Nok er nok! De franske massene er ved et kokepunkt

Mobiliseringen som begynte den 5. desember står nå ved et veiskille. Streiken til de franske jernbanearbeiderne er ved å ebbe ut, etter mer enn 40 dagers eksemplarisk kamp. Denne ebben passer perfekt inn i regjeringens opplegg. Siden november har vi understreket at: “Om jernbanearbeidernes streik forblir isolert, vil regjeringen velge enten å komme med konsesjoner til isolerte sektorer av arbeidere i streik, eller å regne med deres utmattelse. I begge tilfeller vil massene tape.”

[Source]

Ved midten av januar trodde regjeringen at seieren var sikret. Men siden da har vi sett et nytt dytt fra andre sektorer. Militante handling har dukket opp hos alt fra advokater til avløpsarbeidere, akkompagnert av et spektrum av lærere, elektrikere, sykepleiere, og havnearbeidere osv. Protestaksjoner, streiker og lokale demonstrasjoner har multiplisert seg. Nyttårs-kunngjøringene av ministre, varamedlemmer og andre figurer har blitt forstyrret og ofte kansellert. Med et høyt utbrudd av trass og modige kamper, har arbeidere lagt ned uniformene og verktøyene sine foran de som sitter med makten. Sjefene har forsøkt å la det gå ut på en vennlig vei, men autoriteten deres har visnet hen blant de nedlagte uniformene, kappene og bøkene.

Denne livslysten ble konfirmert i en tilbakekomst av mobilisasjoner til protester den 24. januar. Har bevegelsen gått inn i en ny fase med oppsving, på tross av tilbakegangen i transportarbeidernes sin streik? Dette kan ikke bli ekskludert, av den grunn vi allerede har understreket ved flere anledninger: denne bevegelsen er drevet av det generelle sinnet som har samlet seg opp gjennom lang tid.

Avvisningen av et system

Utover angrepet på pensjonssystemet, har hele programmet til regjeringen blitt massivt avvist. Vi kan tydelig se i kravene og slagordene til arbeiderne som er mobiliserte: spørsmålet om pensjon okkuperer selvfølgelig en fremtredende plass, men bare blant mange andre slagord som avviser alle de infernalske mekanismene av kutt i budsjetter, kutt i velferden, “restrukturering av økonomien” og vellykkede mot-reformer, som har degradert arbeidsforholdene til uutholdelige nivå.

Innenfor arbeiderklassen, blir Macron sett på i et positivt lys av mindre enn 10 prosent, ifølge de siste målingene. Han har dermed oppnådd å slå Francois Hollande sin rekord, som igjen hadde slått Sarkozy sin. Det gir mening: effektene av krisen hoper seg opp. Macron legger til sin egne personlige preg: kolossal arroganse.

I denne sammenhengen, kan en bevegelse mot en (mot)-reform tjene som katalysator for en mye bredere og mer radikal kamp. Regjeringen har fryktet det helt fra begynnelsen; faktisk, det er det eneste scenarioet som kunne slå dem til retrett. Dessverre har ikke lederskapet av fagforeningene ved frontlinjen – uten engang å nevne den profesjonelle kapitulasjonen… til Laurent Berger-typene – forsøkt å vende all den potensielle makten bevegelsen har inn i kampen. Ved å strengt begrense kampens mål til å avvikle pensjonsreformen, har lederskapet til CGT, FO og Solidaires handlet som en bremsekloss for mobiliseringen av arbeidere i privat sektor, der en fornyet streik innebærer spesielt tunge ofre (tap av lønn og en risiko for sanksjoner). Disse arbeiderne har alle slags umiddelbare problemer som haster, som en tilbaketrekking av pensjonsreformen alene ikke vil løse.

For å oppfordre til en mobilisering av den private sektoren, som består av den store majoriteten av lønnsarbeidere, må fagforeningslederskapet gå fra defensiven over til offensiven. De må sikte på ikke bare tilbaketrekkingen av pensjonsreformen, men for et avgjørende brudd med hele det reaksjonære programmet til regjeringen. De må mobilisere seg på en basis av progressive og radikale krav. Påstanden til Philippe Martinez – om at man kan “fremforhandle” progressive tiltak med regjeringen – holder ikke vann: Macron vil aldri forhandle om noe slikt. Et progressivt program vil måtte pålegges den styrende klassen av en annen regjering, som innebærer å styrte Macron-regjeringen.

I mars 1935, skrev Leon Trotsky om situasjonen i Frankrike, da på randen av en dyp økonomisk og sosial krise:

“Under nåværende forhold, for å tvinge kapitalistene til å gjøre viktige konsensjoner, må vi brekke viljen deres; dette kan kun gjøres med en revolusjonær offensiv. Men en revolusjonær offensiv, som stiller en klasse mot en annen, kan ikke bli utviklet alene under slagord av delvise økonomiske krav (…) Massene forstår eller føler at, under forholdene av krise og arbeidsledighet, vil delvis økonomiske konflikter kreve uhørte ofre, som aldri vil bli rettferdiggjort på noen måte av resultatene oppnådd. Massene venter på og krever andre og mer virkningsfulle metoder. Messrs. strategister, lær av massene: de ledes av et sikkert revolusjonært instinkt.”

Disse linjene bør bli iaktatt av alle venstreside- og fagforenings-aktivister, fordi de belyser fundamentale aspekter av den nåværende politiske og sosiale situasjonen.

Reform og revolusjon

I pressen, på radio og tv, priser regjeringens lydige supportere de “reformistiske” fagforeningene (CFDT, UNSA, osv.) og irettesetter “trøbbelmakerne”(CGT, Solidaires, osv.).

Men hva er en “reformistisk” fagforening, ifølge deres analytiske rammeverk? En fagforening der lederne støtter mot-reformer, sosial regresjon og kutt i velferden. Slike klassifikasjoner som bifaller Laurent Berger (CFDT); som dedikerer livet sitt til det.

Taskenspilleriet er åpenbar: mot-reform blir reportrettert som “reform”. De som motsetter seg det blir tiltalt for konservativ “immobilitet”. Denne terminologien er verdiløs: den tar sikte på å forvirre arbeiderne. La oss si ting i Marxismens tydelige språk.

I dag, i Frankrike, er lederskapet til alle fagforeningene “reformistiske”. I marxismens betydning: de vraker ideen om en sosialistisk revolusjon og forsvarer utsiktene til en lang serie med progressive sosiale reformer innenfor kapitalismens rammeverk. Det er sant, faktisk, at lederskapet i CFDT i hovedsak forsvarer mot-reformer. Men det er det logiske resultatet til reformismen: dens ultimate konsekvens. Lederne i CFDT har fullstendig tilpasset seg kapitalismen; de ser det som det eneste mulige system. Så, når kapitalistene krever drastiske mot-reformer på grunn av den dype krisen i deres system, nikker Laurent Berger trofast og styrer vekk fra reform uten kamp, inn i mot-reformismens rike.

Betyr dette at revolusjonære er imot reformer? Absolutt ikke. Lenin forklarte dette allerede i 1913:

“Marxister erkjenner kampen for reformer, dvs. for tiltak som forbedrer forholdene til arbeidsfolk uten å ødelegge makten til herskerklassen. Men samtidig driver Marxistene en mest dedikert kamp mot reformistene, som, direkte eller indirekte, begrenser målene og aktivitetene til arbeiderklassen til oppnåelsen av reformer. Reformisme er et borgerlig bedrageri av arbeiderne, som, på tross av individuelle forbedringer, alltid vil forbli lønnsslaver, så lenge som kapitalens dominans eksisterer.”

I disse dager, takket være kapitalismens dype krise, kan ikke reformistene lenger garantere arbeidere “isolerte forbedringer” av forholdene sine. Enten spiller de mot-reformistenes spill (Berger); eller så adopterer de en streng defensiv posisjon (Martinez). Kanskje vi blir svart: “Dette er feil, fordi Martinez spør regjeringen om å forhandle om en progressiv pensjonsreform”. Greit nok, men det er en absurditet. Macron regjerer for den franske herskerklassen, som objektivt sett trenger drastiske mot-reformer. De vil bare “forhandle” om mot-reformer, å pålegge arbeidere dem – hvis mulig med Laurent Bergers hjelp. Noe annet perspektiv er en løgn som sprer forvirring blant arbeidere. Vi må fortelle dem sannheten: i den nåværende konteksten, av en dyp kapitalistisk krise, kan bare et brudd med dette systemet – en sosialistisk revolusjon – åpne utsiktene for en seriøs forbedring i levestandardene til vår klasse.

Join Us

Join the International Marxist Tendency and help build a revolutionary organisation to participate in the struggle for socialism worldwide!

In order to join fill in this form and we will get back to you as soon as possible.