Bolsjevikenes avkriminalisering av homofili – tilsiktet eller en forglemmelse?

Oktoberrevolusjonen forandret situasjonen for homofile i Russland radikalt, akkurat som den gjorde for kvinner. I 1922 ble Sovjetunionens første straffelov vedtatt. I 1918 ble alle de gamle tsaristiske lovene avskaffet, etter et par år med debatt, når den nye grunnloven ble vedtatt, ble homofili eller “sodomi” som det ble kalt, avkriminalisert i 1922. Dette innebar et enormt fremskritt for homofile, som under tsaren kunne bli arrestert og dømt til mange års fengsel eller sendt til arbeidsleir.

[Source]

Enkelte reaksjonære historikere, med en klar hensikt i å benekte bolsjevikenes anerkjennelse for denne fremskutte lovgivningen, hevder at dette skjedde i form av forglemmelse snarere enn fra en bevisst beslutning. Denne påstanden står ikke opp til en grundig gjennomgåelse av hvordan straffeloven fra 1922 ble utarbeidet, det foregikk diskusjoner og debatter om spørsmålet, avkriminaliseringen av homofili kom fra en bevisst beslutning. Dette var tilfelle helt til 1933-1934, da stalinistregimet besluttet å gjeninnføre kriminaliseringen av homofili og innførte harde dommer for homofili.

Men det er også sant at det forekommer en del mystikk i venstrekretser, som skildrer det postrevolusjonære Russland som et slags paradis for homofile. Denne omskrivelsen av hendelser, via nåtidens moderne linser, plasserer ikke saken i en historisk kontekst. Vi vil forsøke å skissere den virkelige konteksten der bolsjevikene avkriminaliserte homofili.

Homoseksualitet under Tsaren

Under tsarregimet, var homofili betraktet som en forbrytelse i nesten et århundre. Det første forbudet mot mannlige homofile relasjoner i hæren ble pålagt av Peter den store i 1716. I 1835, i henhold til Nicholas I, ble dette utvidet til sivilbefolkningen som helhet. Samtykkende homofile relasjoner ble straffet med eksil til Sibir og denne lovgivningen forble på plass inntil Oktoberrevolusjonen i 1917.

Til tross for ønskene til Nicholas I, kunne åpenbart ikke homoseksualitet vedtas ut av eksistens. En naturlig menneskelig seksuell relasjon, kan undertrykkes, men ikke elimineres. Det forble dermed et halvskjult fenomen, det eksisterte steder der det kunne finne uttrykk. Blant disse stedene var offentlige badehus, hvor mannlig prostitusjon var vanlig. Noe ironisk ved situasjonen var at det var mange homofile og biseksuelle menn tilhørende de øvre og middelklassene, der noen giftet seg og levde et tilsynelatende ‘normalt’ familieliv, men som søkte homofil kjærlighet på steder som offentlige badehus.

Mot slutten av det 19. århundre, ettersom kapitalismen begynte å utvikle seg i Russland, begynte de store byene å ekspandere, og med dette oppstod også en urban homofil subkultur. Mens homofili fortsatte å være ulovlig, begynte psykiatere å se på fenomenet fra et medisinsk synspunkt snarere enn et moralsk ett, influert av Europas utvikling på dette feltet. Noen deler av det vitenskapelige samfunn mente at homofili burde bli behandlet som en psykopatologisk eller biologisk sykdom i stedet for en forbrytelse. Homoseksuelle ble ikke ansett som en naturlig variant av en menneskelig seksuell aktivitet, allikevel representerte dette et skifte fra kriminaliseringen.

Psykiatere begynte å utvikle ideen om at homoseksualitet kunne forklares som en ‘perversjon’, på grunn av en deformert seksuell utvikling provosert av utilstrekkelig oppdragelse. Fra dette, kom ideen om at homoseksualitet kunne bli ‘kurert’ gjennom psykoterapi og hypnose. En konsekvens av dette var ideen om at en god barneoppdragelse kunne hemme fremveksten av homoseksuelle ‘avvik’.

Et lite mindretall gikk mye lenger og begynte å anse homoseksualitet som naturlig. Ushakovsky – sannsynligvis et pseudonym – uttalte i en tekst publisert i 1908:

“Loven skal beskytte barn og sinnssyke og forby alle slags overgrep. Men det to voksne personer, i eget rom, gjør med kroppen sin med gjensidig samtykke forårsaker ingen skade og angår ikke staten.”

Denne ideen, var på den tiden bare anholdt av en liten minoritet (som gjenspeiles i anonymiseringen av forfatteren) dukket opp etter Oktoberrevolusjonen, i bolsjevikisk politikk angående relasjoner mellom samme kjønn.

I Tsarregimets siste periode, skjedde det en betydelig økning i antall dømte homofile. Det var også mye hykleri i lovens anvendelse, der medlemmer av overklassen fikk en mye mer skånsom behandling. De som kjente de rette menneskene kunne trekke i strenger for å få sakene sine ignorert. Flere homofile medlemmer av kongefamilien, for eksempel, fikk stanset anklagelsene som lå over dem.

Revolusjonens effekt

1905 revolusjonen påvirket hvordan homofili ble behandlet. Til tross for en økning i antall domfellelser av homofile, antok det en viss oppmykning av spørsmålet. Det forekom mindre sensur etter 1905, og under disse forholdene dukket figurer som Mikhail Kuzmin (en åpen homofil forfatter og poet) opp. Kuzmin regnes som den første forfatter til å skildre hvordan en homofil mann kommer ut av skapet i Kryl’ia (Vinger), utgitt i 1906. Kuzmins dagbøker skildrer blant annet hverdagen i en homofil husholdning, både under tsarregimet og senere under det sovjetiske styret. Det var faktisk en oppblomstring av sex relatert litteratur etter 1905 revolusjonen. I samme periode, publiserte Lidiya Zinovyeva-Annibal hennes Trettitre Monstre, en historie om lesbisk kjærlighet.

Kuzmin sympatiserte med Oktoberrevolusjonen, som mange andre forfattere og kunstnere gjorde. Han ble medlem av presidiet for kunstnernes forening i Petrograd, sammen med forfattere som Alexander Blok og Vladimir Majakovskij. Han jobbet som oversetter under Maxim Gorkij og var en av grunnleggerne av den nye daglige publikasjonen, Livets Kunst , i 1918, der han jobbet som en av redaktørene. Dette er ikke uviktige detaljer. Dette var en person som levde som en åpen homofil mann, og som var høyt respektert i Sovjetunionens første periode – det vil si før den stalinistiske kontrarevolusjonen tok grepet over samfunnet.

Borgerlige historikere – løgner og forvrengninger

Mange historikere som skriver om feminisme og homofili har forsøkt å tone ned de frihetene den sovjetiske loven ga homofile og kvinner i 1920-årene. Grunnen til dette er ganske tydelig. De kan ikke forsone seg til å innrømme at den kommunistiske russiske revolusjonen i 1917 kunne være så progressiv i saker som angår kvinner og homofiles rettigheter. Dette fordi deres mål er å skissere revolusjonen som et kjempestort historisk avvik. I dette er de lojale til sine velgjørere: kapitalistene som ønsker revolusjonens sannhet godt begravd.

Vi finner et eksempel på slike skjevheter i “Seksuelle minoriteter: status for homofile og lesbiske i russisk-Sovjet-russiske samfunnet” av James Riordan, i boken Kvinner i Russland og Ukraina,redigert av Rosalind Marsh, (Cambridge University Press, 1996). 17 sider er dedikert til spørsmålet om homofili, og på bare to korte avsnitt gjør Riordan rede for en periode på nesten tyve år, en periode som inkluderte den russiske revolusjonen, borgerkrigen som fulgte, utarbeidelsene av 1922 og 1926 konstitusjonene, prosessen med den byråkratiske degenerasjonen, kampen mellom det stigende stalinistiske byråkratiet og Venstreopposisjonen, den gradvise konsolideringen av byråkratiets grep om makten med påfølgende ødeleggelse av det ekte sovjetiske demokratiet som ble frembrakt av revolusjonen, og endelig, ødeleggelsen av mange av revolusjonens oppnåelser, nedfelt i de reaksjonære lovene vedtatt i 1930-årene.

Dette er en bekvem måte å se den historiske prosessen på, for den kan la forfatteren smelte det undertrykkende stalinistiske regimet sammen med det tidligere blomstrende arbeiderdemokratiet av 1917, og det tidlige 1920-tallet. Riordan presenterer et bilde av pre-1917 situasjon der den fascistliknende høyresiden og de revolusjonære sosialistene hadde samme syn når han sier at:

“Logikken i venstre og høyre var derfor ett og det samme: sex og homofili var farlige instrumenter til klassens/nasjonens fiende der den åndelige og fysiske helsen til ‘vår side’ ble undergravd. Det nye regimet av 1917 arvet begge uttalte holdninger.”

Det er sant at noen på venstresiden på den tiden betraktet homofili som en “perversjon” eller “fordervelse”. Vurdert etter perioden, er ikke dette overraskende. Men hva som savnes her er at uansett hva synspunktene til enkelte sosialister kan ha vært, så handlet det sovjetiske regimet bevisst for å legalisere homoseksualitet, og ingen omskrivning av historien kan benekte dette faktum.

Under en undertittiel “Seksuelle minoriteter etter 1917”, der Riordan underspiller rollen som bolsjevikene gjorde ved å dekriminalisere homofili, sier han:

“Initiativet til å oppheve den anti-homoseksuelle Tsar-lovgivningen lå, etter februar 1917 revolusjonen, ikke hos bolsjevikene, men hos de konstitusjonelle demokratene – vi har allerede sett hvordan en Kadett leder, Vladimir Nabokov, hadde foreslått nettopp det – og anarkistene.”

I henhold til Riordan, går æren for legaliseringen av homofili etter revolusjonen til en Kadett – som da var i fangenskap – og anarkister som ikke hadde makten! Nabokov var et fremtredende medlem av Kadettpartiet (eller ‘kadettene’ som de var kjent som): et parti som spilte en åpen kontrarevolusjonær rolle under 1917. Han fungerte også som justisminister i den første Krim regionale regjeringen som ble etablert i juni 1918 under tysk beskyttelse, og som helt klart samarbeidet med den reaksjonære Hvite armé.

Å presentere dette reaksjonære individet som den virkelige formidler for legaliseringen av homofili i Russland er ikke til å tro. Videre uten en klype med forlegenhet, fortsetter Riordan:

“Når den gamle straffekoden hadde blitt opphevet etter Oktoberrevolusjonen, sluttet også artikkel 516 å være gyldig.”

Implikasjonen her er at i avskaffelsen av den gamle tsaristiske loven, avskaffet bolsjevikene også utilsiktet artikkelen som forbød homoseksuelle handlinger. Men hvordan kunne kadettene ha hatt noe å gjøre med den bolsjevikiske lovgivningene når sovjetenes makt hadde blitt etablert? Det er et veldig grovt forsøk på å gi inntrykk av at bolsjevikene var imot legaliseringen av homofili, på tross av deres virkelige tiltak for avkriminalisering.

Det er sant at Nabokov var en liberal i saker om relasjoner mellom samme kjønn, men han var en borgerlig liberal. Dette betydde at han forsvarte eiendomsforhold som undertrykkelsen av kvinner og homofile, var basert på. Han kjempet mot den sosialistiske revolusjonen, som hans posisjon på Krim i 1918 demonstrerer. Han var også med i en kommisjon satt opp av den provisoriske regjeringen etter februar 1917 for å gjennomgå lovene fra 1903. Kommisjonen oppnådde ikke noe av substans. Mens reaksjonære historikere toner ned bolsjevikenes intensjoner med å avkriminalisere homofili (som de nettopp gjorde i 1922) blir borgerlige liberalere som ikke gjorde noenting, bortsett fra å prate, kreditert med å ha frigjort de homofile i Russland!

Til tross for Riordans forsøk på å forvrenge virkeligheten, må han innrømme følgende:

“I løpet av 1920-tallet, ble situasjonen for sovjetiske homofile relativt utholdelig og mange homofile og lesbiske (som Kuzmin, Kliuev og Pamok) spilte en viktig rolle i den sovjetiske kulturen …”

Men etter å ha gitt en kort konsesjon til den historiske sannheten, går han veldig fort fremover til 1934:

“Regjeringen [under Stalin] forfattet en paragraf som forble en lov 7. mars 1934. Følgelig ble ‘sodomi’ enda en gang en straffbar handling og dette elementet ble satt inn som lov i alle sovjetrepublikker.”

Metoden her er klar: nevne svært kort det som ble oppnådd når bolsjevikene hadde makten og deretter gå like raskt videre til det undertrykkende regime under Stalin og presentere dette som reell bolsjevikisk politikk.

I History of Homosexuality i Europa og Amerika redigert av Wayne R. Dynes og Stephen Donaldson, (Garland Publishing Inc., 1992) er det gjort enda et åpenbart forsøk på å forfalske historien. Vi blir fortalt at, ja, bolsjevikene avskaffet den gamle tsarloven etter at de kom til makten i 1917, og avskaffet dermed alle de gamle lovene, men legaliseringen av homofili var ingen bevisst handling. Vi er ment til å tro at bolsjevikene bare var litt glemske i denne saken. Med dette lille trikset hevdes det at bolsjevikene ikke var ansvarlige for avkriminalisering av homofili. Men til tross for alle disse forsøkene, må denne forfatteren, likeså som Riordan, vise litt respekt for den historiske sannhet:

“Da borgerkrigen tok slutt, ble en ny sovjetisk straffelov kunngjort i 1922 og endret i 1926. I den seksuelle sfæren, forbød denne loven sex med mindreårige, under seksten år, mannlig og kvinnelig prostitusjon, og hallikvirksomhet. Den nevnte ikke seksuell kontakt mellom samtykkende voksne, noe som medførte at voksen mannlig homoseksualitet var lovlig .”[Min utheving]

Dermed etter å ha tilsmusset bolsjevikene, må han innrømme at når de hadde makten, ble homofili legalisert.

Simon Karlinsky, en UC Berkeley professor som døde i 2009, hevder også at bolsjevikene bare glemte å inkludere homoseksualitet som en forbrytelse i 1922 grunnloven i hans, Russias Gay Literature and Culture: The Impact of the October Revolution , fra 1976. Karlinsky var en åpen antikommunist, noe som forklarer hans manglende evne til å formidle sannheten om hva som faktisk skjedde. Han nedtoner undertrykkelsen av homofile under tsarregimet i et forsøk på å skildre ting som verre når bolsjevikene hadde makten. Igjen, dette gjøres ved å fremheve senere stalinistisk politikk på samme kjønn relasjoner og å hoppe over det som ble oppnådd i de tidligste årene av revolusjonen.

Avkriminalisering – en bevisst handling

Et nyere arbeid av Dan Healey, Homosexual Desire in Revolutionary Russia (2001) er basert på materiale som allerede er tilgjengelig i Vesten og påfølgende tilgang til arkivmateriale etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Om 1922 avkriminaliseringen av homofili var en bevisst handling eller ikke, sier Healey:

“Selv om disse dokumentene ikke diskuterer sodomi statuttene i detalj, viser de en prinsipiell hensikt i å avkriminalisere handlinger mellom samtykkende voksne, uttrykt fra det tidligste arbeidet med å skrive en sosialistisk straffelov i 1918 til det endelige vedtaket av lovverket i 1922.” [Min vektlegging]

I den første utarbeidelsen av utkastet til straffeloven i 1918 ble mye tatt fra 1903-loven. Imidlertid var det et bevisst valg i å avkriminalisere samtykkende homofile handlinger, samtidig som homoseksuelle handlinger med mindreårige eller når vold eller tvang var involvert, forble ulovlig. Dette ga grunnlaget for utarbeidelsen av straffeloven fra 1922. Kozlovsky, justiskommissæren i 1920 hadde en rekke kommentarer til utkastene, noe som indikerer at hans politikk var å fjerne samtykkende homofilaktivitet mellom voksne fra vedtektene.

Den nye straffeloven forble lov 1. juni 1922. Når straffeloven ble omskrevet i 1926, fortsatte homoseksualitet å være lovlig, som indikerer at forglemmelse ikke var involvert.

Dette medfører at Russland ble det andre store landet- etter den franske revolusjonen i 1789 – til å begjære homofili legalt. I en fremtidig artikkel vil vi se på hvordan loven ble brukt og hvordan homofili ble ansett i Russland på 1920-tallet.