Lærdommer fra Chile 1973 del 1

11. september 1973 er dagen kuppet mot Allendes regjering i Chile ble iverksatt, akkurat som alle andre revolusjoner i Latin-Amerika skapte valget av Allende og hans Unidad Popular (UP) allianse (i denne artikkelen oversatt som Folkeenhet) et enormt håp blant massene bestående av arbeidere og fattige bønder.

[Source]

Denne artikkelen er skrevet av Alan Woods i 1979, og analyserer den revolusjonære situasjonen som endte med et motkupp og enorm tragedie for den chilenske arbeiderklassen. Dette er et viktig dokument, ikke bare fordi det er av historisk interesse, men fordi vi befinner oss i en tid preget av stor usikkerhet og uro, som i enkelte land fort kan slå ut i en revolusjonær situasjon. For ikke å gjøre de samme feilene som i foregående revolusjoner må vi lære av deres mistak, slik at vi kan unngå en ny tragedie som den i Chile i 1973.

Den chilenske og den venezuelanske revolusjonen, selv om prosessen i Venezuela har vart mye lengre, har veldig mange fellestrekk. I begge land gikk regjeringen mye lenger enn først tenkt. I Chile ble kobberindustrien nasjonalisert, og massene begynte selv å ta en aktiv del i politikken. Fattige bønder okkuperte jord, osv. Men i Chile som i Venezuela møtte massene på en barriere, denne barrieren besto først og fremst av de reformistiske lederne, de manglet tillit til massene og ble dermed stående i veien for en reell nasjonal frigjøring fra imperialismen og starten på veien mot sosialismen. Disse reformistiske damene og herrene, hevder å være «realistiske», man kan ikke gå for fort fremover, la det være opp til oss i posisjonene, vi vet hva vi gjør, ikke overskride det borgerlige apparatet, det vil skape unødvendige provokasjoner med kapitalistene, la oss inngå kompromisser. Som svar på disse kompromissene ble Allendes regjering styrtet i et blodig kupp, og i Venezuela har regjeringen blitt påført en økonomisk ødeleggende oljelockout, flere kuppforsøk, flere attentatforsøk på både Chávez og Maduro, og gang på gang har denne massen av arbeidere og bønder gått ut i gatene og forsvart godene – de vant med den bolivarianske revolusjonen, slått ned angrepene og håpet at deres ledere en gang for alle brøt borgerskapets og monopolenes makt over samfunnet. Men gang på gang har lederne stanset fremdriften og initiativet fra massene og inngått kompromisser – som i Sisyfos kamp med steinen – med det samme borgerskapet som har sabotert økonomien, og ber om at USA intervenerer. Dermed har økonomien – borgerskapets mektigste og viktigste våpen ikke blitt rørt eller tatt fra dem.

Fasiten, nå er at etter 20 år ved makten har mange, om ikke de fleste av reformene under Chávez mistet sin effekt på grunn av inflasjonen fremtvunget av borgerskapets sabotasjer av økonomien, en økonomisk krise som har rammet Venezuela hardt pga. en fallende oljepris, manglende investeringer og økonomiske sanksjoner fra USA. Dersom det ikke skjer en fundamental forandring i det bolivarianske lederskapet, vil massene før eller siden ikke lenger komme dem til unnsetning, med de katastrofale følger det vil ha for arbeiderklassen i hele Latin-Amerika og verden forøvrig, som hendte nettopp i Chile i 1973.

Borgerskap og Landeiere

Erobringen av Chile startet i 1536-1537 med Diego de Almagro og senere med Pedro de Valdivia, ble utført med den samme brutaliteten som de andre stedene på kontinentet. Men erobrerne fant ikke noe «Eldorado» i Chile. De begrensede gull depotene klarte ikke å oppveie for de kostbare krigene ved Araukanernes grenser, som varte frem til 1880, og som konverterte Chile til en utgiftspost for det spanske monarkiet.

I nord og sør gjorde klimaet jordbruket svært vanskelig. Mens Mexico og Peru tiltrakk de mest eventyrlystne og fantasifulle elementene i den kastiljanske eliten, bydde ikke Chile på de samme mulighetene for personlig rikdom og prestisje. På en annen side kjempet Arauka indianerne heroisk mot invasjonen helt til 1880, med mot og visdom og livsstil og en militær taktikk som forandret seg med de skiftende forholdene i kampen.

De invaderende oppnådde bare en «pasifisering» av Arauka indianerne gjennom en systematisk utryddelse. I de blodige krigene mot indianerne ser vi de chilenske landeiernes sanne karakter, en karakter formet av okkupasjonen og befolkningens slaveri – metoder de ble vant til, gjennom århundrer har indianerne blitt regnet for å være mindreverdige vesener bare litt høyerestående enn dyr. Denne troen på å tilhøre en overlegen rase har preget den chilenske eliten opp til i dag.

Bak deres «siviliserte» og «opplyste» ytre ligger erobrerens og føydalherrens mentalitet skjult, med unntaket at i dag er disse chilenske «adelsmennene» og deres borgerlige allierte ingenting annet enn imperialismens agenter, der de er skammelig, men frivillig avhengige av utenlandsk kapital.

I århundrer, har det beste jordbrukslandet, konsentrert i den sentrale delen av landet, blitt fordelt på store eiendommer («Haciendas» eller «fundos»), opprettet like etter erobringen. I henhold til statistikk fra 1925 omfattet disse eiendommene nesten 90% av alt land i denne regionen. I elvedalen Aconcagua ved Valparaiso, var 98% av alt land i hendene på 3% av landeierne. Noen av disse var på mer enn 5000 hektar. Det var bare en svært liten del til overs for småbøndene som knapt var i stand til å overleve.

Problematikken rundt landeiendommene har alltid vært et sentralt spørsmål i det chilenske samfunnet, sammen med løsrivelsen fra imperialismen. Det har alltid vært en mangel på jordbruksareal: I nord på grunn av for lite regn og i sør på grunn av for mye regn. Det er bare i den sentrale regionen at det har vært muligheter til å utvikle landbruket. Denne delen har vært ideell for en Middelhavstype jordbruk basert på produksjon av vin, oliven og frukt. Men den største hindringen for denne utviklingen har nettopp vært konsentrasjonen av jordbruksland i hendene på noen få landeiere.

De store landeierne har tradisjonelt brukt eiendommen som beite for kyr. Størstedelen av landet ble brukt til å dyrke alfalfa gress og annet dyrefôr. Med billig arbeidskraft fra en befolkning som lever under elendige forhold nesten som føydalslaver, hadde ikke jordeierne den minste interesse i å modernisere landbruket.

De store jordeiernes utdaterte metoder har vært den viktigste faktoren for hindring av jordbrukets utvikling. I sør etablerte tyske utvandrere fra 1850 små gårder basert på produksjon av hvete og melkekyr. Men i det meste av landet, eksisterte det ikke en stor klasse av velstående bønder, men et klart skille mellom de store landeierne og deres «husmenn» i semi-føydale forhold med en stor klasse av et ruralt semi-proletariat – de «brutte «(rotos) som var utsatt for en brutal utnyttelse og et ikke særlig menneskeverdig liv.

I motsetning til andre land fikk aldri Chile noe som kan kalles jordreform. Fra 1925, men spesielt i 1945, ble det gjort et forsøk på å splitte de store eiendommene. Men disse forsøkene, bortsett fra at de var veldig stykkevis, skjedde ikke som følge av en revolusjon (som i Mexico) eller regjeringspolitikk (som i Bolivia), men på initiativ fra godseierne selv, som var klar over at det i noen tilfeller var mye mer lønnsomt å dele landet og selge dem i oppstykkede tomter. Den føydale mentaliteten var ingen hindring når det kom til å ta del i de mest skammelige spekulasjoner. Landeierne solgte deler av landet og investerte profitten i næringer i byene. De kontrollerte banker og andre finansinstitusjoner.

BORGERSKAPETS UNDERDANIGHET

I en mye klarere form enn i andre land i Latin-Amerika er interessene til de store landeierne, bankfolk, og kapitalistene i Chile, smeltet sammen i et kraftig oligarki som styrer, sammen med imperialismen, landets økonomiske liv. Det er derfor nesten umulig å etablere et klart skille mellom de store landeierne og det chilenske borgerskapet, som raskt anerkjente sine felles interesser og forentes i en mer eller mindre homogen blokk som gikk imot radikale endringer av strukturen i det chilenske samfunnet. Dette forklarer fraværet av en borgerlig demokratisk revolusjon i Chile, og at alle forsøk på å gjennomføre en reell jordreform som er av de viktigste historiske oppgavene til den borgerlige demokratiske revolusjonen mislyktes. Det at Chile bevitnet en hel rekke demokratiske rettigheter i fortiden var ikke et resultat av en borgerlig demokratisk revolusjon, som i realiteten aldri hadde eksistert, men på grunn av eksistensen til en mektig arbeiderklasse og de mektige fagforeningene. Presset fra den chilenske arbeiderklassen tvang oligarkiet til å komme med en rekke innrømmelser muliggjort takket være den chilenske økonomiens relativt privilegerte posisjon i perioden mellom de to verdenskrigene.

Etter å ha vunnet uavhengighet i 1818 prøvde de beste og mest radikaliserte elementer i hæren, sterkt påvirket av den franske revolusjonens eksempel, å gjennomføre en rekke reformer som gikk mot interessene til Kirken og de store landeierne. Men disse forsøkene kolliderte med motstanden til føydalist fraksjonen, «los pelucones», som påla en reaksjonær grunnlov i 1833.

Utviklingen av kapitalistiske elementer provoserte fram en konfrontasjon mellom liberale og konservative i andre halvdel av det 19. århundret. Men på slutten av samme århundre smeltet de sammen og distribuerte byttet seg imellom takket være deres kontroll over regjering og stat. Et viktig element i denne sammensmelting var de stadige krigene mot Peru og Bolivia for besittelse av mineralrikdom i den nordlige sonen. Med erobringen av Araucan ørkenen ble viktige nitratreserver ført i hendene på det chilenske oligarkiet. Stillehavskrigen løste spørsmålet om disse forekomstene i Chiles favør i 1883. Chile inntok de gamle peruanske provinsene Tacna og Arica, med en forpliktelse om å gjennomføre en folkeavstemning (som selvfølgelig aldri fant sted). Kapitalistene var fornøyde med å dele makten sin med den føydale klassen og den militære kasten, dersom militære seire åpnet opp muligheter for enestående berikelse. Overskuddet fra nitratreservene var en utskytningsrampe for den chilensk kapitalismen, som ikke så noen grunn til å gå til konfrontasjon mot landeierne og den militære kasten, som for sin del, ikke nølte med å delta i borgerskapets virksomheter.

På denne måten viste det chilenske borgerskapet, fra fødselens av, alle symptomene på en senil degenerasjon. I stedet for en gjennomgripende kamp om makten med de store landeierne endte de opp i en servil allianse, de overlot størstedelen av statsmakten til landeierne og delte rikdommen hentet fra super-utbyttingen av arbeidere og bønder, samt byttet fra grensekriger med dem. Borgerskapet besatte land og landeierne hadde aksjer i industri, gruvedrift og handel: begge klasser ble nært knyttet sammen i økonomiske interesser.

Av disse grunnene endte det chilenske borgerskapet opp med å være ute av stand til å utføre de grunnleggende oppgavene til den borgerlige demokratiske revolusjonen, som realisert av det engelske og franske borgerskapet i det 17. og 18. århundret.

Vi så alliansen mellom borgerskapet og landeierne styrket etter den militære seieren i 1883 og det endelige nederlaget til Araucan indianerne i samme tiår. Denne alliansen hadde gitt dem svært tilfredsstillende resultater: utvidelse av nasjonale grenser og en enorm økning i nasjonalformuen fra nitratreservene. Det «historiske kompromisset» mellom de forskjellige fraksjonene i den herskende klassen fant et uttrykk på det politiske feltet med en lang periode av parlamentarisme. Den økonomiske boomen i 1891-1913 verden opplevde ga den chilenske herskerklassen et visst handlingsrom. Chiles nøytralitet under første verdenskrig ga også en rekke økonomiske fordeler. Sammensmeltingen av bank, landeiere og «big business» ble gjennomført.

Figurene nedenfor viser hemmeligheten til det «chilenske demokratiet» i disse dagene:

  Produksjon av nitrater
1832 300.000 tonn
1896 1.000.000 tonn
1901-1910 1.700.000 tonn (årlig gjennomsnitt)
1911-1920 2.500.000 tonn (årlig gjennomsnitt)

 

Økningen i verdenshandelen og etterspørselen etter chilenske nitrater tvang prisen opp på dette produktet. Den økte med 75% mellom 1910 og 1918.

Noe lignende skjedde med kobber, som litt etter litt, erstattet nitrater som landets viktigste eksportsprodukt. Den årlige produksjonen av kobber steg med 33.000 tonn per år i gjennomsnitt mellom 1901 og 1910, og med 68.000 tonn i årene mellom 1911 og 1920. Utenrikshandelen til landet økte fra en samlet verdi på 140 millioner pesos i 1986 til 580 millioner pesos i 1906 .

Men på samme måte som det chilenske borgerskapet var ute av stand til å gjennomføre en jordreform, overga det nasjonale borgerskapet industri og gruvedrift – under denne «gullalderen» til chilensk kapitalisme – til utenlandsk imperialisme. Allerede i årene under første verdenskrig var rundt 50% av investeringene i gruvene av utenlandsk opprinnelse. Veldig snart kom imperialisme, fremfor alt den fra USA, til å ta eierandeler i kobberindustrien. El Teniente, som produserte en tredjedel av det nasjonale, falt i hendene på et amerikansk selskap i 1904. Chuquicamata ble kjøpt opp av et annet amerikansk selskap i 1912. Denne gruva produsert om lag halvparten av den nasjonale totalen. I 1927 utgjorde Anaconda og Kennecott Copper en sjettedel av den nasjonale kobberproduksjonen.

Hva som er sant for kobber gjelder også for andre sektorer, som for eksempel jern, et mineral som er av god kvalitet og i overflod i Chile. Bethlehem Steel tok kontroll over El Tojo i 1913 og drev det før det ble oppbrukt. Den største andelen av chilensk stål gikk til USA.

I denne sammenheng har også det chilenske borgerskapet gitt nok bevis på sin fullstendige manglende evne til å utføre en annen grunnleggende oppgave for den borgerlige demokratiske revolusjon: frigjøring av landet fra imperialismens dominans. Før første verdenskrig var Chile en semi-satellitt for britisk imperialisme. Etter de to verdenskrigene skiftet det chilenske borgerskapet herre og kom til å avhenge av USAs imperialisme. Disse menneskene, som i dag snakker så mye om «land» ( «fedreland») og «nasjonens ideal», er og har alltid vært, helt ute av stand til å frigjøre Chile fra sin ydmykende avhengighet av imperialismen. Fra første omgang har de vært fornøyde med rollen som lokale administratorer av imperialistiske interesser, bjellegutt for de store multinasjonale selskapene.

De har ikke engang vært i stand til å modernisere landet og utvikle en minimalt anstendig infrastruktur, som de beklagelige forholdene til veiene viser. De få gode veiene i nord ble bygget av utenlandske gruveselskap. Størsteparten av den chilenske eksporten gjennomføres av utenlandske skip.

Alt dette viser behovet for gjennomførelsen i Chile av en hel rekke historiske oppgaver, oppnådd i Vest-Europa for lenge siden, i epoken med de borgerlig demokratiske revolusjonene. Men hele historien til Chile demonstrerer på en grundig måte borgerskapets fullstendig manglende evne til å utføre disse oppgavene.

Fagbevegelsens fødsel

Kapitalismen hadde allerede blitt den avgjørende kraften i landet før første verdenskrig. Men den chilenske kapitalismen var allerede fra fødselen av bundet på en avgjørende måte til utenlandske imperialistiske interesser. På en annen side var den knyttet til interessene til de store landeierne gjennom bank og handel. Det er nettopp på grunn av dette at det «nasjonale» borgerskapet aldri har vært i stand til å utføre de historiske oppgavene til den borgerlig demokratiske revolusjonen og at den aldri vil være kapabel til å gjøre det.

Hvordan kunne en virkelig kamp mot imperialistisk kontroll over landet føres når de vitale interessene til det chilenske borgerskapet var avhengig av utenlandske investeringer og utenlandsk handel? Hvordan kunne en reell jordreform stilles når en viktig del av kapitalen kom fra de samme landeierne, som borgerskapet var koblet sammen med av tusenvis av bånd, av familie, utdanning, etc.?

Kort sagt de historiske oppgavene til den borgerlig demokratiske revolusjonen kunne ikke utføres av borgerskapet. Hvilken annen sosial klasse kunne føre dem fram? Bøndene? Disse «mørke massene», spredt, uvitende, og utsatt for den mest brutale undertrykkelse i århundrer, var bare i stand til å utføre handlinger av desperate opprør, uten muligheter til å lykkes, fordi de ikke fant et bevisst lederskap i en annen sosial klasse , basert på nervesentrene i landet, byene. Bøndene, den mest heterogene sosiale klassen, har vært den sosiale klassen som er minst i stand til å spille en selvstendig politisk rolle. Det handler enten under ledelse av proletariatet eller borgerskapet. Faktisk er kampen om politisk hegemoni blant bøndene et sentralt spørsmål for den sosialistiske revolusjonen i Chile.

Middelklassen? De politiske representantene for middelklassen i Chile har ingenting til felles med de franske Jacobinerne, småborgerlige revolusjonære i det 18. århundre som var spydspissen i den borgerlige demokratiske revolusjonen. Den lange perioden med høykonjunktur som varte fra 1891 til 1918 ga det chilenske oligarkiet gode marginer med handlingsrom til å kjøpe middelklassens lojalitet, som tilbød det byråkratiske yrker i staten og i regjering. På denne måten oppsto det en ny kaste av profesjonelle politikere. De «liberale» politikerne til middelklassen solgte seg til oligarkiet for en liten sum penger. Fra det øyeblikket tenkte middelklassen i Chile på politikk som en svært lønnsom virksomhet; Dette har vært enda mer sant for de såkalte «progressive» politikerne i borgerskapet. De «liberale», «De radikale» og «Kristendemokratene» deltok fullt ut i dette frastøtende opptoget av korrupsjon og prostitusjon, mens massene av bønder og arbeiderklassen bare var passive tilskuere til det parlamentariske spillet. De politiske representantene for middelklassen ble bundet på hender og føtter av oligarkiet som garanterte dem stillinger i administrasjonen. For dem fungerte systemet ganske godt. Helt fra begynnelsen av har de chilenske «liberale» bare vært venstrefoten til oligarkiet.

På en annen side bar fremveksten av den chilenske økonomien med seg utviklingen av industri og arbeiderklasse. Med utviklingen av industri og handel emigrerte massene av fattige bønder til byene. I 1907 levde 43,2% av befolkningen i urbane sentra. I 1920 nådde dette tallet 46,4%. Santiago alene hadde 14% av den totale befolkningen. Denne raske prosessen med proletarisering førte til de første forsøkene på å organisere arbeiderklassen, på fagforeningsfeltet.

Fra begynnelsen av århundret ledet Luis Emilio Recabarren prosessen med å danne fagforeninger i nitratgruvene. Mye senere i 1910 ble Foch dannet. To år senere prøvde Recabarren å gi den chilenske arbeiderbevegelsen sitt første politiske uttrykk med dannelsen av POS i Iquique.

Men det var de hendelsene som fulgte den første verdenskrig, fremfor alt den russiske revolusjonen, som provoserte fram en enorm radikalisering innenfor den unge chilenske arbeiderklassen. Verdensresesjonen som begynte i 1918 forårsaket et fall i prisen på kobber og nitrater. Alle de sosiale motsetningene som lå gjemt under overflaten i forrige periode kom til overflaten. Mellom årene 1913 og 1923 ble reallønningene til arbeiderne redusert med 10% på grunn av inflasjon. Betydningen av denne periodens radikalisering er demonstrert av streikebølgen som fant sted mellom 1911 og 1920: 293 ble talt.

Nøkkelen til hendelsen med oppvåkning av bevissthet hos chilenske arbeiderne var den russiske revolusjon. I en atmosfære av generell radikalisering kom Chiles sosialistparti (POS) ut i favør av den russiske revolusjonen, og i 1922 ble de 21 betingelsene for kunne gå inn i Komintern aksepterte, og navnet ble endret til Chiles kommunistparti.

I de følgende årene opplevde det chilenske samfunnet en permanent krise på alle nivåer, noe som skapte enorme muligheter for den sosialistiske revolusjonens triumf. Illusjonen til massene om «progressive» politikere fra borgerskapet ble ødelagte etter valget i 1918. «Liberal Alliansens» regjering til Aless Palma viste en fullstendig manglende evne på å løse selv de minste problemene til arbeiderklassen.

Arbeiderne lært gjennom bitter erfaring å ha fullstendig mistillit til borgerskapets «liberale» politikere. Den økonomiske makten forble i hendene på monopolene og landeierne. Den økonomiske krisen gikk fra ille til verre. Med den økende kontrollen til imperialisme over økonomien ble det stadig tydeligere for alle at det chilenske borgerskapet ikke var noe mer enn et lokalt byrå for utenlandsk kapitalisme.

Den politiske ustabiliteten ble reflektert i antallet «pronunciamientos» (militærkupp) og endringer i grunnloven i 1925.

Lavkonjunkturen i 1929 rammet Chile veldig hardt, og tvang landet til å forlate gullstandarden og å forkaste utenlandsgjelden. Gruvedriftproduksjonen i 1929 nådde bare 52% av gjennomsnittet for perioden 1927-1929. Ledigheten steg massivt. I 1929 var 91.000 gruvearbeidere i arbeid, mot slutten av 1931 var bare 31.000 i arbeid.

Tapte muligheter

Misnøyen på alle av samfunnets nivåer fant uttrykk i en bølge av studenturo ved Universitetet i Chile. Generelt er intellektuelle og studenter et veldig følsomt barometer for motsetningene og spenningene i samfunnet. Lenin forklarte mange ganger at det var (og er) fire objektive vilkår for en sosialistisk revolusjon: i første omgang at den herskende klassen mister tillit til seg selv og at den ikke kan fortsette med samme metoder som før. For det andre at reaksjonens sosiale reserver, middelklassen er vaklende eller i det minste nøytral. For det tredje at arbeiderklassen er beredte til å kjempe for en radikal og avgjørende samfunnsendring.

Krisen i den chilenske herskende klassen ble vist av de statlige krisene som preget tiårene på 1920-tallet. Uroen blant studentene indikerte en generell misnøye blant middelklassen. Leger og andre profesjonelle seksjoner deltok i studentenes protester. Det kom til en rekke voldelige demonstrasjoner som eventuelt førte til Ibanez diktaturets sammenbrudd og at han flyktet fra landet. Om det hadde eksistert et autentisk revolusjonært masseparti i Chile, kunne denne pre-revolusjonære situasjonen ha blitt forvandlet til en revolusjonær situasjon der arbeiderklassen kunne ha grepet makten.

Tragedien for den chilenske arbeiderklassen var at dannelsen av det chilenske kommunistpartiet sammenfalt med Sovjetunionens stalinistiske degenerasjon. Vi så de samme prosessene gjenspeilet i alle av Kominterns partier som fortsatte blindt å følge den politiske linjen bestemt av det russiske byråkratiets interesser. Fra 1928 antok Den Kommunistiske Internasjonale, opprettet med Lenins politikk om proletarisk internasjonalisme, offisielt den stalinistiske linjen med «sosialisme i ett land», som effektivt konverterte de andre kommunist partiene til simple instrumenter for det russiske byråkratiets utenrikspolitikk. Dette var et av de avgjørende skrittene for degenerasjonen til alle de forskjellige nasjonale partiene i Komintern.

Samtidig, i henhold til den stalinistiske klikken i Moskvas instruksjoner, anerkjente partiene i Internasjonalen ultra-venstre galskapen i den såkalte «tredje periode», som hevdet at alle de andre organisasjonene i arbeiderklassen var «sosial fascister». Denne politikken var årsaken til det forferdelige tapet til den tyske arbeiderklassen i 1933. I alle land mistet kommunistpartiene støtte blant massene som en konsekvens av denne galskapen, en politikk som gikk direkte mot Enhetsfronten forfektet av Lenin. I Chile førte den stalinistiske politikken til katastrofale resultater. Vi så CP bli redusert til en sekterisk gruppe isolert fra massene ved et avgjørende øyeblikk, og helt ute av stand til å lede den revolusjonære bevegelsen.

Stiftelsen av sosialistpartiet

Som en konsekvens ble muligheten tapt. Den kortvarige «sosialistiske» regjeringen til Carlos Davila ble styrtet i september 1932 etter et statskuppet av Arturo Alessandri. Det er interessant å trekke oppmerksomheten til det faktum at det «liberale» partiet til det chilenske borgerskapet de Radikale, støttet Alessandri. I løpet av 1930-tallet ble det Radikale partiet faktisk styrt av en klikk av landeiere og storkapitalister.

I hovedsak ble katastrofen av 1932 forårsaket av fraværet av et revolusjonært masseparti. Davila-regjeringen hadde proklamert Chile som en «sosialistisk republikk», men uten aktiv støtte fra massene ble de hengende i løse lufta. Fremgangsmåten med «pronunciamentos» kan noen ganger være tilstrekkelig til å utføre en radikal forandring uten å bryte den borgerlige orden. Men en sosialistisk bevegelse må baseres på en bevisst bevegelse i arbeidereklassen. I denne konteksten kommenterer Adonis Sepulveda i sin artikkel om historien til PSCH:

«Bevegelsen opprettholdt ikke støtten sin fra massene, den bevæpnet ikke folk til å forsvare regjeringen, det var ikke et parti som ledet arbeiderne til å kjempe.» (El Socialismo Chileno, no. 1, mai 1976)

Opplevelsen av disse hendelsene overbeviste de beste kjemperne i den chilenske arbeiderklassen for behovet for et nytt parti, et parti som virkelig ville forsvare interessene til arbeiderklassen, som ikke ville basere seg på den sosialdemokratiske reformen av Den andre Internasjonale, og heller ikke på den stalinistiske perversjon av Komintern, men som måtte tilbake til marxism-leninismens autentiske ideer, bolsjevismens ideer og Oktoberrevolusjonen. Mange kadre fra det gamle POS, i misnøye med den stalinistiske linjen i CP, deltok i å grunnlegge sosialistpartiet i april 1933.

Her vil det være praktisk å presisere noen av de mest fremragende poengene til sosialistpartiets gamle «Prinsippdeklarasjon».

Metoder for tolkning

Partiet antar marxismen, beriket og forandret av alle vitenskapelige bidrag av den konstante samfunnsutviklingen, som metode til å tolke virkeligheten.

Klassekampen

Den nåværende kapitalistiske organiseringen deler det menneskelige samfunn i to klasser som tydelig defineres hver dag som går. En klasse som har appropriert produksjonsmidlene og som utnytter dem for egen vinning, og en annen klasse som arbeider, som produserer og som ikke har noen annen måte å leve av enn lønnen sin.

Behovet for arbeiderklassen til å oppnå økonomiske trivsel og den besittende klassens iver etter å opprettholde privilegiene sine bestemmer kampen mellom klassene.

Staten

Kapitalistklassen representeres av den eksisterende staten som brukes som en klasses undertrykkende organ overfor en annen klasse. Når klassene er eliminert vil den undertrykkende karakteren til staten forsvinne, og den bør begrense seg til å veilede, harmonisere og beskytte samfunnets aktiviteter.

Transformasjonen av Systemet

Systemet den kapitalistiske produksjonen er basert på, privat eierskap over land, produksjonsmidler, valuta, kreditt og transport må nødvendigvis bli erstattet av et sosialistisk økonomisk system der de ovennevnte privateiendommene transformeres til kollektivt eie.

Arbeidernes diktatur

Under prosessen med en total systemendring er et diktatur av organiserte arbeidere nødvendig.

Den evolusjonære transformasjonen ved hjelp av det demokratiske systemet er ikke mulig fordi den herskende klassen har organisert seg til offisielle væpnede organer og har reist et eget diktatur for å opprettholde arbeiderne i fattigdom og uvitenhet og hindre deres frigjøring.

Internasjonalisme og økonomisk anti-imperialisme

Den sosialistiske doktrinen har en internasjonal karakter og krever en felles og koordinert handling av arbeidere i verden.

For å realisere dette målet vil sosialistpartiet foreslå en økonomiske og politisk enhet av folkene i Latin-Amerika for å oppnå Federasjonen av Sosialistiske Republikker på kontinentet og dannelsen av anti-imperialistisk politikk (ibid, side 15-16)

Disse grunnleggende prinsippene ble holdt i skriftlig form i medlemskortet til hver militant i PSCH for de første 25 årene av dens eksistens.

Etter Hitlers seier i Tyskland tok det russiske byråkratiets utenrikspolitikk en ny vending. Opprinnelige prøvde Stalin å komme fram til en avtale med Berlin. Når dette mislyktes begikk Moskva seg ut på en ny politikk basert på ideen om en allianse med de «demokratiske landene» (hovedsakelig med fransk og engelsk imperialisme) mot Tyskland. Fra den ene dagen til den neste mottok de «kommunistiske» partiene nye ordre: den «tredje periodens» politikk var nå ferdig og man skulle nå inngå pakter og allianser, ikke bare med de sosialdemokratiske partiene (som i går ble kalt «sosial fascister»), men også med borgerskapets «progressive» partier for å stoppe fascismens farer.

På denne måten ble lederne i de «kommunistiske» partiene de mest ivrige allierte av det «liberale» borgerskapet. Lenin hadde kjempet hele sitt liv mot denne politikken for samarbeid med de såkalte «progressive» elementene i borgerskapet, han gikk imot å inngå i den provisoriske regjeringen i koalisjon med de liberale etter februarrevolusjonen i Russland. Mensjevikene og de sosialrevolusjonære på den tiden begrunnet sin inntreden i den provisoriske regjeringen – historiens første utgave av «Folkefront» – ved å hevde at i Russland, et tilbakeliggende land hvor arbeiderklassen var et lite mindretall av befolkningen, var den umiddelbare oppgaven å utføre den borgerlig demokratiske revolusjonen, og at sosialistene derfor burde alliere seg med de «progressive» borgerlige partiene for å kjempe mot restene av føydalismen og den fascistiske kontra-revolusjonen. Lenin kom ut med et hardtslående svar. Ingen tillit til borgerskapet, ingen støtte til den provisoriske regjeringen. Mistillit fremfor alt til borgerskapets mest ‘radikale’ elementer, som Kerensky. Ingen tilnærming til de andre partiene (hovedsakelig henvisninger til mensjevikene). Med andre ord – en utelukkende tillit til den organiserte arbeiderklassens styrker i Sovjetunionen, eller arbeiderrådene, som den eneste kraften som kan knuse reaksjonen, utføre oppgavene til den borgerlig demokratiske revolusjonen i allianse med massene av fattige bønder ved å ta makten, og følgelig gå over på en uavbrutt måte til å ekspropriere borgerskapet og starte på prosessen med den sosialistiske revolusjonen.

Lenin og bolsjevikene forsto at sosialisme ikke var mulig i et enkelt land, og enda mindre i et teknologisk tilbakestående land som Russland var på den tiden. De hevdet derfor et stort behov for å utvide revolusjonen til andre land, først og fremst til de utviklede kapitalistiske landene i Europa. Derfor dannet de Komintern som proklamerte behovet for en verdensrevolusjon, de forente sosialistiske landene i Europa, og til slutt en sosialistisk verdensføderasjon.

Den første chilenske Folkefronten

Under Lenin og Trotsky bandt Komintern sammen arbeiderklassens mest bevisste og revolusjonære elementer på verdensbasis. Lærdommene fra den bitre opplevelsen med den sosialdemokratiske Internasjonale (som, med ordene til Lenin, ikke var en Internasjonal, men heller et «postkontor», nesten uten koblinger mellom de ulike nasjonale partiene) returnerte bolsjevikene tilbake til den autentiske Internasjonale under Marx og Engels i sine dager med Den første Internasjonale – et verdens parti for den sosialistiske revolusjonen, med felles program, strategi og ledelse. Denne ideen var ikke i det minste antidemokratisk, det innebar heller ikke ett partis dominans over de andre. Det stikk motsatte var tilfelle. I de fire første kongressene av Komintern viste de interne debattene et internt demokrati, frihet til å diskutere, der selv det minste partiet kunne uttrykke sine forskjeller fra politikken til det største partiet, bolsjevikpartiet. Det var et vidt autonomi for de nasjonale seksjonene innenfor politikken etablert av Internasjonalens kongresser, som inntil Lenins død ble avholdt årlig til tross for mange vanskeligheter.

Med den byråkratiske degenerasjonen av den russiske revolusjonen, som et resultat av arbeiderstatens isolasjon i et tilbakestående land, endret situasjonen seg fullstendig.

Staliniserings prosessen i kommunistpartiene ble gjenspeilet av en parallell prosess i Komintern. Alle kritiske elementer ble byråkratisk eliminert, noe som aldri skjedde under Lenin. Lederne i Internasjonalen ble omgjort til stalinistiske funksjonærer hvis eneste mål var å utføre ordrene fra Moskva. Fra 1928 ble disse utført med ultra-venstre politikkens «tredje periode». Så i 1935, uten noe problem, snudde de 180 grader til «Folkeronten», som Trotsky hadde korrekt karakterisert som en «ondsinnet karikatur av mensjevisme» og en «streikebryter konspirasjon».

Men stalinistene kunne ikke gjennomføre politikken med samarbeid mellom klassene uten sosialistenes deltakelse. De chilenske arbeiderne hadde lært å fullstendig mistro borgerskapets «liberale» politikere. Opprettelsen av SP var et uttrykk for det instinktive ønsket til arbeiderklassen om nødvendigheten av en uavhengig klassepolitikk. Den erklærte politikken til sosialistene var arbeidernes enhetsfront, som ble kjempet for av Marmaduke Grove, en fremstående leder av arbeiderbevegelsen, fengslet av myndighetene og valgt til senator i Santiago med slagordet «Fra fengselet til Senatet».

Den revolusjonære ånden til bevegelsen ble på den tiden uttrykt i de berømte ordene til Grove: «Når vi får makten vil det ikke være nok lyktestolper å henge oligarkiet fra.» Disse ordene reflekterte holdningen til massene av arbeidere og resten av de undertrykte sektorene i det chilenske samfunnet som søkte etter veien til den sosialistiske revolusjonen, og ikke et samarbeid med borgerskapet.

Massenes radikalisering og kapitalismens krise tvang oligarkiet til å se etter «en endelig løsning», akkurat som i Tyskland og Italia, ved å organisere og bevæpne fascistiske bander. Under den bonapartistiske regjeringen ble ingen av problemene til det chilenske samfunnet løst. Den fascistiske bevegelsen ble møtt med heroisk motstand fra arbeiderklassen. Arbeidernes militser i Sosialistpartiet og Ung-sosialistene, ‘Stål-skjortene’, kjempet mot fascistene over hele Chile. Skremt av dette ble regjeringen til Alessandri tvunget til å handle mot fascistene da de forsøkte på et statskupp.

Fascistenes mislykkede statskupp, krisen til Alessandri regjeringen, og en økende radikaliserings bølge hos massene skapte svært gunstige betingelser for en offensiv av arbeiderklassen. Men her spilte de chilenske stalinistene en helt forsmedelig rolle. Lederne for SP, var dessverre helt ute av stand til å tilby noe alternativ. Stalinistene tok initiativet og presset SPs ledelse til å akseptere ideen om en folkefront med det Radikale partiet. Denne ideen gikk mot alle prinsippene til partiet og møtte en avgjørende motstand fra arbeiderklassen som instinktivt forsto det liberale borgerskapets forræderiske karakter og ønsket en arbeiderregjering. I ordene til Adonis Sepulveda:

«Når strategien til arbeiderbevegelsen endres for gi plass til en diskusjon om dannelsen av en Folkefront, motstår sosialistpartiet denne alliansen som vil overgi den ledende rollen arbeiderbevegelsen har til visse deler av borgerskapet. Det har på dette øyeblikket en stor folkelig tiltrekning og en karismatisk leder. Den er i et enormt oppsving. Ingen sosialist aksepterer å overlevere lederskapet sitt til en annen kraft.» (Socialismo Chileno, side 20)

Dessverre førte den manglende erfaringen til en del av de unge kadrenes vakling og en vaklende ledelse i partiet, som ikke visste hvordan de skulle stå imot stalinistenes vedvarende press, til den fatale feilen med å inngå i Folkefronten, til tross for motstand fra grunnplanet og i fullstendig motsetning til partiets prinsipper og retningslinjer. I den ekstraordinære kongressen i 1938 trengte generalsekretær, Oscar Schnake, fem timer på å overbevise delegatene til å godta tilbaketrekningen av kandidaturet til Marmaduke Grove som det hadde blitt agitert for siden 1936.

Denne tragiske feilslutningen hadde katastrofale konsekvenser for chilensk sosialisme og for arbeiderklassen som helhet. Fra oppføringen av sosialistene i Folkefronten regjeringen som vant valget i 1938, trekker Sepulveda følgende konklusjoner:

«Det unge partiet klarte ikke å motstå klassesamarbeid. De minst modne og mest opportunistiske seksjonene ‘vokste seg lykkelige’ i statsapparatet og glemte målene som motiverte dem til å bli en del av partiet. Det har blitt en oppblomstring av svakheter og reformisme hos noen ledere som lå godt skjult under de harde kampene de første årene. De med best marxistisk forståelse og fast klassebevissthet kjemper med fasthet mot den reformistisk bølgen som invaderer partiet. De stridslystne og revolusjonære unge er i forkant av den interne kampen for ideologisk rekreasjon.

«De menige reagerer kraftig mot korrupsjonen og avtalene med de kreftene -som vil- bryte ut hos de byråkratiske toppene. Uenigheten kommer ikke bare fra radikaliserte grupper, men fra arbeidernes veteraner. Utvisningen av De unges sentralkomite er strået som brakk kamelens rygg, den mest alvorlige splittelsen i de 43 årene av livet til sosialismen tar plass«. (Socialismo Chileno, side 20-21)

Folkefronten kollapser

På tross av alle avtalene partiet inngikk, falt ledelsen over regjeringskoalisjonen i hendene på de borgerlige politikerne i det Radikale partiet. Under massenes trykk, utførte folkefronten visse reformer, men senere provoserte en mot-reforms politikk fram åpne konfrontasjoner med arbeiderbevegelsen. Et offisielt dokument fra sosialistpartiet i Chile, utgitt til minne om 45. årsdagen for stiftelsen erindrer arbeidernes svar på regjeringens tiltak mot arbeiderklassen i januar 1945:

«Arbeiderklassen i Santiago svarte på den første resolusjonen med en aktiv masse-mobilisering, tragisk undertrykt av de offentlige maktene. Massakren ble etterfulgt av en generell stans, kabinettets avgang og, som første akt i et meningsløst eventyr mellom SPs ledelse og visse deler av de væpnede styrker, kom dannelsen av en bastard koalisjon blottet for prinsipper, program og folkelig utgangspunkt. På generalkongressen som fant sted i oktober 1946 ble disse lederne fratatt sine stillinger.» (45 årsjubileet for CSP, sidene 4-5)

Fra ordet gå, hadde deltakelsen til de sosialistiske lederne i koalisjonen med borgerskapet vært et prinsippløst eventyr med katastrofale konsekvenser for partiet. Det oppsto en rekke interne kriser og splittelser. Partiet ble reddet takket være ung-sosialistene og marxistene, som kjempet mot klassesamarbeids politikken til ledelsen, til fordel for en revolusjonær politikk av klasseuavhengighet. I presidentvalget i 1946, støttet de chilenske stalinistene igjen en borgerlig kandidat og gikk inn i regjeringen til Gonzalez Videla med de liberale og radikale. To år senere fikk de belønningen sin, de ble utvist fra regjeringen og gjort ulovlige frem til 1958.

Igjen, viste Videla regjeringen til verden den reaksjonære karakteren til det «liberale» chilenske borgerskapet. Denne «radikale», «venstre-fløy» regjeringen viste seg å være et meget servilt verktøy i hendene på USA-imperialismen og det chilenske oligarkiet. Til slutt ble PS splittet av de reformistiske ledernes samarbeid i det reformistiske ‘sosialistene i Chile’ og venstre ‘Folke sosialistene’. I en konferanse om programmet avholdt i 1947, understreket Folkesosialistene «mangelen på uavhengighet fra borgerskapet når det kom opp til å stå opp mot imperialismen og det kreolske oligarkiet,» og bekreftet politikken med Arbeiderfront, i motsetning til samarbeid med det liberale borgerskapet. På dette punktet kan det være interessant å sitere noen få linjer fra programmet som oppsummerer den chilenske arbeiderbevegelsens erfaringer fra de foregående tiårene og trekker en rekke viktige konklusjoner:

Sosialistisk revolusjon

«På nåværende tidspunkt, er oppgaven for sosialistpartiene og likesinnede partier i Latin-Amerika å gjennomføre i våre semi-koloniale land de økonomiske bragdene og lovendringene som ble regissert av borgerskapet i andre deler av verden. De unormale og motstridende forholdene vi befinner oss under, bestemmes av forsinkelsen av vår sosiale og økonomiske utvikling i midten av det som synes å være den definitive kapitalistiske krisen, krever en akselerasjon av prosessen i våre kollektive liv: vi må kutte stadiene ved hjelp av nasjonale tiltak og solidaritet med sikte på å få utnyttet arbeidskraften, teknikken og kapitalen vi har til rådighet.«

«Den materielle prosessen hos bedrestilte nasjoner kommer av effekten til det spontane samspillet mellom vitale og sosiale kilder i kreativ spenning. Med oss, vil det være et resultat av kollektiv aktivitet, realisert med et teknisk kriterium og rettet for sosiale ender. Veien verdens hendelser har tatt, og de presserende interne problemene tillater oss ikke å vente. Ved de ufravikelige imperativene til de historiske omstendighetene, de store økonomiske transformasjonene til den borgerlig-demokratiske revolusjonen – jordreform, industrialisering, nasjonal frigjøring – vil bli ført fram i våre latinamerikanske land, av den sosialistiske revolusjonen.»

Klasseuavhengighet

Erfaringene fra de suksessive borgerlige regjeringene viste korrektheten i dette. Etter år med velstand etter andre verdenskrig, og en stund etter, begynte prisen på kobber å falle igjen, og forårsaket en krise i den nasjonale økonomien. Sysselsettingen i den chilenske næringen i 1949 falt under nivået for 1947. Inflasjonen var stigende, og de chilenske kapitalistene økte formuene ved å spekulere med den nasjonale valutaen. 75% av den dyrkbare jorda forble i hendene på 5% av befolkningen, og den amerikanske kapitalen styrket sitt grep over den nasjonale industrien.

I mellomtiden ble gjenforeningen av fagbevegelsen oppnådd, etter å ha blitt brutt i 1946. CUTs dannelse i 1953, bekreftet som hovedmål å organisere alle arbeidere i byer og på landet «for å kjempe mot utnyttelsen inntil en komplett sosialisme er nådd.»

På 1950-tallet, kom de chilenske sosialistene til følgende konklusjon på grunnlag av alle sine tidligere erfaringer:

«Denne situasjonen klamret seg til muligheten eller ikke muligheten til å samarbeide med regjeringer som ikke representerte arbeiderne, karakteristisk for den historiske utviklingen til sosialismen, inntil, den kommer på fot med elendigheten i sine ideologiske muligheter, inntil den bestemmer seg for å gjenfinne prinsippene sine, en politikk som oppsporer et perspektiv med ideologisk, klasseuavhengighet og som fundamentalt representerer arbeiderne. Det er for denne grunnen at tesen om den såkallte arbeiderfronten kom til lys i august 1965. Den første og fundamentale lærdommen som er at borgerskapet i våre land ikke er en revolusjonær klasse. På en annen side, er industri- og gruvearbeiderne, bøndene, det intelektuelle småborgerskapet, håndverkere og uavhengige operatørere, alle deler av befolkningen som har interesser i konflikt med den etablerte ordenen.

[revolusjonære klasser]

Og i dette hele er det arbeiderklassen som spiller en avgjørende rolle. Med sin organisasjon, sine fagforeninger og politiske erfaringer, sine klasseforståelse, er det den mest resolutte kjernen i den sosiale kampen.«(45 årsjubileet for CSP, s. 9)

Samme dokument, publisert i april 1978, bekrefter: «Mange objektive detaljer gjenstår å nås, og må derfor ses på som viktige mål for Chile, men vi benekter at vårt oppstartede og blodfattige borgerskap har selvstendigheten og evnene til å oppnå dem. Her er den bare et elveleie for imperialismen, dypt knyttet til landeierne, der den illegitimt bruker økonomiske privilegier som mangler all begrunnelse. Vi konkluderer derfor at det bare er de utbyttede klassene, manuelle og intellektuelle arbeidere, som kan ta på seg dette oppdraget i form av å danne et nytt samfunn, holdt oppe av en moderne og progressiv struktur.«

Det forklarer også at «oppgaven til vår generasjon ikke bare består i å fullstendiggjøre den siste fasen til de borgerlig demokratiske transformasjone ne, men for å ta det første skrittet til den sosialistiske revolusjonen.» I virkeligheten kan de grunnleggende oppgavene til den borgerlig demokratiske revolusjonen i Chile kun utføres ved hjelp av arbeiderklassens maktovertakelse , i spissen for massene av fattige bønder og andre undertrykte lag i samfunnet. Men en arbeiderregjering i Chile kan ikke begrense seg til de borgerlig demokratiske oppgavene, men selve situasjonen vil nødvendigvis føre, uavbrutt, til et angrep på det kapitalistiske systemet og en sosialistisk omforming av samfunnet.»

Under presidentvalget i 1958, fikk Salvador Allende, kandidaten for det gjenforente PS og PC under banneret til FRAP (Folkelig Handlings Front) 356.000 stemmer, bare 30.000 færre enn kandidaten til høyresiden, Alessandri. Den høyreorienterte regjeringen gjennomførte et innstraminngsprogram som veide tungt over skuldrene til arbeiderklassen. Svaret var en bølge av streiker, som støtte på regjeringens blodige undertrykkelse.

Dessverre, nok en gang i FRAP ser vi en tendens i PS ledelesen til å vike for presset fra CP. I fellesprogrammet er det en merkbar og grunnleggende endring med hensyn til sosialistpartiets program. Som dokumentet for 45 årsjubileet til CSP sier:

«Nok en gang er det vanskelig å identifisere sosialismens prinsipper implementert i programmet til FRAP, som inkluderer en tåkete masse av prinsipper der det er umulig å gjenkjenne de til partiet. 20 år senere har vi en korrekt nasjonal og internasjonal politkk, og en tilstrekkelig sosial identifikasjon: arbeiderfronten, som er absolutt konsistent med prinsippene våre, men vi har blitt håpløst implisert i en felles vei, der hver allianse har ført til en oppmykning og til at vi har gitt etter, for tredje gang bestemmer vi feilaktig oss for å gå inn i en pakt som glemmer arbeiderklassen, klassekampen, og glemmer at borgerskapet ikke er revolusjonært, og det selv om det står skrevet i våre prinsipper, i våre rapporter til kongressene, i de indre parti-diskusjonene, enda en gang etablerer vi en allianse som motsier postulatene til partiet vårt og til arbeiderfronten. På denne måten ble en ny koalisjon født, muligheten for en folkfront.«

Igjen hadde lederne i det såkalte «kommunistiske» partiet insistert på tesen sin om de borgerliges demokratiske karakter i den chilenske revolusjonen og behovet for å inngå pakter og allianser med de såkalte «progressive» borgerlige partiene.

Og enda en gang, viste de sosialistiske lederne seg ute av stand til å stå opp mot dette presset. Selv om deres intensjoner tydeligvis var gode: å opprettholde enhet for alle kostnader, mellom de viktigste kreftene i den chilenske arbeiderklassen, lederne i SP betalte en for høy pris, resultatene ble tydelige av statskuppet 11. september 1973.

Det som er klart her er at for å lede arbeiderklassen til makt, er det ikke nok å ha mer eller mindre korrekte ideologiske prinsipper. Selvsagt, uten klare ideer, uten et revolusjonært program, uten marxistiske prinsipper og uten riktige perspektiver, vil det aldri være mulig å bygge et revolusjonært parti, og heller ikke å gjennomføre den sosialistiske revolusjonen. Men hva som også er nødvendig er et revolusjonært lederskap, et bolsjevikisk lederskap, som ikke mister det viktigste målet av syne, revolusjonen, ved å gi etter, under dekke av «taktiske avtaler» eller «enhet».

I denne forbindelsen, var Lenin helt fastlåst. Mer enn en gang, ble han beskyldt for «sekterisme» og «dogmatisme» for å nekte å inngå avtaler, i prinsippet ikke bare med borgerlige (som var selvinnlysende), men også med andre arbeiderpartier. Det klareste eksempelet var hans uforsonlige holdning i 1917 mot mensjevikene som nettopp anklaget ham for «sekterisme» og «som søkte å bryte enheten i den revolusjonære leiren». Slike beskyldninger må aldri skremme en revolusjonær ledelse. Lenin forstod perfekt behovet for midlertidige pakter og avtaler med andre arbeiderpartier. Men Lenins slagord var alltid: «Marsjer separat og slå sammen»: aldri å forvirre de ulike programmene og ulike bannerne av disse arbeiderpartiene når de kom til enighet om konkret handling. Tragedien i den chilenske sosialismens historie har vært at etter å trukket en rekke riktige konklusjoner, har dens ledere alltid gitt etter på grunnleggende spørsmål i møte med kravene fra stalinistene som hver gang klarte å dominere den samlede fronten der begge partene ble forent, de tvang gjennom ideene, programmene og synspunktene sine. Og denne oppskriften har alltid ført til et rungende nederlag for arbeiderklassen.