IMTs teser om klimakrisen

Klimaforandringene utgjør en alvorlig trussel for menneskeheten og har forårsaket mange protester, spesielt blant unge. Det er bare en sosialistisk forandring av samfunnet som vil kunne stanse trusselen fra klimaforandringene. Dette er den Internasjonale Marxistiske Tendensens revolusjonære program for å løse klimakrisen.


[Source]

Hele verdens oppmerksomhet er akkurat nå rettet mot bekjempelsen av koronapandemien. Men når (dersom) denne første faren er over, venter en enda større eksistensiell trussel: klimaendringene.

Regnskogene brenner. Skogbranner raser over Australia og California. Flommer har herjet i Indonesia og Bangladesh. Tørke og hungersnød skaper folkevandringer og flyktninger. Varmebølger i Europa dreper tusentalls hver sommer. Dyrearter utryddes. Klimakrisen er ikke et hypotetisk problem for kommende generasjoner – den er her nå.

Studenter og unge har gått ut på gatene i massebevegelser over hele verden som svar. “The oceans are rising, and so are we» stod på en plakat i London. Millioner har deltatt i disse internasjonale protestene. I september 2019 deltok anslagsvis 6 millioner mennesker i de globale klimastreikene “Fridays for Future”. Vi så hundretusentalls demonstrere i steder som i USA, Canada, Tyskland, Italia og Storbritannia.

Kapitalismen dreper planeten. Det er den helt korrekte konklusjon som mange aktivister har tatt. Av dette følger de utbredte kravene fra klimastreikene: «systemendring, ikke klimaendring» eller «planeten foran profitt». Det er det kapitalistiske systemet med dens umettelig sult etter profitt som har ansvaret for miljøets ødeleggelse, at økosystemer utryddes og at luften vi puster i og vannet vi drikker av er forgiftet.

Under kapitalismen er det de store selskapene som bestemmer hva som skal produseres og hvordan. Men det gjøres ikke i samsvar med noen plan. I stedet overlates økonomien vår til den såkalte «usynlige hånden», det vil si markedets anarki. Multinasjonale storselskaper tar snarveier og ignorerer lover og regler når det er nødvendig å redusere kostnadene for å konkurrere ut rivalene, sikre nye markeder og maksimere profitten. Dette løpet skyldes imidlertid ikke bare grådige bedriftseiere. Det er det logiske resultatet av kapitalismens økonomiske lover: et system basert på privateiendom, konkurranse og produksjon for profitt.

Problemet er stort. FN-Panelet IPCC mener at den globale oppvarmingen må begrenses til 1.5°C for å unngå en miljøkatastrofe. For å oppnå dette må utslippene av drivhusgasser reduseres med 45 prosent innen 2030 og nå nullnivå innen 2050. I tillegg må det gjennomføres storskala anpassninger og tiltak for skadebehandling – deriblant flomsikring og skogplanting. Det er anslått at alt dette vil kreve mer enn 2000 milliarder dollar i ekstra investeringer hvert år, eller omtrent 2,5 prosent av verdens BNP.

Vitenskapen og teknikken som trenges for å gjennomføre dette finnes allerede. Elektrisitetsnettene kan gjøres fornybare med vind, sol, og bølgekraft. Biler og transportsystem kan skiftes til eldrift basert på batteri eller hydrogen. Energieffektiviseringstiltak kan redusere husholdningenes og industriens energibehov dramatisk. Forurensningsnivået kan reduseres drastisk. Mat kan dyrkes bærekraftig. Avfall kan resirkuleres. Skogområder kan plantes på nytt.

Men disse avgjørende stegene krever to ting: Plan og ressurser – og kapitalismen kommer ikke med noen av dem. Den kapitalistiske produksjonen bygger på privateiendommen og konkurranse, i jakten på profitt til en håndfull parasitter som ingen har valgt og som ikke kan holdes ansvarlige; den bygger ikke på noen plan for å møte sosiale behov eller miljøets behov.

Hvor skal kapitalismen finne pengene til å betale for de enorme endringene som kreves? Verdensøkonomien drukner i gjeld i kjølvannet av finanskrisen i 2008, et tiår med kutt og en ny depresjon utløst av pandemien. Det er ytterligere kutt og ikke investeringer som er på dagsorden. Å løse klimakrisen er det siste den herskende klassen tenker på akkurat nå.

Kapitalistene kommer ikke til å investere i de nødvendige tiltakene, av den enkle grunnen at det ikke er lønnsomt å gjøre det. Teknologier som fornybar energi – som potensielt kan gi en overflod av grønn, ren og nesten gratis strøm – er faktisk i direkte motsetning til profittmotivene og markedssystemet.

For eksempel har statlige tilskudd til investeringer i fornybar energi faktisk skadet de internasjonale strømmarkedene. Prisene er presset ned som et resultat av billig grønn strøm i store mengder, noe som har gjort det ulønnsomt å drive kull- og gasskraftverk. Dette har ført til en kraftig reduksjon i private investeringer i ny strømproduksjon. Men husholdninger drar ikke engang fordel av lavere strømregninger, og stater presser på for ytterligere subsidier for å støtte de store energimonopolene. Med andre ord, markedet kan ikke løse problemet – markedet er problemet.

Det koker ned til et enkelt spørsmål: hvem betaler? Rikdom eksisterer, men den ligger passivt på store bankers bankkontoer og blir kastet bort av de imperialistiske maktene på militære utgifter og ødeleggelsesvåpen. For eksempel har bare ti store amerikanske selskaper over 1100 milliarder dollar. Og de totale globale militære utgiftene er 1800 milliarder i året. Under kapitalismen er det derfor ikke bare den overveldende delen av konsekvensene av klimaendringene som rammer arbeiderklassen, de fattige og de mest sårbare. De må også bære kostnadene for å avverge klimakatastrofen i form av høyere priser, karbonavgifter og nedskjæringer.

Greta Thunberg, den sytten år gamle svenske grunnleggeren av Fridays for Future, har blitt den internasjonale klimastreikebevegelsens ansikt og talerør. Når hun snakker med et publikum av verdensledere på Davos Forum og FN-møter, advarer hun at «huset vårt brenner«. «Jeg vil at dere skal få panikk,» sa Thunberg til elitepublikummet, «og at dere skal handle.» Men hennes appeller til politikere om hastetiltak faller på døve ører.

Denne inaktiviteten til samfunnstoppene skyldes imidlertid ikke bare fraværet av politisk vilje. Etablissementets politikere forblir ikke passive i saken på grunn av manglende besluttsomhet, men fordi deres hovedformål er å forsvare det kapitalistiske systemet og ikke menneskehetens eller planetens framtid.

Thunberg har påpekt at forskere blir ignorert og appellerer til myndighetene om å lytte til vitenskapelig bevis og råd. Men kapitalistene og deres politiske representanter vil ikke bli overbevist av moralske argumenter eller fakta og tall som de allerede har god tilgang til. Til syvende og sist vil denne ute-av-stand eliten ikke gjøre noe for å beskytte planeten, ettersom deres eneste interesse er å maksimere profitten sin på alle andres bekostning.

Noen regjeringer har halvhjertet erklært en klimakrise i et forsøk på å blidgjøre velgerne. Men dette er tomme ord når de kommer fra leppene til disse big business-politikerne. Det er tross alt ikke de som virkelig styrer under kapitalismen. I stedet blir vår skjebne overlatt til markedets innfall.

Globale handlinger kreves for å løse dette globale problemet, men kapitalistiske regjeringer er påført håndjern. De etterlyser endeløse klimamøter der de signerer utallige internasjonale avtaler. Men det er bare tom skryt. Selv når avtaler er nådd, er alle disse traktatene og avtalene helt tannløse: målene er ikke bindende. Under Trumps ledelse har USA – verdens største økonomi og verdensleder innen karbonutslipp – allerede trukket seg fra Parisavtalen fra 2015 og avtalen mistet all betydning.

Problemet har sin grunn i to hindringer: nasjonalstaten og privateiendommen over produksjonsmidlene. Under kapitalismen må regjeringene i landene til slutt tjene interessene til sin egen kapitalistklasse. Som en vandrende røverbande kan de jobbe sammen en stund, så lenge byttet er stort nok til å være tilstrekkelig for alle. Men så snart tidene blir vanskeligere, vil bandittene raskt vende seg mot hverandre. Og i denne perioden med proteksjonisme og kapitalistisk krise prøver hver regjering å eksportere problemene sine og løse dem på andres bekostning, noe som fører til en geopolitisk ustabilitet og et kollaps av internasjonalt samarbeid.

Stilt overfor slik maktesløshet har klimastreikaktivister gått ut på gatene i massevis – okkupert veier og stengt ned byer i et forsøk på å tvinge politikere til å være oppmerksomme og ta hensyn til det som skjer. Millioner av studenter og unge mennesker over hele verden har blitt politisk aktive for første gang og krevde umiddelbar handling og systemendring.

Disse mobiliseringene har fylt en ny generasjon med selvtillit, en følelse av kraft og mening. For de som protesterer, er ideen om militant massehandling nå normen, ikke unntaket. Ordet «streik» har fått en viktig plass i tankene til unge mennesker.

Mange aktivister har med rette trekket konklusjonen at massemobilisering er avgjørende. Men vi må også ta inn over oss lærdommene fra bevegelsen så langt og forstå dens begrensninger. Gateprotester og studentstreiker er ikke nok. Klimaaktivister må bygge en kobling med den organiserte arbeiderklassen og kjempe for radikale politiske endringer.

Denne ideen om massemobilisering, militant handling og systemendring er et stort skritt fremover sammenlignet med fortidens individualistiske miljøaktivisme. Men i fravær av en tydelig og konsekvent revolusjonær ledelse, vil den gamle liberale småborgerlige miljøaktivismens ånd fortsett hjemsøke klimabevegelsen. Det er mest merkbart i mangfoldet av merkelig ideer – som negativ vekst og antikonsumisme – som trives i bevegelsen, ofte dominerer debatten og overvelder radikalismen hos de streikende studentene.

Alle disse ideene er i utgangspunktet en gjentakelse av de reaksjonære argumentene fremført av Thomas Malthus, en økonom på begynnelsen av 1800-tallet, da han argumenterte for at sult, fattigdom, sykdom og utbredt dødelighet alle var et resultat av overbefolkning. I dag vises det samme argumentet ikke bare i formen «det er for mange mennesker»; «for mange munner å mette» – men også at vi lever over produksjonsevnene våre, at vi spiser for mye. Det er med andre ord vanlige mennesker – ikke systemet – som har skyld i miljøkrisen.

Friedrich Engels, svarte imidlertid Malthus for lenge siden. «Det er ikke produsert nok, det er hele sakens kjerne. Men hvorfor er det ikke produsert nok?» Spurte Engels retorisk. «Ikke fordi produksjonsmulighetene – allerede i dag og med dagens midler – er oppbrukt. Nei, men fordi produksjonsbegrensningene ikke bestemmes av antall sultne mager, men av antall lommebøker som kan betale. Det borgerlige samfunnet ønsker ikke og kan ikke ønske å produsere mer. De pengeløse magene, arbeidskraften som ikke kan brukes til profitt og derfor ikke kan kjøpes, overlates til dødsriket.”

Malthus ‘apokalyptiske spådommer motbevises også empirisk av det faktum at teknologiske fremskritt i landbruket gjorde det mulig for større befolkninger å bli støttet og med høyere næringsnivåer. På samme måte eksisterer det allerede i dag teknologier for å produsere betydelig mer, men uten miljøødeleggelse og slitasje som tilhører det kapitalistiske systemet. Problemet – som Engels påpekte – er at kapitalismen ikke kan bruke disse produktivkreftene på en måte som er lønnsom.

Ikke overraskende henger kapitalismens apologeter på denne nymalthusiske charade ved å hevde at vi må løse miljøkrisen gjennom etiske individuelle valg – resirkulere mer, fly mindre, bli veganer osv. I det hele tatt spiller fokuset på individets handlinger og personlige livsstilsvalg en nyttig rolle for den herskende klassen i å distrahere vanlige mennesker fra den virkelige oppgaven: å fundamentalt transformere samfunnet i en sosialistisk retning.

«Løsningene» som kommer ut av dette individualistiske mantraet er helt reaksjonære. I sin kjerne er det bare en «grønnvasking» av innstrammingspolitikk – de forteller arbeidere og fattige at de må stramme beltet for å løse et problem skapt av kapitalistene og deres råtne system.

Til anti-forbrukerne må vi stille et veldig enkelt spørsmål: hvem bruker for mye? De millionene i arbeiderklassens husholdninger i den såkalte utviklede verdenen som må velge mellom varme og å spise? Massene i utviklingsland som sliter med å gi familiene mat? Arbeiderne og de fattige over hele verden som lever i fattigdom, midt i en overflod?

Som statistikken viser, er det faktisk slik at et medlem av den rikeste prosentandelen i verden er ansvarlig for 175 ganger større karbondioksidutslipp enn de fattigste ti prosentene. Og den fattigste halvparten av verdens befolkning forårsaker bare ti prosent av livsstilsforbrukets utslipp, sammenlignet med 50 prosent av utslippene til de rikeste ti prosentene. Denne ulikheten i utslipp gjenspeiler bare den generelle sviende økonomiske ulikheten som kapitalismen medfører.

Arbeidere er ikke dumme. De kan se det stinkende hykleriet fra etablissementet og dets politiske talspersoner når de ber vanlige mennesker om å ofre saker for planetens skyld. Samtidig lever den superrike kapitalistiske eliten på en helt annen planet, der de trekker til seg en uanstendig rikdom og flyr rundt i private jetfly. Derfor oppstår masseprotester som de gule vestene i Frankrike mot Emmanuel Macrons forsøk på å innføre høyere drivstoffavgifter på arbeiderne, eller massebevegelsene vi nylig har sett i mange tidligere kolonier mot IMFs krav om drivstoffsubsidier.

Sosialister må motsette seg alle slike tiltak, inkludert såkalte karbonskatter. Disse avgiftene blir normalt pålagt husholdningens forbruk – på drivstoff eller energi – og ikke på virksomheter, noe som innebærer at byrden legges på skuldrene til arbeiderklassen og de fattige. Slike skatter er reaksjonære og regressive. Og de løser heller ikke klimakrisen, men er bare nok et skritt i nedskjæringspolitikken. Vi står side om side med de gule vestene og krever at kapitalistene – ikke arbeiderklassen – betaler for denne krisen.

Å skylde på forbrukerisme og vekst er en feilslutning. Miljøforringelse er ikke forårsaket av industrialisering og vekst, men av måten produksjonen er organisert og kontrollert på under kapitalismen. Langt fra å skape effektivitet, leder konkurranse og profittjakten til en konkurranse mot bunnen og skaper enorme mengder avfall og forurensning. Store selskaper begrenser bevisst levetiden til produkter for å kunne selge mer, såkalt planlagt aldring. En stor reklameindustri prøver å overbevise oss om å kjøpe ting vi ikke trenger. Og selskap som Volkswagen jukser aktivt og bryter miljøbestemmelsene for å redusere kostnadene og øke profitten sin.

Det er profittmotivet som er problemet, ikke økonomisk vekst i seg selv. Vi lever under et økonomisk system basert på konstant forbruk og akkumulasjon av profitt. Kapitalistene produserer ikke for å møte behov, men for å tjene penger. Så hvis varer ikke selges, stenger selskaper og næringer og millioner av arbeidere mister jobben.

Derfor er kravene til noen deler av den grønne bevegelsen om nullvekst og nedvekst (degrowth) reaksjonære. Nedvekst under kapitalisme kalles resesjon – og det er arbeiderklassen og de fattige som blir tvunget til å betale. I kjernen er etterspørselen etter nedvekst et argument for permanente resesjoner og permanent innstrammingspolitikk.

Hele vektleggingen i nedvekstteorien er feil, og dermed er dens praksis skadelig. Spørsmålet må handle om produksjon og hvordan vi produserer, ikke om forbruk og forbrukervalg. Hva hjelper individuell boikott mot markedsanarki og kaos? Vi trenger en rasjonell plan for produksjonen med demokratisk kontroll over økonomien, ikke individuell boikott og etisk forbruk.

Koronakrisen har tydelig vist begrensningene til denne individualistiske, nymalthusiske og regressive teorien. Hele verdensøkonomien har stanset opp. Fly flyr ikke. Gatene er tomme. Etterspørselen etter olje har kollapset. Husholdningenes forbruk har falt. Resultatene er at globale karbondioksidutslipp anslås å falle med 8 prosent i år. Men den samme reduksjonen i utslipp er nødvendig hvert år det neste tiåret for å begrense den globale temperaturstigningen til 1,5 ° C.

Vi kan derfor se nedvektsideologiens reaksjonær begrensinger. Som den ødeleggende pandemien viser, kan slike dramatiske endringer under kapitalismen bare oppnås på en helt kaotisk måte, på bekostning av å kaste økonomien i alvorlig depresjon med massearbeidsledighet, fattigdom og hungersnød. Og selv disse endringene skraper bare i overflaten på det som er nødvendig. Det er klart at en systematisk endring i produksjonen – og i organisasjonen av samfunnet som helhet – er nødvendig for å redusere utslippene i den grad som kreves.

Det som trengs er ikke personlige livsstilsendringer, kutt i individuelt forbruk eller en tilbakegang til en mer primitiv produksjonsform (såkalt avindustrialisering). Det produseres allerede tilstrekkelig med ressurser slik at hvert menneske på planeten skal kunne leve et behagelig og anstendig liv. Hvis disse ble fordelt rasjonelt og rettferdig, ville det være nok til alle uten mer produksjon eller avfall. Det som trengs er en systematisk, radikal og internasjonal økonomisk endring.

Under kapitalismen kan teknologier og teknikker som introduseres for å øke produktiviteten vendes til sitt motsatte og ødelegge vekstpotensialet fullstendig. Dette kan sees i den moderne utviklingen i landbruket hvor uforsiktig bruk av insektmidler og gjødsel har desimert insektpopulasjonene, tømt jorden og forurenset vannet. I større skala kan dette sees på måten industri og transport pumper ut forurensende stoffer og karbondioksidutslipp, og ødelegger naturen som hele menneskesamfunnet til slutt hviler på.

Dette bekrefter hva Marx forklarte i Kapitalen, da han diskuterte jordbruksproduksjonens natur under kapitalismen: «All fremgang i kapitalistisk landbruksproduksjon er fremgang innen kunsten av, ikke bare med å rane arbeideren, men med å rane jorden; all fremgang med å øke fruktbarheten til jorden på en gitt tid er et skritt mot å ødelegge kildene til varig fruktbarhet. Kapitalistisk produksjon utvikler derfor teknologi… bare ved å suge ut de opprinnelige velstands kildene – jorden og arbeideren.”

Ingenting av dette er imidlertid et argument mot teknologi og industri eller for avindustrialisering. Snarere er det et argument mot privat eierskap, markedsanarki og jakten på profitt. Det er et argument for sosialistisk planlegging, for å bruke vitenskap og teknologi i folks og planetens interesser, ikke for en forsvinnende minoritets profitt.

Kort sagt, det er et klassesporsmål. Hvem eier? Hvem er ansvarlig? Kapitalismens anarki ødelegger miljøet. Vi trenger planlegging, rasjonelt og demokratisk, for hvordan vi vil bruke planetens ressurser og hvilke teknologier vi trenger for å utvikle dem. Men som det gamle ordtaket sier: du kan ikke planlegge det du ikke kontrollerer, og du kan ikke kontrollere det du ikke eier.

I mange land har liberale organisasjoner og politiske partier prøvd å overta og avlede klimabevegelsen og tømme demonstrasjonene og kravene for radikalisme. Frivillige organisasjoner som Greenpeace har ofte byråkratisk plassert seg i fronten av bevegelsen og tatt til orde for at bevegelsen skal inkludere mennesker fra alle politiske bakgrunner. Samtidig faller aktivistgrupper som Extinction Rebellion i samme felle når de avpolitiserer protester og appellerer til politikere over hele det politiske spekteret om å «komme til forhandlingsbordet».

Problemet er at klimaendringene er politiske. Det er kapitalistene og deres systemer som er ansvarlige for ødeleggelsen av planeten. Å samarbeide med borgerlige partier og appellere til storkapitalistenes politikere er verre enn nytteløst- det er skadelig fordi det aktivt utvanner bevegelsens program og fører aktivister inn i en blindvei. Disse etablissements politikere forsvarer interessene til kapitalistklassen, ikke samfunnets og miljøets behov. Bevegelsen kan ikke knytte håp eller tillit til dem, eller til frivillige organisasjoner og liberale som prøver å lure radikale unge klimastreikere.

Støtten til grønne partier har økt i noen land på grunn av økende miljøengasjement og en generell mistillit til tradisjonelle etablissementspartier. Men i prinsippet er de grønne lederne bare liberale som ikke utfordrer systemet eller ser delingen av samfunnet i motstridende klasser. Østerrikes eksempel på den nye konservative-grønne koalisjonsregjeringen er talende. Dens anti-arbeiderklasseprogram kan kokes ned til to krav: å redusere innvandring og redusere utslipp. Dette har fått de grønnes «progressive» maske til å falle, og dermed avslørt deres virkelige, stygge ansikt.

I den andre enden er det tatt positive skritt for å knytte miljøspørsmålet til politiske venstrekrav. Mest spesielt har forslaget om en Green New Deal (GND) blitt et kamprop for venstresiden i USA og Storbritannia. I begynnelsen av 2019 la Alexandria Ocasio-Cortez for eksempel fram en resolusjon i Washington som ba den føderale regjeringen om å begrense karbonutslipp ved å investere i fornybar energi og skape grønne arbeidsplasser. Enda mer vidtrekkende var bevegelsen om en sosialistisk grønn New Deal – basert på offentlig eierskap og demokratisk kontroll over økonomien – vedtatt på Labour Party Congress i 2019 i Storbritannia.

Men slagordet om GND er i virkeligheten ganske tomt – det kan fylles med hvilket innhold du vil. Dette vises av blandingen av tilhengere av Ocasio-Cortez’ Green New Deal, inkludert presidentkandidater fra høyre-demokrater som Biden, Buttigieg og Klobuchar.

Disse vage GND-forslagene lander generelt i en keynesiansk strategi for å prøve å regulere og styre det kapitalistiske systemet. Men kapitalismen kan ikke styres. Det kan ikke temmes og gjøres grønt. Så lenge økonomien er basert på produksjon for profitt, vil store bedrifter gi myndighetene direktiver, ikke omvendt. Kort sagt, i stedet for å tilby systemendring, prøver GNDs keynesianske krav å redde det kapitalistiske systemet fra seg selv.

En godt sitert studie viste at 100 store selskaper (for det meste produsenter av fossilt drivstoff) er ansvarlige for over 70 prosent av klimagassutslippene. Mer nylig ble det avslørt at bare 20 selskaper står for en tredjedel av verdens karbondioksidutslipp siden 1965. Tilsvarende kommer bare rundt 3-10 prosent av avfallet i avanserte kapitalistiske land fra husholdninger. Resten er for det meste et resultat av store industriprosesser, bygging og gruvedrift.

Alt dette belyser hvor den virkelige skylden for miljøkrisen ligger. Og det viser tydelig løsningen: Sett disse selskapene og næringene under felleseie og demokratisk kontroll som en del av en rasjonell, sosialistisk plan for produksjon. Bare da kan vi skape en bærekraftig økonomi, der forbedret levestandard ikke står i opposisjon til å beskytte planeten.

I private hender genererer de store monopolene uanstendige mengder avfall og miljøødeleggelser. Nasjonalisert og underlagt en sosialistisk økonomisk plan, kan de imidlertid bruke moderne grønn teknologi til å redusere utslipp og forurensning i løpet av få år, samtidig som de ga god mat, bolig, utdanning, transport og helsetjenester til alle.

Gjennom å kombinere de beste forskerne med industriarbeideres kunnskap under demokratisk arbeiderkontroll kan vi sette alle samfunnets teknologiske evner og ressurser i menneskehetens og planetens tjeneste. Lucas-planen fra 1970-tallet viser potensialet. I den utarbeidet organiserte arbeidere fra militær- og luftfartsindustrien et detaljert forslag som demonstrerte at de samme fabrikkene, maskinene og personellet kunne utstyres og brukes til å produsere fornybar teknologi og avansert medisinsk utstyr i stedet for missiler og våpen. Arbeiderne ble til slutt forrådt av Labour og fagforeningsledere. Men arbeiderklassens kreative kraft til å planlegge produksjonen ble tydelig demonstrert.

Lucas-planens eksempel viser muligheten og behovet for en «klimaovergang». Det er ingen grunn til at en overgang til grønne næringer og stenging av miljøskadelige grøfter må føre til arbeidsledighet. Arbeidere kan omskoleres, fabrikker kan utstyres på nytt. Men dette krever offentlig eierskap, arbeiderkontroll og en overgripende plan for produksjon. Når markedet overlates til seg selv, vil nedleggelse av unødvendige næringer bare føre til et permanent arr i arbeidersamfunnene, som de tidligere gruvefeltene i Storbritannia og rustbeltet i USA viser.

Dette understreker miljøbevegelsens behov for å knytte seg til arbeiderbevegelsen. I noen land har klimastreikene med rette kontaktet fagforeningene for å få støtte. Greta Thunberg har selv oppfordret arbeidere over hele verden til å streike sammen med studentene. Noen ganger har fagforeninger støttet oppfordringen og lovet å streike eller protestere med unge aktivister. Dette er riktig tilnærming. Dette er ikke bare et spørsmål for unge mennesker, men noe som påvirker alle arbeidere.

Den organiserte arbeiderklassen må være i forkant av kampen mot klimaendringene. Imidlertid handler grupper som Extinction Rebellion på en måte som overstyrer arbeiderbevegelsen ved ensidig å fokusere på direkte handling og publisitetsstunts. Målet deres er å øke bevisstheten ved å få mediedekning, ofte ved å lenke seg til bygninger eller transportmidler eller ved å blokkere veier. I et mislykket tilfelle planla aktivistene i Extinction Rebellion å bruke droner for å tvinge London Heathrow lufthavn til å stenge. Men ingen fra nettverket tenkte engang på å kontakte fagforeningsmedlemmer på flyplassen der ansatte (inkludert bagasjehåndterere og piloter) diskuterte mulige streikeaksjoner. Hvis disse arbeiderne streiket, ville det lamme flyplassen og bidra til å øke bevisstheten og tilliten til arbeidere overalt, langt mer effektivt enn de uansvarlige innfallene til Extinction Rebellion.

I stedet for disse useriøse og upolitiske handlingene, må klimabevegelsen baseres på massemobilisering av arbeidere og unge rundt klare sosialistiske krav. Kraften til den organiserte arbeiderklassen, bevæpnet med et sosialistisk program, vil være ustoppelig. Som marxister alltid har sagt: ingen lyspære skinner og ikke et hjul snurrer uten arbeiderklassens tillatelse.

Politiske og sosiale venstrebevegelser øker over hele verden. Oppgaven er å ta opp besluttsomheten og radikalismen til studentenes klimastreik inn i den brede arbeiderbevegelsen og få arbeidere og unge til å kjempe sammen for en dristig sosialistisk miljøpolitikk. Et slikt program bør inneholde krav til å:

Nasjonalisere de store energimonopolene, fossile brennstoff-selskap og transportnettverk under demokratisk arbeiderkontroll, og ta derved vår energiforsyning fra hendene på profitører og oljebaroner. Under offentlig eierskap kan vi være i stand til å tilby store investeringer i fornybar energi og fase ut fossile brennstoff mens vi senker forbrukerprisene.

Ekspropriere byggefirmaene og plassere land og banker under felleseie. På den måten kan vi starte på det enorme prosjektet med å isolere eksisterende hjem og bygge nye høykvalitets og energieffektive boliger.

Sette all transport – drosjetjenester, togtrafikk, T-banenettverk, busser, trikker, flyselskap og rederier – under offentlig eierskap. Erstatte det nåværende kaoset med et grønt, mangfoldig, koordinert, integrert og gratis transportsystem av høy kvalitet. Nasjonalisere bilprodusentene og luftfartsindustrien under arbeiderkontroll for å investere i grønne kjøretøy og fly.

Sette alle naturressurser – inkludert land, gruver, elver og skoger – under offentlig eierskap og demokratisk kontroll. Kapitalisme og imperialisme kan ikke tillates å ødelegge planeten i jakten på profitt. Implementere et massivt verdensomspennende program for skogplanting og bygging av flomvern.

Sparke ut big business fra universiteter. Forskning og utvikling bør finansieres offentlig, demokratisk og fokusere på samfunnets og planetens behov, ikke profitten til multinasjonale selskaper.

Innføre demokratisk arbeiderkontroll og ledelse i alle nasjonaliserte næringer og samfunnstjenester med en arbeiderstyrt Lucas-planmodell for overgangen fra forurensende sektorer til grønne næringer og arbeidsplasser.

Langt fra å ignorere miljøspørsmålet, var Marx og Engels dypt interessert i emnet. Men deres konklusjon, som vår nå, var at det aldri ville være mulig å stoppe ødeleggelsen av naturen under et system der kapitalismens anarki hersker. En harmonisk utvikling mellom mennesket og naturen er bare mulig på grunnlag av en bevisst sosialistisk plan som Engels forklarer:

«La oss imidlertid ikke slå oss for mye på brystet over menneskets erobring av naturen. For hver slik erobring hevner seg på oss. Hver av dem, det er sant, har først konsekvensene vi har regnet med, men på andre og tredje plass har de helt forskjellige uforutsette effekter som bare altfor ofte tar ut den første… Dermed blir vi minnet på hvert trinn, at vi på ingen måte styrer naturen som en erobrer over et fremmed folk, som en som står utenfor naturen – men at vi med kjøtt, blod og sinn hører til naturen og eksisterer i dens midtre, og at all vår overlegenhet består i det faktum at vi har fordelen i forhold til andre vesener i å kunne forstå og anvende dets lover riktig.»

Bare med en sosialistisk transformasjon av samfunnet kan vi tilfredsstille majoritetens behov i harmoni med miljøet, i stedet for å skape profitter for en parasittisk minoritet. Vitenskapen og teknologien til å håndtere klimaendringer eksisterer. Men under kapitalismen ødelegger disse kreftene jorden, de redder den ikke. Sosialisme eller barbari: det er fremtiden vi står overfor.

Join Us

Join the International Marxist Tendency and help build a revolutionary organisation to participate in the struggle for socialism worldwide!

In order to join fill in this form and we will get back to you as soon as possible.