Denne teksten ble opprinnelig skrevet i 1992 og gjenutgitt i 2017 for hundreårsjubileet til oktoberrevolusjonen, en hendelse som forandret menneskehetens historie. Denne artikkelen gir en utmerket oversikt over revolusjonen og fremhever dens viktigste lærdom.
For 75 år siden denne måneden, fant en hendelse som forandret menneskehetens historie sted. For første gang – om vi utelukker den korte, men strålende episoden med Pariserkommunen – tok det arbeidende folk makten i egne hender og startet på dens gigantiske oppgave: den sosialistiske transformasjonen.
Nå, like før dette store jubileet, står massene i det tidligere Sovjetunionen overfor trusselen om en kapitalistisk kontrarevolusjon. Alle de forferdelige scenariene revolusjonens flo feide til side, økonomisk og sosialt kaos, kommer snikende tilbake. Privateiendommen, spekulasjon, den ortodokse kirken, rasisme, nasjonalisme, pogromer, prostitusjon, arbeidsledighet og ulikhet – som en sverm av groteske og giftige insekter.
Og dette blir hyllet som en “ny daggry” av vestlige medier. Folk i stand til å identifisere slike monstre med “fremskritt” stopper ikke ved noe. Ingen løgn eller forvrengning er stor nok for dem. Dette skredet med løgner har allerede begynt.
For å rettferdiggjøre det kapitalistiske systemet, må sosialismens navn svertes, og spesielt den vitenskapelige sosialismen, uttrykt i ideene til Marx, Engels, Lenin og Trotskij. Fremfor alt er det nødvendig å vise at revolusjon er en dårlig ting, at det representerer et fryktelig avvik fra “normen” om en fredelig sosial evolusjon, som uunngåelig ender i katastrofe.
For ikke lenge siden feiret vi 200-årsjubileet til den franske revolusjonen. Til tross for at dette var en borgerlig revolusjon, til tross for at det skjedde for to hundre år siden, likevel kunne ikke den herskende klassen i Frankrike og andre steder la være å sverte minnet til årene fra 1789 til 1793. Selv en så fjern historisk begivenhet var en ubehagelig påminnelse til de rike og mektige på hva som skjer når et gitt sosioøkonomisk system når grensene sine. De har sågar foreslått å endre de forferdelige ordene i “Marseillaisen”!
Likevel skjer revolusjoner, og det skjer ikke ved uhell. En revolusjon blir uunngåelig når et bestemt samfunnstrinn trer i konflikt medproduktivkreftenes utvikling , som danner basis for alle menneskelige fremskritt.
En av de beste bøkene i det tjuende århundre er Lev Trotskij sin historie om den russiske revolusjonen . Denne monumentale studien av hendelsene i 1917 er aldri blitt tangert. Det er et fremragende eksempel på bruk av den historiske materialismens metode i å belyse prosessene i samfunnet. Hendelsene som førte til oktober er ikke bare fortalt, men også forklart på en måte som har en gyldighet og et program langt mer omfattende enn den russiske revolusjon i seg selv.
I et forsøk på å diskreditere oktoberrevolusjonen, har den herskende klassen, gjennom sine innleide i universitetene, iherdig dyrket myten om at den bolsjevikiske revolusjon bare var et “statskupp”, Lenin og en håndfull sammensvorne begikk.
Massenes intervensjon
I virkeligheten, som Trotskij forklarer, så er essensen av en revolusjon massenes direkte inngripen i samfunnsliv og politikk. I “normale” perioder, er folk flest fornøyde med å legge driften av samfunnet i hendene på “eksperter” – parlamentarikere, rådgivere, advokater, journalister, fagforeningsfolk, universitetsprofessorer, etc.
Over en periode, det kan være en langvarig periode på flere år eller tiår, kan samfunnet erverve en karakter av “likevekt”. Dette gjelder særlig i lengre perioder med økonomiske oppsving, akkurat som den som varte i nesten fire tiår etter andre verdenskrig.
I slike perioder blir ikke marxismens ideer så lett akseptert eller forstått, i og med at de synes å gå imot “fakta”. Tvert imot, blir arbeiderledernes reformistiske ideer om langsom, gradvis, evolusjonær endring – “i dag bedre enn i går, og i morgen bedre enn i dag” – utbredt.
Men under en tilsynelatende rolig overflate, bygges kraftige understrømninger opp. Det opparbeider seg en gradvis opphopning av misnøye og frustrasjon hos massene, og et økende ubehag blant de midtre lag i samfunnet. Dette føles spesielt av intellektuelle og studenter, som virker som et følsomt barometer som reflekterer skiftende stemninger i samfunnet.
I et vidunderlig grafisk uttrykk, refererer Trotskij til «revolusjonens molekylære prosess”, som foregår uavbrutt i arbeidernes hoder. Ettersom denne prosessen er gradvis, en som ikke påvirker samfunnets generelle politiske fysiognomi, går den ubemerket av alle – unntatt for marxistene.
På akkurat samme måte, synes bakken å være solid og fast under føttene våre ( “så stødig som et fjell”, som det sies). Men i geologien lærer vi at fjell på ingen måte er stødt, og at bakken stadig endrer seg under føttene våre. Kontinentene er på fremmarsj, og i en tilstand av en evigvarende “krigføring,” de kolliderer med hverandre. Siden geologiske endringer ikke måles i år eller århundrer, men evigheter, glir kontinentale skift ubemerket hen for alle andre enn spesialistene. Men forkastningslinjer bygges opp, med enorme trykk, som til slutt bryter ut i jordskjelv.
Krig og revolusjon
Lignende forkastninger finnes i de beste samfunn. Plutselige utbrudd av krig og revolusjon adlyder omtrent samme lover som jordskjelv, og er like uunngåelig. Øyeblikket blir uunngåelig når massen av mennesker bestemmer at “ting ikke kan fortsette som før.” Bruddet oppstår når flertallet vil legge liv og skjebner i egne hender. Dette, og ingenting annet, er den indre betydningen av en revolusjon.
For den velfødde akademikeren, er en revolusjon et avvik,” et avvik fra det normale. Samfunnet går midlertidig “amok” der “orden” til slutt gjenopprettes. For en slik psyke, er det mest tilfredsstillende bilde av hvordan en revolusjon er, det av en blind flokk som plutselig får panikk, eller enda bedre, et komplott klekket ut av demagoger.
I virkeligheten, er de psykologiske endringene som oppstår brått med revolusjonen, ikke tilfeldig, men forankret i den forrige perioden.
Det menneskelige sinn er generelt ikke revolusjonært, men konservativt. Så lenge forholdene er akseptable, har folk en tendens til å akseptere de eksisterende tingenes tilstand. Bevisstheten har en tendens til å henge langt etter endringene som skjer i økonomiens og samfunnets objektive verden.
Det er bare i den siste utvei, når det ikke finnes fler alternativer, at majoriteten går for et avgjørende brudd med det bestående. Lenge før dette, vil de forsøke med alle midler til å tilpasse seg, til å inngå kompromisser eller å søke den imaginære “minste motstands vei.” Dette er hemmeligheten i reformistenes appell, spesielt i en periode med kapitalistisk oppsving, men ikke utelukkende.
Oktoberrevolusjonen var et produkt av den foregående perioden. Før bolsjevikene endelig ble valgt, hadde russiske arbeidere og bønder allerede opplevd to revolusjoner (1905 og februar 1917) og to kriger (1904-5 og 1914-17).
Tsar-Russland, som ble regnet som en av de viktigste imperialistiske statene med en sterk hær, var likevel en økonomisk tilbakestående kapitalistisk makt. Utfra loven om sammensatt og ujevn utvikling, ble storindustri etablert i en håndfull sentre (hovedsakelig Moskva, St. Petersburg, den vestlige regionen, Ural og Donbass) som et resultat av vestlig investering. Men det store flertallet av befolkningen var bønder, nedsunket i nesten middelalderske forhold. På mange måter var den sosiale sammensetningen under tsarens Russland ganske lik den tredje verden av i dag.
Til tross for sin underlegne numeriske størrelse, satte den russiske arbeiderklassen preg på begivenhetene veldig tidlig. I den stormfulle streikebølgen på 1890-tallet, kunngjorde den sin eksistens. Fra det øyeblikket, okkuperte “arbeiderspørsmålet” en sentral posisjon i russisk politikk.
Den stormfulle veksten innen industri i de tidlige årene av dette århundret førte til en rask vekst i arbeiderklassen. I motsetning til Storbritannia, hvor kapitalismen opplevde en langsom, gradvis, organisk vekst over 200 år, utviklet kapitalismen i Russland seg iløpet av et par tiår.
Som et resultat av dette gikk ikke den russiske industrien gjennom fasen med håndverk, og småindustri til storindustri. Enorme fabrikker ble etablert med de mest moderne teknikker importert fra Storbritannia, Tyskland og USA. Sammen med den mest moderne teknologi importert fra Vesten, ankom sosialismens mest moderne og avanserte idéer.
Fra 1890-tallet og utover, lyktes marxismen i å fortrenge terrorismen, og den utopiske sosialistiske trenden til Narodnismen som var den dominerende tendensen i arbeiderbevegelsen.
Narodnikene
De mer sofistikerte kritikere av bolsjevismen prøvde å trekke et skille mellom den siviliserte “vestlige” marxismen, og den råe, barbariske leninismen, et produkt, angivelig, av russisk tilbakeliggenhet.
Som et faktum, er det lite eller ingenting av en spesifikk russisk karakter i ideene til Lenin, som tilbrakte hele livet sitt med å bekjempe narodnikene for deres “Russiske vei til sosialisme.”
Både Lenin og Trotskij viet sine liv til å forsvare sosialistisk internasjonalisme. Deres ideer kan like lite anses som “russiske” som at Marx ‘ideer kan bli fremstilt som “tyske”. Lenin og Trotskij utviklet og utvidet marxismen, men forsvarte de grunnleggende ideenee og prinsippene utarbeidet av Marx og Engels i 1848.
Den første store testen for de russiske marxistene kom i 1905.
Den dype sosiale krisen ble satt på spissen av den russisk-japanske krigen, som endte i en militær katastrofe for tsaren. Den niende januar 1905 samlet arbeidsfolk i St. Petersburg seg sammen med familiene sine, for en fredelig demonstrasjon på torget i Vinterpalasset. Deres mål var å overrekke tsaren en begjæring – “vår lille far”.
Størsteparten av disse arbeiderne, de fleste hadde nylig ankommet fra landsbyene, var ikke bare religiøse, men også monarkistiske. Marxistene (eller sosialdemokratene, som de var kalt) var svært få, og var delt mellom bolsjeviker og mensjeviker. Da de forsøkte å dele ut brosjyrer som fordømte monarkiet, ble de flere steder både både banket opp og fikk flygebladene ødelagt.
Men innen ni måneder hadde de samme arbeiderne organisert en revolusjonær generalstreik og opprettet sovjeter, og ved utgangen av året, hadde arbeiderne i Moskva gått ut i væpnet opprør.
I alle de urbane sentra hadde sosialdemokratene blitt forvandlet til en avgjørende kraft. Revolusjonen i 1905 ble beseiret i hovedsak fordi bevegelsen på landsbygda bare kom i gang etter at arbeiderne i byene hadde lidd nederlag.
For en del år (1907-1911), ble Russland kastet ut i en lang natt med mørk reaksjon. Likevel 1911-1912, markerte en ny begynnelse, preget av en massiv streikebølge (delvis gjenspeilt av en oppgang i økonomien), som begynte med økonomiske krav, og raskt tok en politisk karakter.
I denne perioden fikk bolsjevikene et avgjørende flertall i den organiserte arbeiderklassen. De brøt med den opportunistiske mensjevikiske fløyen i 1912 og satt opp bolsjevikpartiet.
Det bør bli husket imidlertid at bolsjevikene og mensjevikene hadde vært tendenser i det eksisterende tradisjonelle massepartiet til arbeiderne – RSDAP (Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti), og selv etter 1912, fortsatte bolsjevikene å kalle seg RSDAP (B) .
Første verdenskrig
På randen av første verdenskrigs utbrudd, sto Russland igjen på randen av revolusjon. Det er mulig at bolsjevikene kunne ha kommet til makten da, men situasjonen ble snudd av fiendtlighetene i august 1914. Under krigen ble bolsjevikpartiet desimert av arrestasjoner og eksil. Ungdommen, som var partiets hovedvei til rekruttering, ble innkalt til hæren, der arbeiderme ble spredt i et hav av bakstreverske bondesoldater.
I eksil, var Lenin i kontakt med kanskje et par dusin samarbeidspartnere. I 1915, på den sosialistiske konferansen i Zimmerwald, spøkte Lenin med at du kunne putte alle internasjonalister i verden i to vogner.
På et møte med unge sveitsiske sosialister i januar 1917 sa Lenin at han sannsynligvis ikke ville leve lenge nok til å oppleve den sosialistiske revolusjonen. Innen et par uker hadde tsaren blitt styrtet, og ved utgangen av året, var Lenin øverste hode i verdens første arbeiderstat.
Hvordan forklare en slik dramatisk vending? Vulgære historikere forklarer revolusjon som et produkt av ekstrem elendighet. Det er ensidig og feilaktig. Hvis det var sant, som Trotskij forklarer, ville massene i et land som India være i et konstant opprør. Seieren til reaksjon i 1907-1911 ble tilrettelagt av den økonomiske krisen som kom etter et politisk nederlag, som midlertidig sjokkerte og desorienterte arbeiderne. Som Trotskij spådde, var det den økonomiske gjenreisningen (1911-1912) som gjorde at bevegelsen fikk komme seg.
Oppgang- og nedgangstid
I virkeligheten, vil verken oppgang eller nedgang i seg selv føre til revolusjon. Men det er de raske skiftene med oppgang og nedgang, avbrutt av “normalitet” , som fører til en generell usikkerhet og ustabilitet, og får folk til å stille spørsmål til de eksisterende tingenes tilstand. Enda mer dyptgripende er sjokkene forårsaket av kriger, som slår verden opp ned, der millioner av menn og kvinner tvinges til å forkaste drømmene sine og til slutt stå ansikt til ansikt med de harde realitetene.
Februarrevolusjonen var et konkret uttrykk for det faktum at det gamle regimet hadde kommet til en blindvei. Som i 1904-5, førte det militære nederlaget til å eksponere det råtne indre av tsarregimet.
Men det å avsløre noe er ikke det samme som å være årsaken til revolusjon. Krisen i det internasjonale finansmarkedet og spekulasjonene med pundet avslørte nylig en kronisk svakhet i den britiske økonomien. Men forfallet til den britiske kapitalismen har skjedd gradvis over en periode på flere tiår, skjult av et generelt oppsving i verdensøkonomien. Dette ble forklart av marxistene for flere tiår siden. Forskjellen nå er at under presset fra verdens kapitalistiske krise, begynner den britiske massen å våkne opp til det faktum.
Streikebevegelsen som begynte allerede under krigen i Petrograd kunne forutsi proporsjonene i starten av 1917. Stemningen og misnøyen fra industrisentrene fant et ekko i hærens rekker, som led nederlag og utmattelse. Krisen i regimet var et forvarsel for massenes bevegelse.
Hver revolusjon starter, ikke på bunnen, men på toppen. Dens første manifestasjon er en serie med kriser og splittelser i den herskende klassen, som har følelsen av å være i en blindvei, og ute av stand til å fortsette å styre på den gamle måten.
Trotskij uttrykker det på følgende måte: “. En revolusjon bryter ut når alle motsetningene i et samfunn har nådd sitt høyeste nivå. Men dette gjør situasjonen uutholdelig selv for det gamle samfunnets klasser – det vil si de som er dømt til gå under.”
Lukten av korrupsjon og skandaler henger alltid rundt et regime som har overlevd seg selv. Dagens epidemi av politiske og finansskandaler i Storbritannia, Japan, USA, Italia, er ikke mer tilfeldig enn Rasputinregimet ved hoffet til “Nikolas den blodige”, eller “Pompadour faktoren” i det gamle franske regimet.
Kosakkene
Til tross for dens væpnede makt, politiet, kosakkene, de hemmelige tjenestene, falt tsarregimet i sin første alvorlige utfordring, som et råttent eple av et vindpust. Hæren kollapset som en kortstokk, når arbeiderne konfronterte det med en sterk vilje til å endre samfunnet.
Arbeiderklassen som helhet lærer av erfaring – særlig etter opplevelsen av store begivenheter. Opplevelsen i 1905, til tross for nederlaget, hadde forlatt et uutslettelig inntrykk som straks gjenoppsto i februar med etableringen av Sovjeter – valgte komiteer av arbeidere og soldater – var på samme tid kamporganer og, potensielt et nytt maktorgan.
Akkurat som mange andre ganger i historien, hadde arbeiderne makten i sine hender under februarrevolusjonen, men de anerkjente ikke det faktum. Med korrekt lederskap, kunne arbeiderklassen umiddelbart ha utført den sosialistiske revolusjonen. Men under mensjevikene og de sosialrevolusjonæres ledelse endte februarrevolusjonen i abort, i “dobbelmakt.”
Revolusjon innebærer at millioner av kvinner og menn uten politisk erfaring inntrer eksplosivt på den politiske scenen, på jakt etter en løsning på sine mest presserende problemer.
Uunngåelig, i første omgang, vil massene søke minste motstands vei, de enkleste løsningene, de velkjente politiske skikkelsene, de kjente politiske partiene.
I Russlands tilfelle, hadde krigen en grunnleggende innvirkning på klassekreftenes likevekt. Her, representeres “massene” først og fremst av bøndene, som hadde vært ryggraden i tsarens hær. Opp til 1914, støttet fire femdeler av den organiserte arbeiderklassen bolsjevikene. Men den situasjonen ble endret av krigen.
I februarrevolusjonen, ble hele klassebalansen endret av den eksplosive framveksten av en ulært masse på den politiske scenen, arbeidere som hadde en tendens til å støtte mensjevikene. Det avgjørende elementet i ligningen var hæren, og her hadde bøndene en knusende overvekt. Bondesoldatene, nylig vekket til det politiske liv, så ikke til bolsjevikene, men til “moderate” sosialistiske ledere mensjevikene og særlig de sosialrevolusjonære (SR).
Arbeiderne, etter opplevelsen i 1905, var redd for et brudd med bøndene i uniform, og var forberedte på å vente. Den kombinerte vekten av bønder og den politisk uerfarne massen av arbeidere stod bak mensjevikene og de sosialrevolusjonære og reduserte bolsjevikene til en liten minoritet i revolusjonens første stadie.
Mensjevikene
Massene satt sin lit til de reformistiske arbeiderlederne. Og sistnevnte, som alltid, satt sin lit til borgerskapets “liberale” fløy, som i sin tur ble desperate og prøvde å forsvare monarkiet og sette en stopper for revolusjonen. I mellomtiden, bak kulissene, forberedte de reaksjonære generalene et kupp.
Hverken for første eller siste gang, hadde arbeiderne kjempet og erobret, bare for å bli lurt for seierens frukter av lederskapet. SR og mensjevikiske ledere var besatte av en enkelt idé: å levere makten så raskt som mulig tilbake til bankfolk og kapitalister.
Den provisoriske regjeringen som dukket opp fra Februarrevolusjonen var en regjering av landeiere og kapitalister som kalte seg “demokrater.” Den høyreorienterte Arbeiderpartiets ( “Trudovik”) leder Kerensky kom inn i regjeringen som justisminister. Krigsministeren var den store Moskva baserte industriherren, Guchkov. Den “liberale” Miljukov ble utenriksminister.
Arbeideraktivister
Arbeideraktivistene var dypt mistroiske til regjeringen. Men blant massene i samfunnet var det en bølge av eufori. Massene hadde illusjoner for lederne, og regnet Kerensky som deres talsmann i regjeringen.
Den rådende atmosfære av revolusjonær demokratisk rus påvirket selv noen av de bolsjevikiske lederne i Petrograd. Lenin var fortsatt i eksil i Sveits. De viktigste lederne i Petrograd var Kamenev og Stalin, som bukket under for presset for “enhet”. Instinktivt kom Petrograd bolsjevikene ut mot den provisoriske regjeringen, som de korrekt karakteriserte som en kontrarevolusjonær regjering. Men Kamenev og Stalin styrte partiet i en tett allianse med SR og mensjevikene, og foreslo selv en gjenforening med sistnevnte.
Fra eksil i Sveits, så Lenin på situasjonen med forferdelse. Hans første telegrammer til Petrograd var helt klare i tone og innhold: “Vår taktikk: absolutt mangel på tillit, ingen støtte til den nye regjeringen, mistenk Kerensky spesielt, aktiver proletariatet, den eneste garantien, umiddelbare valg til Petrograd styret, ingen tilnærming til andre partier.”
Etter Lenins retur i april, gikk bolsjevikpartiet inn i en krise. Dette er en naturlov for revolusjonære situasjoner, når trykket fra fremmede klassekrefter presser tungt på partiet og dets ledelse: press for “venstre enhet,” frykten for isolasjon, etc.
Spenningen mellom Lenin og flertallet av ledelsen var så stor at umiddelbart etter hjemkomsten, var Lenin tvunget til å publisere sine Aprilteser i Pravda under egen signatur.
På aprilkonferansen, hvor kampene skjedde, advarte Lenin mot å i stedet for å akseptere posisjonen til Kamenev og Stalin, ville han foretrekke å være alene “som Karl Liebknecht, en mot 110” (han henviste til Liebknecht modige antikrigs standpunkt i den parlamentariske fraksjon til det tyske SPD).
Lenin forklarte at revolusjonen ikke hadde oppnådd sine sentrale mål: at det var nødvendig å styrte den provisoriske regjeringen; at arbeiderne måtte ta makten, alliert med massen av fattige bønder. Bare ved disse midlene kunne krigen bli avsluttet, jord gis til bøndene og forholdene etableres for en overgang til et sosialistisk regime.
I hovedsak var disse ideene identiske med perspektivene Trotskij briljant utarbeidet i 1904-5, og kjent som “den permanente revolusjon.”
Lenins ideer vant frem. Imidlertid forble bolsjevikene en minoritet i Sovjetene, og de sovjetiske lederne – SR og mensjevikene – støttet den provisoriske regjeringen. Og her ser vi Lenins fleksible taktikk, fjernt fra ultravenstre eventyr. Under slagordet: “Forklar tålmodig,” oppfordret han bolsjevikene til å stå ansikt til ansikt med de sovjetiske arbeiderne til å sette krav til de reformistiske lederne, å kreve handling i stedet for ord, å offentliggjøre hemmelige avtaler, for å få slutt på krigen, for å bryte med borgerskapet og ta makten i egne hender. Hvis de ville gjøre disse tingene, noe Lenin gjentok mange ganger, da ville kampen om makten bli redusert til en fredelig kamp for et flertall i Sovjetene.
Å ta makten
Men mensjevikene og SR lederne hadde ingen intensjoner om å bryte med den borgerlige provisoriske regjeringen. I virkeligheten var de livredde for å ta makten, og var mer redde for arbeiderne og bøndene enn den kontrarevolusjonære generalstaben.
Sannheten var at den provisoriske regjeringen var et tomt skall. Det var bare to reelle krefter i landet, og en av dem måtte bli styrtet.
På den ene siden sovjetene av arbeidere og bønder; på den andre, restene etter det gamle apparatet, samlet om monarkiet, som under den beskyttende skyggen til den provisoriske regjeringen, forberedte et oppgjør med Sovjetene.
Eksplosiv vekst
En av de viktigste funksjonene i en revolusjonær situasjon er hvor plutselig massenes stemning kan endres. Arbeiderne lærer raskt av hendelsene.
Således kan en revolusjonær tendens oppleve eksplosiv vekst, der en liten minoritet gjøres om til en avgjørende kraft, på en betingelse; at den kombinerer fleksibel taktikk med uforsonlig fasthet på alle politiske spørsmål.
I begynnelsen ble Lenin latterliggjort av sine motstandere som håpløs “sekterisk”, som ble dømt til impotens ved å holde seg ute av “venstreenheten.” Men tidevannet begynte snart å strømme sterkt i bolsjevismens retning.
I en revolusjon, skrev Trotskij: “erstatter alltid de mer ekstreme de mindre.” Arbeiderne vil forstå det korrekte i den revolusjonære tendensens ideer fra egen opplevelse, spesielt etter erfaringene fra store begivenheter.
Dette er helt nødvendig for at arbeiderne får overbevist seg selv om behovet for en radikal samfunnsendring. Ulike stadier i utviklingen av klassebevissthet reflekteres av vekst og fall av påfølgende politiske partier, trender, programmer og enkeltpersoner.
Den provisoriske regjeringens manglende evner til å løse et eneste av de grunnleggende problemene i samfunnet provoserte fram en skarp reaksjon i de viktigste arbeidersentrene, spesielt i Petrograd, der det militante proletariatet ble kombinert med en revolusjonær marine (som ble, i motsetning til infanteriet, vanligvis rekruttert fra fabrikken, proletariatet, spesielt fagarbeidere).
Den stadige økningen i prisene, kutt i brød rasjonene, forårsaket at misnøyen gjæret. Fremfor alt at krigen fortsatte økte temperaturen til kokepunktet.
Arbeiderne reagerte med en rekke massedemonstrasjoner som startet i april, noe som indikerte et stadig økende skifte til venstre blant arbeiderne. I en parallell bevegelse, forsøkte de reaksjonære kreftene å mobilisere på gatene, som førte til en rekke sammenstøt.
Demonstrasjon
Bolsjevikene kalte til en demonstrasjon i april, for å legge press på de reformistiske lederne, og teste stemningen i hovedstaden.
Vedtak fra fabrikkene og arbeiderstrøkene oversvømmet det sovjetiske Eksekutivet og krevde et brudd med borgerskapet. Arbeidere kom til lokale komiteer og spurte hvordan de kunne overføre sine navn fra mensjevikene til bolsjevikene. Ved begynnelsen av mai, hadde bolsjevikene allerede minst en tredjedel av arbeiderne i Petrograd.
“Hver masseaksjon,” skrev Trotskij, “uavhengig av dens umiddelbare mål, er en advarsel adressert til ledelsen. Denne advarselen er først av mild karakter, men blir mer og mer besluttsom. I juli har det blitt en trussel. I oktober har vi siste akt.”
Apologeter for den herskende klasse søker alltid å presentere revolusjon som en blodtørstig hendelse. De reformistiske lederne kaster seg inn ved å stille som fredselskende parlamentariske demokrater. Men historien viser falskheten i begge påstandene. Historiens blodigste sider ved sosiale konflikter oppstår når et feigt og udugelig lederskap vakler i det avgjørende øyeblikket, og ikke klarer å sette en stopper for krisen i samfunnet med besluttsom handling. Initiativet går deretter videre til kontrarevolusjonens krefter som alltid er hensynsløse og klare for å vasse gjennom elver av blod for å “lære massene en leksjon.”
I april 1917 kunne de reformistiske lederne i sovjetene ha tatt makten “fredelig” – som Lenin inviterte dem til å gjøre. Da ville det ikke ha forekommet noen borgerkrig. Disse ledernes myndighet var så stor at arbeiderne og soldatene ville ha adlydt dem betingelsesløst. De reaksjonære ville ha vært generaler uten hær.
Men reformistenes avvisning til å ta makten fredelig gjorde blodsutgytelse og vold uunngåelig, og satte revolusjonens gevinster i fare. På samme måte som de tyske sosialdemokratiske lederne leverte makten tyske arbeidere og soldater vant i 1918 tilbake, en forbrytelse som hele verden betalte for med fremveksten av Hitler, konsentrasjonsleire, og grusomhetene i en ny verdenskrig. I stedet for å ta makten, gikk mensjevikiske og SR ledere inn i den første koalisjonsregjeringen med borgerlige ledere.
Massene ønsket dette velkomment i første omgang, og mente at de sosialistiske ministrene var der for å representere deres interesser. Nok en gang måtte hendelser til for å endre massenes bevissthet. Uunngåelig, ble de sosialistiske ministrene grunneiernes og kapitalistenes, og fremfor alt den anglo-franske imperialismens brikker, som ble utålmodige og krevde en ny offensiv på den russiske fronten.
De samme “sosialistene” som hadde holdt en pasifistisk stilling tidligere, når de trådde over departementets grense, glemte kjapt sine Zimmerwald taler og støttet krigen entusiastisk. En ny offensiv ble annonsert. Tiltak for å re-introdusere disiplin i hæren reflekterte et forsøk på å hevde offiserenes makt. Arbeiderne i Petrograd var nær kokepunktet. Som et varselskudd og en kraftprøve, vurderte bolsjevikene å holde en væpnet demonstrasjon for å legge press på sovjetkongressen i juni.
Partiet ga stemme til den voksende følelsen av frustrasjon hos Petrograd-arbeiderne, oppsummert i slagord, rettet mot de reformistiske lederne i Sovjet: “Ta makten!” “Bryt med borgerskapet!” “Dropp ideen om koalisjon og ta over maktens tøyler!” Ideen om en væpnet demonstrasjon forårsaket en hysterisk reaksjon hos middelklassens ledere som lanserte en kampanje av sladder, og fordreide det som et kuppforsøk. Den mensjevikiske ministeren Tsereteli advarte illevarslende om at “folk som ikke vet hvordan de skal bruke våpen må avvæpnes.” Som en liten minoritet i sovjetkongressen (som demonstrasjonen var planlagt å sammenfalle med), bestemte bolsjevikene seg for å trekke seg tilbake. Ideen om en væpnet demonstrasjonen ble droppet. Istedet bestemte sovjetkongressen seg for å holde en uvæpnet demonstrasjon den 1. juli . Dette forsøket på å ut-manøvrere bolsjevikene slo tilbake.
Bevissthetens vekst
Arbeiderne og soldatene som kom til den “offisielle” demonstrasjon bar plakater med bolsjevikenes slagord: “Ned med hemmelige traktater” “Ned med kapitalistministrene!” “Nei til offensiven!” All makt til sovjetene!” I en revolusjon, er selv ikke slike ekstremt demokratiske og fleksible organisasjoner som sovjetene i stand til å reflektere det raske stemningsskiftet til massene. Sovjetenes bevissthet lå bak fabrikkomiteens, fabrikkomiteens lå bak massenes. Fremfor alt lå soldatenes bak arbeidernes, og de tilbakeliggende provinsene lå bak det revolusjonære Petrograd.
Prosessen der bevisstheten øker er ikke uniform. Forskjellige lag kommer til forskjellige konklusjoner på ulike tidspunkt. Det er alltid en fare for at de mer avanserte lagene i klassen vil gå for langt for tidlig, og bli skilt fra resten, med katastrofale konsekvenser.
Rasende over offensiven, forberedte de mest radikale elementene i Petrograd garnisonen en væpnet demonstrasjon. Bolsjevikene innså at provinsene enda ikke var klare for et oppgjør med den provisoriske regjeringen, bolsjevikene prøvde å holde soldatene unna , men ble til slutt tvunget til å putte seg selv i spissen for demonstrasjonen for å hindre en massakre.
Som bolsjevikene hadde advart mot, brukte regjeringen muligheten til å slå ned bevegelsen, ved å lene seg på mer konservative regimenter. “Julidagene” endte i nederlag, men takket være bolsjevikenes ansvarlige ledelse ble tapene minimale, og nederlagets effekt ble ikke langvarig.
En revolusjon er ikke en en-akts handling. Den er heller ikke enkel prossess som hele tiden går fremover. Den russiske revolusjonen utfoldet seg over ni måneder. Den spanske revolusjonen varte i over syv år – fra monarkiets fall i 1931 til maidagene i Barcelona i 1937. Under en revolusjonen, er det perioder med store skritt fremover, men også rolige perioder, perioder med nederlag, motreaksjon. Februarrevolusjonen ble etterfulgt av en etterfølgende reaksjon med julidagene. Bolsjevikene ble anklaget for å være tyske agenter og nådeløst jaget, arrestert og fengslet. Lenin ble tvunget til å gå i dekning, og deretter flytte til Finland.
Kontrarevolusjon
Fra februar og utover, hadde kontrarevolusjonen vært avventende, den gjemte seg bak frakkene til den provisoriske regjeringen. Offensiven, og knusingen av bolsjevikene i juli, vippet pendelen mot høyre. Offiserene startet på forberedelser på statskupp, som kulminerte i General Kornilov sitt opprør i slutten av August. Bare arbeidernes og soldatenes modige reaksjon reddet revolusjonen. Jernbanearbeiderne, risikerte livet, de nektet å kjøre togene, eller villedet dem. Kornilovs hær befant seg uten forsyninger, uten bensin, uorganisert og desorienterte. Agitatorer, hovedsakelig bolsjeviker, fikk jobbe blant Kornilovs tropper og vant dem over. Kornilov endte opp som en general uten hær. Motvillig ble mensjevikene og SR tvunget til å legalisere bolsjevikene. Men nå hadde massene begynt å se den virkelige situasjonen. I en tidlig artikkel om revolusjonen skrevet mellom øktene på Brest-Litovsk fredsforhandlingene i 1918, hadde Trotskij fortsatt hendelsene friskt i minnet: “Økningen av bolsjevikenes påvirkning og styrke var utvilsom, og det hadde nå fått en uimotståelig drivkraft. bolsjevikene hadde advart mot Koalisjonen, mot julioffensiven og hadde forutsagt Kornilov opprøret. Folkemassene kunne nå se at vi hadde hatt rett.” og det hadde fått en uimotståelig drivkraft.
I panikk over Kornilovs “ville divisjon,” ble de reformistiske sovjetlederne tvunget til å bevæpne arbeiderne. Utplasseringen av bolsjevikene ble nå avgjørende i Petrograd sovjetet. Videre nærmet tiden seg for den andre allrussiske sovjetkongress, der bolsjevikene ble sikret et flertall. På et tidspunkt hadde den kontrarevolusjonære politikken til de reformistiske lederne i Sovjet fått Lenin til å vurdere å droppe slagordet “All makt til sovjetene”, og istedenfor vurdere å ta makten gjennom fabrikkomiteene. Dette faktum viser den ekstreme fleksibiliteten i Lenins taktikk. Det var ikke snakk om å gjøre en fetish ut av enhver organisasjonsform, selv Sovjetet. Derimot, representerte det sovjetiske styret med direkte valg ved fabrikker og garnisoner demokratiske uttrykk mye bedre enn ethvert borgerlig demokrati historien kjenner til.
En av de mest åpenbare løgner om Oktober er at bolsjevikene var “udemokratiske” fordi de basert seg på sovjetdemokratiet i stedet for parlamentet ( “konstituerende forsamling”). Argumentet er at Lenin og Trotskij representerte, ikke massene, men bare en liten, tett disiplinert gruppe av konspiratører. For disse kritikerne, var ikke det som hendte i oktober en revolusjon, men et “kupp”.
Sannheten er ganske annerledes. Det sovjetiske systemet i 1917 og årene umiddelbart etter revolusjonen var det mest demokratiske representasjonssystem menneskeheten noensinne har kjent. Selv de mest demokratiske modeller av borgerlige parlamentarisme kan ikke sammenlignes med det enkle og direkte demokratiet til Sovjetene. Forresten, det russiske ordet “sovjet” betyr bare “råd” eller “komite”. Sovjetene ble født i 1905 som utvidede “streikekomiteer.” I 1917 ble arbeiderrådene utvidet til også å representere soldatene, som bestod overveldende av bønder i uniform. Representantene i sovjetene ble direkte valgt av arbeidskamerater og kunne øyeblikkelig tilbakekalles. Sammenlign dette med dagens system i Storbritannia, der parlamentarikerne velges hvert fjerde år i gjennomsnitt. Det er ingen mulighet for tilbakekallelse. Når et parlament blir valgt, kan det ikke fjernes før neste valg. Regjeringene står fritt til å overholde eller ikke overholde valgløftene – og de gjør det, i visshet om at de ikke kan fjernes.
Flesteparten av parlamentarikerene er profesjonelle politikere, uten kontakt med folk som stemte på dem. De lever i en annen verden, med høye lønninger og utgifter som setter dem i en annen sosial kategori enn folk de er ment å representere.
I en revolusjonær situasjon, der opinionen endrer seg raskt, ville de formelle mekanismene til det borgerlige demokratiet være helt ute av stand til å reflektere situasjonen nøyaktig. Selv sovjetene, som vi har sett, hang ofte etter.
I et arbeid fra 1918 karakteriserte Trotskij sovjetdemokratiet på følgende måte: “De er avhengige av organiske grupper, som for eksempel verksted, fabrikker, gruver, bedrifter, regimenter, etc. I disse tilfellene, selvfølgelig, er det ingen slike juridiske garanterer for perfekt nøyaktighet i valget som i de til kommunestyrer og zemstvos (en slags valgt kommune i de rurale områdene under tsarismen, AW), men det gir en langt viktigere garanti deres ledere er i en direkte og umiddelbar kontakt med velgerne. Medlemmene i kommunestyrene eller zemstvos avhenger av en amorf masse av velgere som gir ham makt for ett år, som så oppløses. “De sovjetiske velgerne, på en annen side, fortsetter å holde kontakt med hverandre på grunn av deres livs og arbeids kondisjoner: Stedfortrederen er alltid under deres direkte observasjon, og kan når som helst bli gitt nye instruksjoner, og om nødvendig, bli irettesatt, tilbakekalt, og erstattet av andre.”
Sosialistene på høyrefløyen prøvde med alle midler å hindre sovjetene i å ta makten. Først organiserte de den såkalte “demokratiske konferansen,” de kalte for et “ansvarlig ministerie”. Dette tilfredsstilte ingen, og de ble angrepet fra både høyre og venstre. Den raske polariseringen mellom klassene dømte alle manøvre til “sentrum” som beseirede på forhånd. De endeløse intrigene og sammensetningen av politikerne stod i kontrast til den desperate situasjonen på fronten på denne kalde og våte høsten. Stemningen i landsbyene ble stadig mer utålmodig. Høyrefløy sosialistene argumenterte for at bøndene skulle vente på valget til den “grunnlovsgivende forsamlingen.” Bolsjevikene krevde en umiddelbar overføring av land til bøndenes komiteer. Med slagord som “fred, brød og land” vant de massene av bønder over til sovjetenes side. Innen oktober, var det duket for siste akt i det revolusjonære dramaet.
I motsetning til en utbredt fordom, er revolusjon ikke det samme som opprør. Ni tideler av arbeidet for revolusjonen besto i å vinne over et avgjørende flertall av arbeidere og soldater ved tålmodig politisk arbeid, oppsummert med Lenins slagord:
“Forklar Tålmodig!”
De viktigste skytsene i den bolsjevikiske propagandaen og agitasjonen var rettet, ikke mot de høyreorienterte arbeiderlederne, men mot klassefienden – monarkiet, grunneierne, kapitalistene, de svarte hundrede (fascister), og de liberale borgerlige ministrene i koalisjonsregjeringen.
Bolsjevikisk flertall
Innen oktober, fikk bolsjevikene et klart flertall i Sovjetene. Trotskij insisterte på at datoen for opprøret måtte sammenfalle med åpningen av sovjetkongressen, der bolsjevikene ville vinne flertallet i eksekutivs komiteen, og at de derfor kunne opptre med sovjetenes fulle myndighet, som omfattet samfunnets avgjørende majoritet.
Ved hver revolusjon nås et punkt der maktspørsmålet blir stilt. På dette stadiet, vil den revolusjonære klassen enten gå over til en avgjørende offensiv, eller muligheten går tapt, for om mulig å ikke komme tilbake før om lang tid. Massene kan ikke alltid holdes i en tilstand av opphisselse. Dersom sjansen tapes, og initiativet går til kontrarevolusjonen, vil blodsutgytelse, borgerkrig og reaksjon uunngåelig følge.
Dette er erfaringene fra enhver revolusjon. Vi så det i perioden fra 1918 til 1923 i Tyskland, og i Spania 1931-37. I begge tilfeller betalte arbeiderklassen betalt dyrt for ledelsens forbrytelser med et uhyggelig nederlag, de fascistiske diktaturene til Hitler og Franco og andre verdenskrig, noe som resulterte i en nesten ødeleggelse av sivilisasjonen.
Slik er betydningen til lederskapet, til slutt ble skjebnen til den russiske revolusjonen bestemt av to menn – Lenin og Trotskij. De andre bolsjevikiske lederne – Stalin, Kamenev, Zinoviev – vinglet gjentatte ganger under middelklassens “den offentlige opinionens” trykk – i virkeligheten middelklassens øvre lags fordommer, de intellektuelle og velutdannede liberale ledere maskert som sosialister. Disse lederne representerte de første forvirrede, amorfe bestrebelsene til massene for å finne den korteste veien ut.
Grusomt bedrag
Men arbeiderne og bøndene lærte av erfaring at denne snarveien ikke var noe annet enn et grusomt bedrag. Denne erfaringen, i kombinasjon med at Lenin og Trotskij holdt seg til en korrekt politikk, strategi og taktikk, beredte grunnen for opinionskiftet i retning av bolsjevismen. Dette ville aldri ha vært mulig hvis den forsonende linjen hadde blitt akseptert.
Lenin ble stadig beskyldt for “sekterisme” av bolsjevismens fiender – og av en del av de bolsjevikiske lederne som ønsket en “bred venstrefront” med mensjevikene og SR, og ble vettskremt av å være “isolert”. Denne frykten ble enda mer uttalt etter opplevelsene i juli. Med unntak av Lenin og Trotskij (som sluttet seg til bolsjevikene i perioden med reaksjon i løpet av sommeren, sammen med en viktig gruppe av partiuavhengige marxister, Mezhrayontsy), foretrakk de fleste av de andre prominente bolsjevikene å delta i den “demokratiske konferansen” og selv i det falske “preparlamentet” som ble satt opp på denne konferansen – et “parlament” uten makt, ikke valgt av noen og som bare representerte seg selv.
De gamle partilederne reflekterte arbeidernes og bøndenes fortid, ikke det nåværende eller deres fremtid. Til slutt gikk bolsjevikene demonstrativt ut av “preparlamentet,” til applaus fra arbeidere og soldater – og med gru og harme fra konsiliatorene.
Hovedsakelig takket være arbeidet til Trotskij ble Petrograd garnisjonen vunnet over til bolsjevikene. Trotskij brukte de revolusjonære militære komiteene, satt opp av den reformistiske ledelsen i Sovjetet, til å bevæpne arbeiderne i forsvaret mot de reaksjonære. Arbeiderne i våpenfabrikkene delte ut rifler til rødegarden. Massemøter, demonstrasjoner og til og med militære parader ble holdt åpent på gatene i Petrograd.
Langt fra å være et verk av en liten, hemmelig gruppe konspiratører, involverte forberedelsene til opprøret en massiv deltakelse av arbeidere og soldater.
John Reed, gir i sin berømte bok Ti dager som rystet verden et grafisk bilde av disse massemøtene, som ble holdt på alle timer både på dag og natt, adressert av bolsjevikene, venstre SR, soldater nylig ankommet fra fronten og til og med anarkister. Selv under februarrevolusjonen, det hadde det bare vært få slike møter. Og alle snakket med én stemme: “Ned med Kerensky regjeringen!” “Ned med krigen!” “All makt til sovjetene!”
Det revolusjonære Petrograd
Maktgrunnlaget til den provisoriske regjeringen hadde krympet praktisk talt til ingenting. Selv de konservative regimentene innkalt fra fronten ble smittet av den revolusjonære stemningen i Petrograd. Støtten til den provisoriske regjeringen i hovedstaden kollapset umiddelbart, arbeiderne begynte å bevege seg. Opprøret i Petrograd var en nesten ublodig affære.
Noen år senere, regisserte den berømte sovjetiske regissøren Sergei Eisenstein en film som heter oktober, som inneholder en berømt scene fra stormen på Vinterpalasset, der det var noen ulykker. Flere mennesker ble drept og skadet da enn i selve opprøret! Propagandaen til de borgerlige mot oktoberrevolusjonen er en grov historieforfalskning. Den faktiske maktovertakelse skjedde med svært lite motstand. Arbeidere, soldater og sjømenn okkuperte en offentlig bygning etter en annen, uten å avfyre skudd. Hvordan var dette mulig? Bare noen få måneder tidligere, syntes Kerensky og den provisoriske regjeringen å være uangripelig. Men i sannhetens øyeblikk, hadde den ingen forsvarere. Autoriteten hadde kollapset. Massene deserterte og flyttet over til bolsjevikene.
Selve ideen om at alt dette var et resultat av en genial konspirasjon utført av en liten gruppe er verdig en politimentalitet, men vil ikke stå imot en vitenskapelig analyse. Den overveldende seieren til bolsjevikene i Sovjetkongressen understreket at de høyreorienterte reformistiske lederne hadde mistet all støtte. Mensjevikene og SR vant bare en tidel av kongressen – ca 60 personer i alt. Sovjetene stemte med massivt flertall for maktovertakelsen.
Lenin lagde to korte dekreter om fred og land som ble enstemmig vedtatt av kongressen, som også valgte en ny sentral autoritet, som de kalte “folkekommisærens råd,” for å unngå en borgerlig sjargong. Og makten var i arbeidernes hender.
En ny oktober
Nå syttifem år senere, virker det som historiens film spilles i revers. Den sovjetiske arbeiderklassen har betalt en forferdelig pris for stalinismens forbrytelser. Sammenbruddet til det byråkratiske regimet var opptakten til et forsøk på å gå til kapitalismen. Men som Lenin pleide å si “historien kjenner til alle slags transformasjoner.” På kapitalismens vei til kapitalismen, er det ingen fremtid for arbeidere.
På bakgrunn av erfaringer, vil arbeiderne i det tidligere Sovjetunionen komme til å forstå det faktum. De gamle ideene, programmene og tradisjonene vil bli gjenoppdaget. Grunnlaget vil bli lagt for en ny utgave av Oktoberrevolusjonen, på et kvalitativt høyere grunnlag, ikke bare i det tidligere Sovjetunionen, men på verdensbasis.
Alan Woods
november 1992