Selv om det pågående imperialistiske kuppet i Venezuela enda ikke har lyktes, er inntrykket man får at kuppet går ubønnhørlig mot ferdigstillelse, et kupp som primært presses fremover av utenlandske krefter, snarere enn fra Venezuela selv. Det neste trinnet er bruk av “humanitær bistand” som en provokasjon på grensen til Colombia.
I denne teksten analyserer Trotskij den spanske revolusjonen 1931-1937 og forklarer hvordan de ulike delene av arbeiderbevegelsens feiltagelser og svik ryddet veien klar for Francos fascistiske troppers seier.
Det er et velkjent faktum at tilfeldigheter kan ha en betydningsfull rolle både i historien og i et enkeltmenneskes liv. Gjennom mitt livs løp har jeg støtt på en rekke tilfeldigheter og noen av dem ganske ekstraordinære. Men jeg har aldri erfart et slikt unikt og uforutsett sett av hendelser jeg kommer til å fortelle om her.
Skrevet mai-juni 1938 som forord til Trotskijs lærdommen fra spania-en siste advarsel.
Som vi tidligere har rapporteret, pågår det et kupp i Venezuela, fremmet av imperialismen og dens lakeier i Lima-kartellet; gjennomført av dens marionetter i opposisjonen. Den 23. januar gikk kuppet inn i en ny fase, da Guaidó, en representant Nasjonalforsamlingen, avsa en ed som “president for republikken”.
Washington og den reaksjonære venezuelanske opposisjonens pågående forsøk på å fjerne President Maduro vil nå et avgjørende punkt i dag.. Opposisjonen har innkalt til masseprotester og Mike Pence har sendt ut en offentlig uttalelse der han gir grønt lys til et ”regimeskifte”. Som vi har forklart før, er det et pågående forsøk i Venezuela på å fjerne President Maduro gjennom et militærkupp lansert av Trump, Bolsonaro, Macri og Almagro.
Den tyske revolusjonen fra november 1918 omfavnet millioner av mennesker, de fleste av dem hadde aldri vært politisk aktive før. Akkurat som i Russland, gikk flertallet av de som kom senest inn på den politiske scenen til de partiene de kjente fra før. I Russland, etter februar, gikk makten til mensjevikene og de sosialrevolusjonære. I Tyskland, startet massene med Sosialdemokratiet (SPD) og, i mindre grad, de Uavhengige Sosialdemokratene (USPD). Kun gjennom praktisk erfaring kunne massene lære at hverken SPD- eller USPD-lederne ville kunne løse problemene.
De gule vestene sin protestbølge har startet på “fjerde akt”, i helgen var det en ny runde med radikale protester, med langt fler deltagere enn de offisielle sifrene på 130.000 mennesker (muligens så mange som 500.000). Denne gangen var statsresponsen enda mer brutal, 89.000 politifolk var utplassert over hele Frankrike i et forsøk på å hindre de gule vestene i å demonstrere – fredelig eller på andre måter – som resulterte i over 2000 arrestasjoner.
For 26 år siden, rett etter Sovjetunionens fall, var kapitalismens forsvarere euforiske. De snakket om sosialismens og kommunismens død. Liberalismen hadde triumfert, og historien var kommet til sin endelige slutt med kapitalismen. Det var i dette øyeblikket Yoshihiro Francis Fukuyama uttalte sin berømte (eller beryktede) prediksjon om at historien var avsluttet. Det han mente var som følger: Nå som sosialismen (i Sovjetunionens form) hadde feilet, var kapitalismen det eneste mulige sosioøkonomiske systemet, eller med termen som han og andre foretrekker å bruke: “den frie markedsøkonomien” .
I helgen holdt Revolution den svenske seksjonen av den internasjonale marxist tendensen sin årlige skole i Gøteborg.
Bolsonaro vant den andre runden av det brasilianske presidentvalget med 55 prosent av stemmene. Med dette slo han Haddad, kandidaten for det brasilianske Arbeiderpartiet (A), som mottok 45 prosent. Alt håp om en siste innspurt i sluttminuttene ble knust. Valgresultatet er et tilbakeslag for arbeiderklassen og de fattige. Stilt ovenfor den nye reaksjonære regjeringen er vi nødt til å forstå hva dette innebærer, hva som forårsaket denne situasjonen og hvilken strategi arbeiderbevegelsen bør følge.
3. august, publiserte Alberto Garzón, lederen av det spanske forente Venstre (Izqierda Unida, eller IU) en artikkel med tittelen “Er marxismen en vitenskapelig metode?” Under dekke av å presentere en ‘vitenskapelig’ kritikk, har Garzón bare forberedt et brudd med marxismen. Som alle revisjonistister i historien, forkler han dette bruddet med unnskyldningen om å ‘modifisere’ Marx ideer. I virkeligheten hopper han bare på samme vogn som disse ‘venstre’ lederne når de har beredt grunnen for ‘sentrum’.
