Dette er en oversettelse av en artikkel skrevet av Lucha de Clases, IMT sin seksjon i Bolivia, først publisert 18. november, rett etter massakren i Sacaba, der ni bønder ble drept. Like etter fant en annen massakre sted, der åtte personer ble drept.
[Source]
Vi må gå tilbake de siste dagene av Gonis regjering for å finne en presedens i historien for massakren i Sacaba, der ni kokadyrkere mistet livet i sammenstøt med politi og væpnede styrker. Likhetene med oktober 2003 slutter imidlertid med dødsfallene.
Añez har vedtatt et dekret som frigjør militæret fra straffeforfølgelse. Ikke engang Goni gikk så langt. Dette viser at de væpnede styrkene er villige til å holde seg på gata i bytte mot straffefrihet, et vanlig ord som brukes i løsningene på krisen. 29. oktober 2003 endte den væpnede konfrontasjonen mellom Røde Ponchos fra Warisata og hæren med en soldats og fire siviles liv. Dagen etter kalte COB til generalstreik, der fattige og arbeidere fra forskjellige organisasjoner (fagforeninger, transport, små håndverkere osv.), venstresiden og hoveddelen av den urbane middelklassen ble med i protestene. I dag har vi ni døde på en enkelt dag og bare på den ene siden, men det har økt splittelsen i motstanden mot kuppet.
MASSENE KONFRONTERER KUPPET
Følgende skjermbilde av den siste rapporten fra Bolivias Motorveiadministrasjon (ABC) viser 94 veisperringer i landet konsentrert rundt der støtten til Evo er størst, det vil si rundt byen La Paz, blant ayllus [bondesamfunnene] fra regjeringens hovedkvarter [i La Paz] til Oruro og rundt Cochabamba, hovedsakelig i det kokavoksende området. Men utenfor hovedveien er det bare sporadiske blokkeringer og tegn på demobilisering. Den siste uttalelsen fra COB [Fagforeningsforbundet] krever opprørende «sosial fred», «pasifisering» og nedtrapping av mobiliseringene, mens [COBs eksekutivsekretær] Huarachi har erklært at Evo «tilhører fortiden.»
Blant bonde-urbefolkningsorganisasjoner har erklæringer fra lokale og regionale organer som avviser mobiliseringen økt. Bare i det sørlige området av Cochabamba var det en marsj som krevde tilbaketrekking av militæret etter massakren i Sacaba. Under disse forholdene blir militæret oppfordret til å fortsette undertrykkelsen.
Fagforeninger og foreninger av tjenestemenn i mange offentlige selskaper (ENTEL, EPSAS, BOA, Banco Unión osv.) og produksjonsselskaper (Vinto Metallurgical Company) har mobilisert, men bare for å avvise ledere og fagforeninger fra MAS, og fordømme misbruket og alle undertrykkende tiltak regjeringen har utsatt dem for. Blant gruvearbeiderne er det bare en delegasjon fra Coro Coro i El Alto som deltar i mobiliseringen. I de avgjørende Huanuni- og Colquiri-gruvene er ikke engang frykt for angrep på arbeisforholdene fra høyre nok til å mobilisere grasrotas gruvearbeidere. På en annen side, i Potosí, Sucre, Beni og i alle kommunene i Santa Cruz, har embetsmenn, opposisjonen og MAS oppnådd avtaler om å velge nye ordførere og guvernører, fra MAS eller opposisjonen, og erstatte myndighetene som har gått av. Lignende avtaler utvikles for å fjerne blokkeringene fra veiene til Sucre. Dessuten har MAS-guvernøren i Chuquisaca, som svar på et direkte spørsmål om han anerkjenner Añez som president, erklært at «Evo dro, arbeidet er nå for sosial fred.»
SITUASJONEN I EL ALTO
Selv om pressen har en tendens til å overdrive, er det tydelig at bevegelsen svekkes i El Alto etterhvert som den blir mer radikal. Folk fra flere nabolag i byen har gått ut i gatene for å fjerne blokkeringene. Naboene applauderte militæret som ryddet blokkaden fra veien til Copacabana. Alle urfolkskollektivene som utgjorde rekkene i wiphalas-opprøret distanserer seg nå fra en bevegelse som «vil gjenopprette makten til de hvite» som, de sier, «regjerte med Evo som skjerm». Dette radikaliserte sektoren som er mobilisert for Evos retur, og som graver grøfter for å forhindre leveranse av mat, gass og drivstoff fra Senkata-anlegget, og brakte forsterkninger fra andre provinser.
Journalisten Marco Teruggi, som dekket mobiliseringene i El Alto, har oppsummert situasjonen på en akutt måte i Telesur
“Figuren til Evo Morales, hans forsvar og hans retur, er ikke et samlende krav, i det minste ikke for øyeblikket. For det andre lider ledelsen i bevegelsen, i mange tilfeller, av utmattelse og splittelse.”
Blant kravene fra den siste cabildoen (rådet) til El Alto benevnes faktisk ikke en retur av Evo, som i stedet er det viktigste kravet til kokadyrkerne [i Cochabamba]. Det er riktig å spørre hvordan dette er mulig, i forhold til det som i går ble kjent som «regjeringen for sosiale bevegelser», og under hvilke forhold dette scenariet favoriserer statskuppet.
ET TIDLIGERE NEDERLAG
I oktober 2003 samlet oppfordringen til nasjonalisering og industrialisering av naturressurser til en stor folkebevegelse. Det inkluderte urbefolkningens opprør ledet av Felipe Quispe, den politiske og sosiale opposisjonen legemliggjort av Evo og MAS, massenes instinktive anti-imperialisme, middelklassens avvisning av et korrupt regime fullstendig servil overfor utenlandsk kapital og kampen for gruvearbeidere, som de fra Huanuni. Den revolusjonære oppstanden som styrtet Goni og Mesa kunne ha ført til en revolusjonær seier, men en ledelse med det perspektivet manglet (se her). Bevegelsen oppnådde en delvis seier, og stoppet eksporten av gass, men maktbeslaget mislyktes.
Evo kanaliserte denne ekte oppstanden inn i rammen av en konstituerende forsamling for å restrukturere den borgerlige staten. Det betydde at staten nasjonaliserte et dusin servicefirmaer og at multinasjonale selskapers varighet ble avtalt under nye vilkår for statlig medvirkning. Mens inntektene til staten mangedoblet seg og sosiale programmer ble implementert, var grensene for Evos politikk tydelig bare for små grupper i fortroppen, som i de fleste tilfeller var låst inn i sektenes impotens.
I den grad fraværet av et politisk lederskap (et arbeiderparti eller en venstresidefraksjon i MAS) ikke tillot en forening av bondekampene og arbeiderkampene som har funnet sted gjennom disse årene som krevde (med forvirrede programmer og noen ganger bare ved å rope) en dypere «endringsprosess», handlet Evo uten reelt press fra venstre og forsøkte å nærme seg borgerskapet. Disse tilnærmingene forsterket seg da prisen på råvarer begynte å falle og innrømmelser til multinasjonale selskaper ble betalt med kutt i budsjettene til myndigheter, kommuner og universiteter. For å gjøre dette ble MAS, som vi ofte fordømte, politiets forfølgelsesapparat mot fagforeninger og sosiale ledere.
Med fagforeninger og organisasjoner under streng kontroll, et forsterket borgerskap ført nærmere regjeringen og et MAS-byråkrati med et nivå av makt og reserver aldri tidligere sett i vår historie, fløt det nødvendigvis over av uunngåelig korrupsjonssaker. Alt dette har fått oss til å snakke om et borgerlig kupp i form av en «fargerevolusjon» (slik de som veltet en rekke østeuropeiske regimer på 2000-tallet). I disse tilfellene av massebevegelser med arbeiderklassens deltakelse – eller uhindret på grunn av deres apati – når muligheten for en venstreorientering av bevegelsen ikke var tilgjengelig klarte borgerskapet å få full kontroll over staten med slagord som «frihet og demokrati» og «mot korrupsjon».
EVOS STRATEGI
I et intervju av La Jornada de México sa Evo:
«Akkurat nå innser jeg […] at vi med vår økonomiske politikk har matet den private sektoren slik at noen av dem konspirerer. Jeg tror ikke alle gjør det.”
Det er første gang han anerkjenner borgerskapets rolle i kuppet og sin egen rolle i å styrke borgerskapet. Senere uttrykte han bekymring for at landet er på vei mot borgerkrig ved å konstatere at “hvis institusjoner som de væpnede styrkene ikke garanterer for demokratiet, medfører det at folket vil bli tvunget til å bevæpne seg. Det ønsker vi ikke. Det vil jeg ikke personlig.”
En uke før Evo ble tvunget til gå, kom vi med perspektivetom å bevæpne folket som et slagord, sammen med ekspropriasjonen av borgerskapet som gjennomførte kuppet. Imidlertid nørte Evo opp om frykten for vold (som han ikke vil ha) for å tilby seg selv som den eneste som kan unngå det, gjennom forhandlinger. Det er ikke noe mer enn fortsettelsen av den samme strategien med trusler og dialog som har ført ham til asylet i Mexico.
Lucha de Clases Bolivia var de eneste som forutså kuppet av de væpnede styrkene da alle venstreorganisasjonene i Bolivia var sikre på at de kom til å holde seg lojale mot regjeringen, med subtile forskjeller. Advarselen vår kom blant annet fra det faktum at Evo selv hadde undertrykt en bevegelse av lavtstående offiserer i 2014 som krevde «dekoloniseringen» av den militære høykommandoen.
Et brudd i de væpnede styrkene langs klasselinjer er generelt bare mulig dersom arbeiderklassen eller bondestanden har en bestemt ledelse og som anses som å gå inn for å vinne slaget. Dette er ikke situasjonen vi har i Bolivia. Det har vært tilfeller av forbrødring mellom militæret og wiphalas-opprøret og mobiliseringer som sang «militæret ja, politiet nei». Men bortsett fra tegn på misnøye blant troppene, ser de ut til å være i stand til å kontrollere situasjonen, og om mulig unngå bruk av våpen, ved å bruke en viss autoritet som de væpnede styrkene opprettholder i bondelivet, gitt at det er vanlig i Bolivia å bruke militært personell i offentlige arbeider og i andre oppgaver til støtte for bondesamfunnet. Denne lavere profilen i El Alto, i forhold til den brutale undertrykkelsen i Sacaba, viser at militæret lar muligheten være åpen for å gripe inn, men bare for å befeste kuppet med en militær regjering uten Añez – dersom Añez viser seg å være ute av stand til å kontrollere situasjonen.
BORGERSKAPET I REGJERING
Evos forsøk på å dele borgerskapet mellom kuppmakere og patrioter interessert i å drive forretninger, som gjenspeiler strategien hans i å straffe førstnevnte og «heie fram» sistnevnte slik han gjorde etter 2008, viser at han gjør den verste strategiske feilen, som er å ikke gjenkjenne fienden sin. Hvis alle næringslivsforeningene har anerkjent Añez, er det fordi det «progressive borgerskapet» aldri har eksistert, og fordi borgerskapet vet at gitt den ekstreme polariseringen, var det eneste løftet Evo ikke kunne oppfylle, nettopp det eneste han gir: å oppnå sosial fred på vilkår som gagner borgerskapet. Det er bare dersom Añez viser seg å ikke være i stand til å knuse mobiliseringene at borgerskapet vil åpne opp for en tilbakevending, med vilkår, for at Evo skal bringe sine støttespillere under kontroll. Men de vil gjøre det motvillig og med en frykt for fremtidige konvulsjoner mot enhver regjering som etterfølger den nåværende.
For øyeblikket bremser Evos strategi utviklingen av motstand mot kuppet og utsetter motstanden for brutale undertrykkelsr som den i Sacaba, eller i en radikalisme som deler El Alto. I San Julián fortsetter bøndene en av de få blokadene i Santa Cruz, men uten noen tiltak mot landbruksselskapene som få dager før kuppet i en uttalese hadde truet med å ta over makten. Okkuppasjon av selskaper vil i seg selv ikke være et tilstrekkelig slagord til å fjerne hindringene i å mobilisere arbeiderklassen. For at arbeiderklassen skal forstå at den kjemper for egne interesser og ikke bare for en gjenopprettelse av MAS-byråkratiet, bør handlinger som disse ledsages av en etablering av folkeforsamlinger. Det er imidlertid en indikasjon på at selv ikke der frøet til en revolusjonær motoffensiv ble plantet, har det fått lov til å blomstre.
Dermed er det østlige borgerskapet som kontrollerer regjeringen bare minimalt påvirket av situasjonen i landet. Som du ser av transportrapporten er det bevegelse og regelmessige arbeid i øst. De multinasjonale selskapene innen hydrokarboner, gruvedrift og mat i Tarija, Santa Cruz, Chuquisaca og Potosí er fremdeles i full drift. Jordbruksnæringer vil ha det vanskeligere med det innenlandske markedet, men ministeren som er utnevnt til økonomiavdelingen har allerede kunngjort en total liberalisering av eksport, slik de ba Evo om å gjøre, og jernbane-, elve- og landruter til Brasil, Argentina og Atlanterhavet er åpne. Denne sektoren har ikke lidd vesentlig, og Evos strategi med å slite ut Añez med beleiringen av La Paz og Cochabamba svekkes.
EVO MOT MAS
Selv om det ikke virker intuitivt er Evos første mål, MAS og dens parlamentariske gruppe. I Mexico, i forskjellige intervjuer, sa Evo at «MAS ikke er et parti, det er en sosial bevegelse», at han er den eneste som kan forhandle med disse bevegelsene, og at en dialog uten ham ikke har noen verdi. Dette diskrediterer forhandlingene gjennomført av MAS-parlamentarikere og de som har tillatt å erstatte guvernører og ordførere fra MAS i omtrent hele landet. I Yapacaní hadde meklingen av forsamlingsmedlemmet til MAS i Santa Cruz, Edwin Muñoz, forhandlet fram en avtale om å fjerne blokkadene fra veiene med en samtidig tilbaketrekking av militæret. Men en halvtime etter avtalen hadde Evo-supportere sperret veien igjen.
Da han talte til CNN, foreslo Evo at han skulle returnere til Bolivia uten ambisjoner om å bli gjeninnsatt i presidentskapet, og heller ikke være kandidat ved neste valg, men bare for å delta i en «nasjonal dialog» med bevegelser, partier, embetsmenn, internasjonale meklere og de facto-regjeringen for å roe landet. Denne dialogen starter fra anerkjennelsen av Añez som samtalepartner, og gir derfor legitimitet til regimet som oppsto med kuppet. Evo har som eneste målet å returnere til Bolivia, fordi han vet at dersom han ikke oppnår det nå, med garanti om å ikke bli tiltalt av kuppmakerne, kan det hende at han ikke kan komme tilbake på lang tid. Han ønsker å fortsatt ha tak i MAS-tøylene, fjerne dekket av et parti og bruke det eksplisitt for å konvertere den til en privat hær for lederen og bruke den til å forberede seg på returen i 2025.
HVA VIL PARLAMENTSGRUPPEN GJØRE?
MAS-lovgiverne på alle nivåer er imidlertid under stort press: fra deres delte støttebase, fra oppfordringene om «pasifisering», truslene fra regjeringen og de væpnede styrkene og fra den latente faren for borgerkrig. En høyt rangert bondeleder i MAS i Santa Cruz sa til den regionale tv-stasjonen at man må anta nederlag, løse motsetningene i prosessen som opportunistene rundt Evo nærte seg opp på og ta MAS i en ny retning. En slik prosess, dersom det skjer, vil være produktiv. De neste dagene vil være veldig viktige for å forstå hvilken retning som vil seire og følgelig hva MAS vil bli og på hvilke måter denne kampen vil utvikle seg.
Evo sier at inntil lovgiverne diskuterer avskjedsbrevet, er den enda ikke virkfull. Faktisk har mekanismen for konstitusjonell suksesjon brukt vært det «definitive fraværet» til presidenten, som befinner seg i asysl i Mexico. Disse uttalelsene fra Evo setter hans parlamentariske gruppe på prøve. MAS [som har to tredjedels flertall i kammeret og senatet] har innkalt til et møte på tirsdag for å diskutere oppfordringen til nyvalg. De bør diskutere en rekke spørsmål som skisserer en mulighet for MAS i å forhandle med Añez. Regjeringen har på sin side «funnet» juridiske mekanismer som gjør at den kan innkalle til nyvalg ved dekret. Ved å kombinere dette med direkte trusler om undertrykkelse og internasjonalt press, ønsker regjeringen å tvinge MAS’ parlamentariske gruppe til å forhandle, men dermed vil Evos strategi bli sterkt påvirket.
MAS-parlamentarikere og senatorer har to tredjedels flertall, men svært få alternativer. Dersom de prøver å støtte sine handlinger med å møte lokale partimyndigheter og mobiliseringsledere, kan dette bety at de ikke overholder Evos linje. Men dersom de gjør dette vil det få konsekvenser. Det mest umiddelbare er å overlate i regjeringens hender alle oppgaver med å forberede nyvalget. I Bolivia i dag har det kolonialistiske borgerskapet makten, de er vant til misbruk, å bruke leiemordere på landsbygda og med liten tilbøyelighet for strategiske finesser. Evo vil gjerne utsette hele prosessen slik at han kan komme tilbake anerkjent som en fredsstiller, men Añez sin strategi er å slite ut befolkningen, slik at bekymrede mennesker etterlyser harde tiltak fra militæret. Utnevnelsen av en general til ledelsen i det Nasjonale Hydrokarbonbyrået, for å garantere forsyningen av drivstoff er et klart skritt i denne retningen. MAS-parlamentarikere reflekterer det byråkratiske forholdet vi har beskrevet mellom partiet og de sosiale bevegelsene. Ingen av dem er brennende militante. Og når dagene går, vil dette avgjøre deres holdning.
KLASSEUAVHENGIGHET
Det er kriminelt at COB har sluttet seg til kuppmakerspillet. Å kalle for sosial fred har allerede fått effekten av å demobilisere massene. Men å møte regjeringen, slik Huarachi gjorde 17. november, er å inngå et aktivt samarbeid med kuppet. Verst av alt, mens de ber om en fredelig slutt på kuppet, erklærer fagbyråkratiet krig mot arbeiderne. Den siste uttalelsen til COB advarte om at den ikke vil tillate “radikale sektorer eller grupper” å “splitte fagbevegelsen”, ved å innta holdninger i strid med linjen som er diktert av Huarachi og hans støttespillere. De som følger oss vet at vi lenge har definert den nåværende ledelsen i COB som den mest skammelige i den bolivianske fagbevegelsens historie. Men denne evalueringen kommer til kort nå.
Våre kamerater har grepet inn i noen grasrotforsamlinger, og gitt alle avslagene på forslagene våre til fordel for en revolusjonær løsning på krisen og for å bekjempe det borgerlige kuppet, bestemte vi oss for å delta i debatten om sosial fred og foreslo en streik for å kreve en tilbaketrekking av militæret fra gatene. Dette er et minimumsmål som vi har blitt møtt med åpen trakassering for, fra dette ødeleggende byråkratiet.
Et uavhengig inngrep fra arbeiderklassen vil endre situasjonen fullstendig. Añez har ennå ikke klart å utnevne ministre for gruvedrift, arbeid og utdanning. Borgerskapet og militæret kan ikke la arbeiderklassen «misforstå» spørsmålet om demokrati i betydningen av frihet til å kjempe, og kan heller ikke gjøre innrømmelser eller angripe arbeiderklassen nå – i alle fall ikke uten støtte fra fagforeningsbyråkratiet, som nettopp er blitt garantert. Bare ved å kombinere arbeidernes kamp med urfolkets kamp, som den flernasjonale staten ikke har gitt klare svar på, kan kuppet effektivt bekjempes.
Arbeiderklassen er hverken kynisk eller blind. Fortidens feil og forbrytelsene til nåværende byråkrater og opportunister forhindrer dem i å mobilisere seg, og enda mindre hvis mobiliseringen er «for Evo». Ved å kombinere minimumsmål som militærets tilbaketrekning med seksjonskrav som for eksempel at offentlige selskaper administreres av arbeidere selv og ikke av nye revisorer oppnevnt av Añez, vil arbeiderklassen svare. Utover analysen og anerkjennelsen av situasjonen, er vi opptatt av dette perspektivet, fordi det er med dette kadrene kan løfte arbeiderbevegelsen ut av det største sammenbruddet til fagforeningsbyråkratiet og venstresiden i vårt lands historie.