vanskeligheter. Men ekspedisjonssjefene var imidlertid ikke forberedt på det som skulle skje da våpnene skulle flyttes. Klokka 7 hadde gruppene fremdeles ikke kommet. I sin “Histoire de la Commune” (historie om kommunen) beskriver Lepelletier hva som skjedde:

«Rett etter begynte alarmen å ringe og vi hørte, i Clignancourt-veien, trommene spille en marsj. Raskt var det som under et sceneskifte i et teater: alle gatene som førte til Butte ble fylt med et dirrende publikum. Kvinner dannet flertallet; det var også barn. Isolerte nasjonalgardister kom ut med våpen og satte kursen mot Chateau-Rouge.»

Soldatene ble omgitt av en stadig voksende mengde. Innbyggerne i distriktet, nasjonalgardistene og mennene i Lecomte ble presset mot hverandre. Noen soldater fraterniserte åpent med nasjonalgardistene. I et desperat forsøk på å gjenopprette autoriteten sin beordret Lecomte mennene sine til å skyte på mengden. Ingen skjøt. Soldatene og nasjonalgardistene jublet og klemte hverandre. Svært raskt ble Lecomte og Clément Thomas arresterte. Sinna soldater henrettet dem kort tid etter. Clément Thomas var kjent for å ha skutt mot opprørsarbeidere i juni 1848.

Thiers hadde ikke forutsett at troppene ville desertere. I panikk flyktet han fra Paris. Han beordret hæren og administrasjonen til å evakuere byen og de omkringliggende fortene fullstendig. Han ønsket å holde hæren borte fra revolusjonær «smitte». Noen av soldatene – åpenlyst underordnede, skrek revolusjonære slagord -mens de trakk seg i uorden mot Versailles.

Med sammenbruddet til det gamle statsapparatet i Paris tok nasjonalgarden alle de strategiske punktene i byen uten å møte nevneverdig med motstand. Sentralkomiteen hadde ikke spilt noen rolle i disse hendelsene. Og likevel, på kvelden den 18. mars, oppdaget den at den hadde blitt de facto-regjeringen til et nytt revolusjonært regime basert på nasjonalgardens makt.

Sentralkomiteens vakling

Den første oppgaven flertallet av medlemmene i sentralkomiteen satte for seg selv, var å kvitte seg med makten. De sa, at vi ikke har et «lovlig mandat» til å herske! Etter lange diskusjoner gikk sentralkomiteen motvillig med på å bli værende på rådhuset de “få dagene” mens kommunale valg kunne organiseres.

Det umiddelbare problemet som sentralkomiteen møtte var hæren på vei til Versailles, under Thiers’ ledelse. Eudes og Duval foreslo at nasjonalgarden straks skulle marsjere mot Versailles, for å bryte det som var igjen av makten i Thiers’ disposisjon. Men de ble ikke lyttet til. Flertallet av sentralkomiteen mente det var å foretrekke å ikke «fremstå som angripere». Sentralkomiteen var i sitt flertall sammensatt av ærlige menn, men veldig moderate, for moderate.

Sentralkomiteens energi ble absorbert i lange forhandlinger om dato og modaliteter for kommunevalget. De ble endelig satt til 26. mars. Thiers brukte denne dyrebare tiden til egen fordel. Ved hjelp av Bismarck ble hæren i Versailles massivt forsterket når det gjaldt tropper og våpen, med sikte på å sette i gang et angrep på Paris.

På kvelden før valget utga sentralkomiteen for nasjonalgarden en bemerkelsesverdig erklæring som oppsummerer ånden av selvoppofrelse og sannhet som preget det nye regimet:

«Misjonen vår er over. Vi skal overgi rådhuset vårt til de nye folkevalgte, til deres regulære representanter.»

Sentralkomiteen hadde bare en instruksjon til velgerne:

«Ikke glem det faktum at mennene som vil tjene dere best er de dere vil velge blant dere selv, som lever deres egne liv og som lider av samme sykdommer. Vokt dere for de ambisiøse […] Vokt dere for pratmakere ute av stand til å iverksette tiltak […] «

Kommunens program

Den nyvalgte kommunen tok over kommandoen til Nasjonalgarden som den offisielle regjeringen til det revolusjonære Paris. Flertallet av de 90 medlemmene kan beskrives som «venstreorienterte republikanere». Militante fra Den internasjonale arbeidersammenslutningen (ledet blant annet av Karl Marx) og Blanquister (energiske menn, men politisk forvirrede) representerte nesten en fjerdedel av de valgte tjenestemennene i kommunen. De få valgte på høyresiden trakk seg med varierende påskudd.

Under kommunen ble alle privilegier til høytstående embetsmenn avskaffet. Spesielt ble det bestemt at ingen skulle motta mer lønn enn en vanlig fagarbeiders lønn. De var også når som helst gjenkallbare.

Husleien ble fryst. De forlatte fabrikkene ble plassert under arbeidernes kontroll. Tiltak ble iverksatt for å begrense nattarbeid og garantere de fattige og syke livsopphold. Kommunen erklærte at den ønsket å «få slutt på den anarkistiske og ødeleggende konkurransen mellom arbeidere til fordel for kapitalistene». Nasjonalgarden var åpen for alle menn som var egnet til militærtjeneste og var organisert etter strengt demokratiske prinsipper. Den stående hæren «adskilt fra folket» ble erklært ulovlig.

Kirken ble separert fra staten og religion erklært en «privatsak». Boliger og offentlige bygninger ble rekvirert for hjemløse, offentlig utdanning ble åpnet for alle. Utenlandske arbeidere ble sett på som allierte i kampen for en «universell republikk». Møter ble holdt dag og natt; tusenvis av vanlige menn og kvinner diskuterte hvordan ulike aspekter av det sosiale livet skulle organiseres av hensyn til det «felles beste». Kjennetegnene ved det nye samfunnet som tok form i Paris var tydelig sosialistiske.

Nederlaget

Det er sant at kommunardene gjorde mange feil. Marx og Engels beskyldte dem – med rette – for ikke å ha tatt kontroll over Banque de France, som fortsatte å betale millioner av franc til Thiers, som han brukte til å bevæpne og omorganisere styrkene sine.

På samme måte ble trusselen fra Versaillese tydelig undervurdert av kommunen, som ikke bare ville unnlate å angripe – i det minste fram til den første uken i april – men ikke engang forberedte et forsvar av Paris. Den 2. april ble en kommune-avdeling som bevegde seg mot Courbevoie angrepet og presset tilbake til Paris. Fanger tatt av Thiers’ styrker ble henrettet. Neste dag, under press fra nasjonalgarden, satte kommunen i gang et angrep på Versailles. Men til tross for entusiasmen til kommune-bataljonene, dømte mangelen på militær og politisk forberedelse denne sene utgangen til fiasko. Lederne for kommunen trodde at, i likhet med 18. mars, ville Versailles hær samle seg om kommunen bare ved synet av nasjonalgarden. Det skjedde ikke.

Dette tilbakeslaget fikk en bølge av defaitisme til å feie over Paris. Den besluttsomme optimismen de første ukene ga vei til en stemning av nederlag, som forsterket splittelser på alle nivåer i den militære kommandoen. Til slutt stormet Versailles-hæren inn i Paris den 21. mai. På rådhuset sto kommunen i det avgjørende øyeblikket uten en militærstrategi. Det sluttet rett og slett å eksistere, og frafalt ansvaret sitt til fordel for en totalt ineffektiv komité for offentlig sikkerhet.

Nasjonalgardistene ble sendt til «kvarterene» sine, uten en sentralisert kommando. Denne avgjørelsen forhindret enhver konsentrasjon av kommunale styrker som kunne ha vært i stand til å motstå fremdriften til Versailles tropper. Kommunardene kjempet med enormt mot, men ble gradvis presset tilbake øst for byen, og ble til slutt beseiret den 28. mai. De siste kommunardene som motsto, ble skutt i det 20. arrondissementet, ‘kommunardmuren’, som fremdeles kan sees på Père Lachaise. I løpet av den «blodige uken» massakrerte Thiers’ styrker minst 30 000 menn, kvinner og barn, og krevde deretter rundt 20 000 ekstra ofre i løpet av de neste ukene.

Arbeiderstaten

Paris-kommunen var historiens første arbeiderregjering. I «Borgerkrigen i Frankrike» forklarte Marx at kommunen hadde bevist følgende: arbeiderne «kan ikke (…) nøye seg med å ta det eksisterende statsapparatet og bruke dette instrumentet til eget formål. Den første forutsetningen for å beholde den politiske makten er å (…) ødelegge dette instrumentet til klassedominansen». Kommunardene prøvde å bygge en ny stat – en arbeiderstat – på ruinene av den kapitalistiske staten (i Paris). Dermed viste de, de grunnleggende egenskapene til en arbeiderstat: intet byråkrati; ingen hær adskilt fra folket; ingen privilegerte tjenestemenn; valg og gjenkalling av alle tjenestemenn, etc. Kommunardene fikk ikke tid til å konsolidere makten. Deres isolasjon – i et fortsatt stort sett bonde-Frankrike – var dødelig for dem.

Idag derimot er flertallet av folket lønnsarbeidere. De økonomiske grunnlagene for den sosialistiske revolusjonen er enda mer moden nå enn på 1800-tallet. Det er derfor opp til oss å skape det sosialistiske, frie og demokratiske samfunnet som kommunardene kjempet og døde for.

Join Us

Join the International Marxist Tendency and help build a revolutionary organisation to participate in the struggle for socialism worldwide!

In order to join fill in this form and we will get back to you as soon as possible.