Nagorno-Karabakh: det blødende såret til postsovjetisk nasjonalisme

Konflikten som brøt ut mellom Armenia og Aserbajdsjan er en blodig arv etter Sovjetunionens sammenbrudd og kapitalismens tilbakekomst. Dette er en barbarisk krig, der alle sider er reaksjonære. Alle makter som er deltakende i konflikten hevder å være ofre, men de eneste virkelige ofrene er arbeidende mennesker, på begge sider, som betaler med blod for de kyniske og reaksjonære spillene til statsoverhodene. Bare internasjonalisme og klassekamp kan lede arbeiderne mot sine sanne fiender: deres egen herskende kapitalistklasse. Denne uttalelsen fra våre russiske kamerater kan leses på originalspråket her.


[Source]

En ny runde med blodig konfrontasjon i Nagorno-Karabakh kommer som en påminnelse om at historien ikke er en del av en abstrakt fortid, men en realitet som er med oss ​​i dag.

På 1980-tallet ble nasjonalisme og hatets propaganda det de forfalne byråkratiske klikkene i Jugoslavia og Sovjetunionen tok i bruk, for å kjempe til seg makt og eiendeler i de forskjellige republikkene. Det samme skjedde i tilfellet med Nagorno-Karabakh.

Konfliktens opprinnelse

Kampen om Karabakh har lange røtter. I mange århundrer har armenere, aserbajdsjanere og kurdere levd i fredelig sameksistens i denne regionen. I første halvdel av 1800-tallet befant et svekkende Persia seg under press fra russisk imperialisme og tapte regionen etter krigen fra 1826 – 1828. Folket i Kaukasus og Transkaukasia var bare en forhandlingsbrikke i kampen mellom Russland og det Osmanske riket for politisk, økonomisk og kulturelt hegemoni. Samtidig foregikk motsatte prosesser. På den ene siden, i byene, og fremfor alt i det største industrisenteret i Transkaukasia, Baku, i et proletarisk miljø, ble etniske grupper og kulturer blandet og oppløste; den andre, på landsbygda, så starten på en territoriell avgrensning på etniske og nasjonale linjer.

Det Osmanske riket, som da ble kalt «Europas syke mann», var på randen av sammenbrudd. Nasjonale frigjøringsbevegelser intensiverte seg kraftig, både på Balkan og øst i imperiet, i Stor Armenia. En av lederne for denne partisankrigen var Andranik Ozanyan, som Trotsky kalte i en av sine frontlinjerapporter «helten i sanger og eventyr.» Ting ble forverret for det Osmanske riket, som ble involvert i første verdenskrig i 1914, undertrykkelsen den armenske minoriteten sto overfor ble mer brutal. I 1909 fant Adanamassakren sted, og i 1915 ble en stor andel av den armenske befolkningen i imperiet drept under folkemordet som ble organisert av det unge tyrkiske regimet.

I løpet av denne perioden befolket armenske flyktninger fra Tyrkia og Persia det steinete armenske høylandet, noe som førte til en endring i den etniske og religiøse komposisjonen i regionen og skapte en eksplosiv situasjon.

Lederne for oktoberrevolusjonen visste hvordan de skulle løse dette problemet. Trotsky, som med egne øyne var vitne til hvordan folket på Balkan som i århundrer hadde levd fredelig begynte å drepe hverandre, la frem slagordet for en sosialistisk føderasjon av det balkiske folket, som var like anvendelig for Kaukasus og Transkaukasia. Det multinasjonale proletariatet i Baku opprettet Baku-kommunen, som ble ledet av 26 Baku-kommissærer, blant dem, armenske Shaumyan, georgiske Japaridze og den aserbajdsjanske folkekommissæren for landbruk, Vezirov. Gjennom dens korte historie kjempet kommunen vellykket mot de borgerlige nasjonalistenes forsøk på å starte en etnisk krig i Transkaukasia.

I august 1918 ble Baku okkupert av britiske styrker, som higet etter Bakus oljefelt. Baku-kommissærene ble arrestert av marionettene deres: Sosial-revolusjonære og mensjeviker fra det sentrale Kaspia. Naturligvis var de britiske imperialistene mindre interessert i skjebnen til folket i Transkaukasus, der de følgte sin vanlige prosedyre med «splitt og hersk». Allerede 14. september ble Baku okkupert av den tyrkiske hæren, og armenske pogromer og massakrer på sivile ble igangsatt i byen.

Et resultat av disse begivenhetene var den armensk-aserbajdsjanske krigen i 1918-1920, der offensiver og etniske rensinger fra begge sider ble satt punktum på av fruktløse fredskonferanser organisert av britiske og amerikanske imperialistiske «fredsbevarere». Som et resultat av krigen ble en rekke regioner i Sør-Transkaukasia, men fremfor alt Nagorno-Karabakh, en arena for territoriell segregering av aserbajdsjanere og armenere i hele regionen.

Krigen endte sommeren 1920, da den røde hæren kom inn i Transkaukasia og til slutt fjernet både musavatister og Dashnaker fra makten. Imidlertid viste den nasjonale situasjonen seg å være mye mer komplisert enn i 1916. År med etniske kriger og etnisk rensing skapte ikke bare fiendskap mellom folk, men delte dem geografisk. I 1922 sto lederne til den Federale unionen av Sosialistiske Sovjet Republikker i Transkaukasia overfor en vanskelig oppgave, å omforme lappekartet over Sovjet Transkaukasia til en føderasjon.

Konseptet til Lenin og Trotsky var riktig, men den praktiske gjennomføringen av dette prosjektet, som Folkekommissæren for nasjonaliteter Joseph Stalin var ansvarlig for, var tvilsom. Åpenbart spilte både subjektive faktorer og press fra Sovjetunionens «venn» – lederen for den tyrkiske republikken, Mustafa Kemal – en rolle her. Som et resultat av avtaler og kompromisser ble den armensk befolkede Nagorno-Karabakh regionen (NKAO) en del av Aserbajdsjan.

I de første årene av sovjetmakten var dette ikke noe problem. Etterhvert som den byråkratiske degenerasjonen av Sovjetunionen utviklet seg, begynte den aserbajdsjanske byråkratiske eliten, der det var mindre og mindre marxisme og mer nasjonalisme, å føre en politikk med kulturell og politisk diskriminering av den armenske befolkningen i NKAO. Selvfølgelig provoserte disse episodene fram skarpe reaksjoner fra ledelsen i Armenia, Khrusjtsjov, og deretter Brezjnev, ble tvunget til å fungere som moderatorer for disse konfliktene.

Glasnost (perioden med «åpning» mot Vesten) ble en av de første og mest synlige manifestasjonene av Gorbatsjovs Perestroika («omstrukturering», som forårsaket Sovjetunionens sammenbrudd). Fra det stalinistiske synspunktet var det glasnost og den resulterende veksten av nasjonal selvbevissthet som forårsaket blodige etniske konflikter. Faktisk ble de forårsaket av en fullstendig forakt for det arbeidende folks interesser, og byråkratiets politikk. I Stepanakert, der over 80 prosent av befolkningen var armenere, ble det sendt TV fra Baku hele dagen på… Aserbajdsjansk. Man kan forestille seg hva slags irritasjon dette forårsaket i 1987-88, da hele landet så på offentlige og politiske programmer.

Men selv da kunne den etniske konflikten ha blitt løst fredelig. Dessverre var det parti-økonomiske byråkratiet i det øyeblikket opptatt av hvordan man kunne dele Sovjetunionen i sine egne spesifikke fyrstedømmer. Som svar på fredelige demonstrasjoner og appeller organiserte partisjefer bander av pogromister. Resultatet av denne politikken var blodige pogromer i Sumgait og en ny runde med etniske konflikter. Etter 1988 avtok ikke de etniske konfliktene i Nagorno-Karabakh. NKAO-grensen ble en frontlinje, og med Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble den væpnede konflikten formelt en krig mellom uavhengige Aserbajdsjan og Armenia, som varte i mer enn seks år totalt. I løpet av denne tiden omkom 40 000 mennesker, og hundretusener av sivile ble flyktninger.

En ny runde

Krigen ble gjenopptatt 27. september i år, da Aserbajdsjan startet en større offensiv med tungt artilleri, stridsvogner og krigsfly mot Nagorno-Karabakh. Både Baku og Jerevan har bombet store byer, og det anslås at de sivile tapene er i hundrevis.

Militæranalytiker Leonid Nersisyan sa til Nezavisimaya Gazeta i forrige uke at omfanget av kampene er uten sidestykke, og at de militære tapene påført på én dag allerede har overskredet krigen i 1992-1994.

I en tale til folket 4. oktober sa den aserbajdsjanske presidenten Ilham Aliyev at landet hans ikke ville stanse offensiven før Armenia offisielt godtar å trekke troppene sine ut av Aserbajdsjan. Han krevde også en offentlig unnskyldning fra Armenia.

Iran kunngjorde en fredsplan på mandag (5. oktober), og tilbyr seg selv som megler mellom de to krigende partene. Den russiske pressen rapporterte imidlertid at Baku og Tyrkia, som støtter Aserbajdsjan, forbereder seg på en langvarig krig, som Russland og Iran kan trekkes inn i fremtiden. Russland har en viktig militærbase i Gyumri (den 102. militærbasen) og viktige økonomiske interesser i Armenia, så et slikt scenario kan bli en realitet.

Imperialistiske interesser i regionen

Krigen kan få store konsekvenser for Europa, Russland og Midtøsten, ettersom at den er knyttet sammen med konfliktene i Midtøsten og Nord-Afrika, som har blitt drevet fram av de imperialistiske maktene de siste tiårene.

På grunn av sin geografiske beliggenhet som en bro mellom Europa, Svartehavet og Midtøsten, har det energirike Kaukasus lenge vært et område for imperialistisk rivalisering. Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble religiøse og etniske spenninger i regionen, som i flere tiår eskalerte under det stalinistiske byråkratiets styre, systematisk brukt av imperialistene, spesielt USA og dets allierte, for å fremme sine interesser.

Tyrkias president Erdogan spilte en spesiell rolle i å drive frem den militære konflikten. Etter en lang periode med økonomisk vekst gikk Tyrkias økonomi inn i en periode med krise og stagnasjon. Den tyrkiske lira har svekket seg mer enn tre ganger de siste fem årene mot dollaren, og befolkningen har opplevd et fall i levestandarden. Dette er en konsekvens av Erdogans liberale økonomiske politikk, som er uløselig knyttet til hans politiske og religiøse agenda for islamisme og pan-turkisme.

Gjennom årene med økonomisk vekst klarte Erdogan å undergrave den en gang urokkelige innflytelsen det tyrkiske militæret hadde på samfunnet, men nå har situasjonen endret seg. Erdogan leter etter en måte å forsone seg med militærledelsen på. Siden militæret er bygget opp på kemalismens anti-islamske ånd, er pan-turkismen det eneste kontaktpunktet. Det er her propagandaparolen «Ett folk – to land» kommer fra.

Erdogan trenger en “liten krigsseier”, som han selvfølgelig ønsker å føre med andres hender. Med en slik utvikling av hendelser vil seieren gå til ham og de tyrkiske generalene som sitter i Baku, og likkistene med soldatenes kropper vil sendes til de aserbajdsjanske mødrene.

Og ikke bare aserbajdsjanske. Rapporter om at tusenvis av islamistiske leiesoldater fra Syria og Libya er sendt til Aserbajdsjan ble bekreftet av den franske presidenten Emmanuel Macron, som fastslo at islamistiske militante kom seg inn i Kaukasus gjennom Tyrkia.

Uttalelser fra Det hvite hus har hittil imidlertid gjort Washingtons holdning til krigen uklar. Den raske opptrappingen av krigen i Kaukasus falt sammen med det som kunne kalles en «uke med kaos i Det hvite hus», da Trump offentlig truet med et kupp i november, etterfulgt av nyheter om at den amerikanske presidenten og en rekke tjenestemenn i Det hvite hus var smittet av corona.

I mellomtiden kom det flere og flere oppfordringer fra Frankrike om at de har tatt side med Armenia.

Iran stiller seg som Russland, å avstå fra å ta side og insisterer på forhandlinger og våpenhvile. Ifølge noen russiske medieoppslag øker en anti-armensk stemning i Iran, der det er en befolkning på 20 millioner etniske aserbajdsjanere, en femtedel av landets totale befolkning. De aller fleste av dem bor nord i Iran, som grenser til Aserbajdsjan. Det bor anslagsvis også 150.000 til 300.000 etniske armenere i Iran.

Både Tyrkia og Aserbajdsjan skildrer krigen som et forsvar for den muslimske verden og muslimske verdier fra angrepet til det kristne Armenia. Denne posisjoneringen vil forårsake respons og spenninger i Russland, der folk som tradisjonelt betraktes som «muslimske» utgjør en stor andel av befolkningen i regioner som i Volga-regionen og Nord-Kaukasus. Den store armenske diasporaen har også en fremtredende plass i det økonomiske og sosiale livet i landet vårt. Uten tvil vil skuddvekslinger og eksplosjoner i armenske og aserbajdsjanske byer få et ekko i samtaler og tanker til mennesker i Russland (spesielt de som har slekt og venner på den ene eller den andre siden av konflikten).

Putins politikk er ikke mindre hyklersk. Russland har alltid hatt den politiske og militære evnen til å løse situasjonen i Kaukasus. Men for å beholde Armenia i sin sone med politisk og økonomisk innflytelse, er den ulmende konflikten gunstig for russisk imperialisme. I denne situasjonen fremstår Russland som den eneste “forsvarer av det armenske folket”. Russlands passivitet de siste ukene kan være en slags hevn fra Putins side på Pashinyan for fløyelsrevolusjonen i 2018. Putin ønsker å vise at folk som styrter presidentene sine ikke kan stole på hans gunst og beskyttelse. Det ser ut til at Putin fortsetter i tradisjonen til Nicholas I, som «Europas politi».

I et forsøk på å følge en forsiktig linje har Kreml redusert sine offisielle uttalelser til en oppfordring til våpenhvile og samtaler mellom partene. Nezavisimaya Gazeta rapporterer at Vladimir Putin og utenriksminister Lavrov har tatt saken i egne hender og ikke vil at andre tjenestemenn skal blande seg inn i forhandlingene.

En artikkel publisert av tenketanken Russia in Global Affairs, hvis forfattere er nært knyttet til Kreml, understreker at krigen i Kaukasus brøt ut på femårsdagen for starten av Russlands militære intervensjon i borgerkrigen i Syria, hvis oppgave angivelig var å slå tilbake islamsk terrorisme (egentlig å beskytte den russiske føderasjonens imperialistiske interesser), men nå er krigen ved Russlands grenser.

Kremls største frykt er at krigen ved de sørlige grensene, og spesielt tilstedeværelsen av islamistiske militanter, kan gjenantenne de langvarige etniske og religiøse konfliktene innenfor egne grenser. Nord for Armenia, i det overveiende muslimske Nord-Kaukasus, utførte Kreml to blodige kriger mot den tsjetsjenske separatistbevegelsen mellom 1994 og 2009, og ærlig talt er konflikten snarere midlertidig stanset enn fullført. Ingen kan garantere at selv Ramzan Kadyrov, som styrer Tsjetsjenia ved hjelp av statsterrorisme, ikke vil tenke på å endre retorikk og lojalitet med endrede forhold. Samtidig fortsetter borgerkrigen øst i Ukraina og med et farlig potensial.

Det russiske oligarkiet, som oppsto ut av det stalinistiske byråkratiet som forrådte oktoberrevolusjonen i 1917 og ødela Sovjetunionen, har ingen pålitelig vei ut av den utfoldende katastrofen.

Hva må gjøres?

For arbeiderklassen utgjør krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan en enorm fare på begge sider, og den pågående krigen har så langt vært en sentral faktor i begge lands innenrikspolitikk. For det første kommer dette til uttrykk i det faktum at den politiske eliten i Armenia og Aserbajdsjan består av mennesker som har gått gjennom konflikten eller hatt et direkte forhold til NKR, som de tidligere og nåværende statsministerne i Armenia. Og for det andre brukes militær retorikk for å rettferdiggjøre undertrykkende sosiale og politiske tiltak.

Den eneste måten å avslutte denne krigen på og forhindre trusselen om mye bredere etniske og militære konflikter er å kjempe for sosialisme og proletar internasjonalisme. Denne kampen må bevisst være basert på leksjonene fra trotskismens kamp mot stalinismen.

Bare en internasjonalistisk løsning på konflikten, gjennom opprettelsen av en sosialistisk føderasjon i Transkaukasia med garantier for flyktningers retur og frihet for den bredeste etnokulturelle selvbestemmelsen, kan sette en stopper for denne blodige massakren. Men for dette må soldater på begge sider innse at de i stedet for å drepe hverandre for andres interesser, i stedet må forene seg med sine arbeidende brødre og søstre på den andre siden og vende våpnene mot sine sanne fiender: deres egne kapitalister. og utenlandske imperialister.

Inntil den sosialistiske revolusjonen kutter nasjonalismens gordiske knute, vil folk fortsette å dø, og bombingen av Stepanakert og Ganja vil bli gjentatt igjen og igjen.

For en sosialistisk føderasjon mellom folkene i Kaukasus!

For fred og brorskap mellom arbeidende mennesker!

For arbeiderdemokrati og internasjonal sosialisme!