Den reaksjonære politikken til Alessandris regjering fra 1958 til 1964 ga opphav til en radikaliseringsbølge i landet, gjenspeilt i streikebevegelsen. Den årlige veksten svingte rundt 4,5%, mens inflasjonen økte enormt, reallønnen til arbeiderne holdt seg på nesten samme nivå som i 1945. 60% av befolkningen fikk bare 20% av nasjonalinntektene. Situasjonen i landet var så ille at i de rikeste jordbruks provinsene Aconcagua og Santiago, for eksempel besatte bare 7% av landeierne mer enn 90% av landet. Generelt var ca 86% av all dyrkbar jord i landet konsentrert på ca 10% av landbruks enhetene. Til tross for alle løftene om jordreform, forble vilkårene for de fattige bøndene, «inquilinos» (leietakere) og «aluerinos» som før: fattigdom, hunger, analfabetisme, endemiske sykdommer og alkoholisme.

11. september 1973 er dagen kuppet mot Allendes regjering i Chile ble iverksatt, akkurat som alle andre revolusjoner i Latin-Amerika skapte valget av Allende og hans Unidad Popular (UP) allianse (i denne artikkelen oversatt som Folkeenhet) et enormt håp blant massene bestående av arbeidere og fattige bønder.