1983 Introduksjon

Marxisme, eller vitenskapelig sosialisme, er det navnet gitt til den gruppa av ideer først utarbeidet av Karl Marx (1818-1883) og Friedrich Engels (1820-1895). I sin helhet, utgjør disse ideene en komplett teoretisk basis for arbeider klassens kamp for å nå en høyere form for samfunns sosialisme.

Mens konseptene av marxisme har blitt videre utviklet og forsterket av den historiske skjebne til arbeider klassen, har de fundamentale ideene forblitt uforandret, og disse ideene har lagt grunnmuren for arbeider bevegelse i dag. Verken før eller etter Marx og Engels har en klarere skildring, en mer sannhetsfullt eller vitenskapelige teori blitt utviklet for å forklare arbeider klassens rolle i samfunns utviklingen. Kunnskap om marxisme utryster derfor proletariatet med det teoretiske grunnlaget som er nødvendig for den store oppgaven det er å gjennomføre en sosialistisk transformeringen av samfunnet.

Det er dette faktumet som forklarer de konstante og bitre angrepa på marxisme som har fra alle tenkelige forsvarere av den eksisterende samfunnet strukturen— nemlig fra høyre siden til Fabian, fra Jesuitt prester til universitets professorer.

Det blir stadig hevdet av angriperne at de nå endelig har ”avslørt” marxismen. Men ethvert tenkende medlemme av arbeider bevegelsen kan utlede to fakta,;

• at forsvarene av kapitalisme gjenkjenner i marxismen den største utfordringen til deres system, og dermed også erkjenner sannheten i det, til tross for alle deres forsøk på å “motbevise” det.
• Marx og Engels forsvinner ikkje til tross for utallige angrip og sjarlatanenes “avdekkinger”, og avskylige, vrang framstillinger, teoriene til Marx og Engels kan vise til stadig fremskritt, en voksende arbeiderklasse har gjennom en økende innsats oppdaget den virkelige essensen i de kreftene som former livene deres. Dermed har arbeiderklassen blitt i stand til å påvirke og forme sin egen skjebne.

Marxistisk teori utstyrer den tenkende arbeider med en forståelse—en tråd som kan lede han gjennom den kaotiske labyrinten av hendelser, de komplekse prosessene i samfunnet, av økonomi, av klassens kamp, av politikk. Væpnet med dette sverdet kan arbeideren skjære gjennom alle de hinder han møter på veien,- og kan dermed føre en aktiv kamp mot det man kan kalle uvitenhet.

Den herskende klassen legger stadig nye hinder ut,- de reiser stadig nye gjerder,- alt i forsøk på å så tvil om marxisme blant arbeider klassen. Det er plikten til hver enkelt seriøs medlem av arbeider bevegelsen å erobre teoriene til Marx og Engels, som en grunnleggende forutsetning for erobringen av samfunnet i arbeider klassens ånd.

Men arbeidernes kamp for forståelses og teori møter mange hindringer. Det vil heller ikke være lett for de som er forpliktet til lange og strevsomme arbeidersøkter å absorbere noen av de mer komplekse ideene. Mange har kanskje heller ikke en fullverdig teoretisk utdannelse med seg i bagasjen. Men det var for arbeiderne Marx og Engels skrev, og ikke for de “flinke” studenter og middel klassens folk. “Hver begynnelse er vanskelig” uansett hvilken vitenskap vi diskuterer. Marxisme er vitenskap og setter derfor store krav tilde som begynner. Men enhver arbeider som er aktiv i arbeider foreninger eller arbeider partiet vet at hver seier, hvert nederlag krever like store innsatser.

Denne artikkelen henvender seg til de aktive medlemmene i foreningene. Og de medlemmene som aktivt prøver å fatte de fremmede og nye ideene vil enkelt forstå hav marxisme innebærer. Dessuten—og dette må bli understreket—medlemmer som ved tålmodigst innsats har oppnådd en forståelse av marxismen vil til slutt være en bedre teoretiker enn de fleste studenter. Dette fordi han/hun ikke bare har forstått ideene abstrakt. Men på grunn av sin bakgrunn også i en konkret grunnmur, i relasjon til hans/hennes eget liv og arbeid.

Alle de utnyttende klasser forsøker moralsk å rettferdiggjøre sin klasses dominans. Dette gjør de ved å fremstille den som den høyeste, mest naturlige formen for samfunns utvikling. Selvsagt er dette bare mulig ved en bevisst skjuling av systemets negative sider, altså ved en forkledning og fordreining av sannheten. Dagens kapitalistiske klasse har gjort dette på en snedig måte. De har utviklet en fullstendig ny filosofi og moralitet, - og de bruker dette for å begrunne sin regjerende posisjon i samfunnet.

Arbeider klassen, derimot, har ingen materiale interesser i fordreiningen av sannheten, og setter seg selv som oppgaven å vise fram de nakne realitetene av kapitalismen. Arbeider klassen har som mål å fjerne kapitalismen og alle klasse skiller og privilegium forbundet med kapitalismen. I den kampen, må det kapitalistiske syn forkastes. Den marxistiske teorien og forståelsen danner grunnlaget for hvordan det nye samfunnet skal bygges.

Den marxistiske metoden utgjør et rikere og mer omfattende perspektiv av samfunnet og livet generelt. Her eksisterer ikke tilslørt mystikk, men gir isteden individet en forståelse av mennesker og sosial utvikling. Marxist filosofi forklarer at driv kraften bak all historie er verken “mektige menn” eller overnaturlighet, men at det er utviklingen av produksjons kreftene (industri, vitenskap, teknikk, etc.) som har vært historiens drivkraft. Det er økonomi, i siste analyse, som avgjøre livets betingelser, vaner og bevissthet i mennesker.

Enhver nye reorganisering av samfunnet-- slaveri, føydalisme eller kapitalisme—har ført til en enorm utvikling i produksjons kreftene som har gitt kvinner og menn større makt over naturen. Idet et samfunns system ikke kan videre utvikle produksjons kreftene, da inntrer en epoke med revolusjon. Hvorledes, i tilfellen av forandring fra kapitalisme til sosialisme, er prosessen ikke automatisk men krever en bevisst intervensjonen av arbeider klassen for å fullføre den historiske oppgaven. Svikt i fullfø relse vil på langsikt åpne veien åpen for reaksjonære krefter og kanskje 3dje verdens krig.

Kapitalisme har atter en gang seilet inn i en ny verdens økonomiske krise resulterende i massiv arbeids ledighet på lik linje med 1930 tallet. Kvaksalvernes økonomiske teori har vist seg totalt uskikket til å forhindre nedgang, noe som har drevet eliten til å forlate keynesiansk økonomi og gjenoppta gamle målinger av ”god finans”, av monetarisme.

Snarere enn å redde situasjonen har sistnevnte program fordypet og forlenget krisen.

Kun marxisme har vært i stand til å avdekke de motsetningene som periodevis resulterer i depresjon og konjunkturnedgang. Kapitalismen har nå fullstendig utmattet sin historiske rolle i utviklingen av den produktive basisen av samfunnet. Hemmet inn av nasjonal staten og privat eierskap, blir de produktive kreftene systematisk nedbrutt av masse overproduksjon og kapital.

Som Marx selv forklarte; ”I disse krisene bryter det ut en epidemi som i alle tidligere epoker, -en absurditet—en epidemi av overproduksjon”.

”Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake til barbariske monetarisme; det resulterer i sult, universal krig ,industri og handel synes destruert. Og hvorfor? Fordi det er for mye sivilasjon/for mange utviklete land, for mye midler til utkomme, for mye industri, for mye handel. De produktive kreftene i samfunnet har de blitt for mektige og rammene for små. Dette fører til uro i det bourgeois samfunn, setter i fare eksistensen av bourgeois eiendom.”

Denne artikkelen bringer for første gang sammen de tre bilagene av den ”South Wales Bulletin” av Marxist studier (først publisert på 1970 tallet). Og artikkelen er ment som et lite bidrag til den økende interessen for marxisme. Det er også svært passende at dette skjer samtidig med hundreårs markeringen for Karl Marx’ død, på den 14 Mars 1883.

Dette heften er imidlertid ikkje ment å være en komplett redegjørelse om marxismen, men for å være til hjelp for arbeiderensstudenten i sin tilnærming av faget. Det er forsøkt å gi et grov kart over noen av de grunnleggende ideene, pluss en liste av tekster for videre studier av Marxisme. Marx og Engels skrev mange kortfattete og forklarende tekster for å fremme sine teorier. Disse tekstene utgjør basisen for lese listen.

Studier av Marxisme faller under tre hoved overskrifter,
filosofi,
sosial historie,
økonomi,

ofte også kalt

Dialektisk Materialisme,
Historisk Materialisme,
Arbeidsverditeorien.

Dette er de velkjente ”tre komponent deler av Marxisme” som Lenin skrev om.

Rob Sewell og Alan Woods

18 Febuar, 1983

Metoden av Marxisme

 En Introduksjon til Dialektikk Materialisme

Hva er filosofi?

Ved hvert stadium i menneskets historie, har kvinne og menn dannet et bilde av verden og deres plass i den. De utvikler et filosofi. Delene de bruker i danningen av det bildet har de ervervet ved observasjon av naturen og gjennom generaliseringer av deres daglige erfaringer.

Enkelte folk mener de har ikke bruk for en slik filosofi eller verdens utsikt. Men i praksis har alle en filosofi, selv om den ikke er bevisst kartlagt. Folk som lever ved tommelfingerregel eller vanlige folkevett og tenker de lever uten teori, i praktisk tenker den tradisjonelle måten. Marx sa en gang at de dominante ideene av samfunnet er de av den herskende klassen. Til å vedlikeholde og rettferdiggjøre deres herredømme, benytter den kapitalistiske klassen hver et middel til å forvanske bevisstheten til arbeideren. Utdanning, religion, TV, og pressen er benyttet til å fostre den herskende klassens ideologi og indoktrinere arbeideren til å akseptere deres system som det mest naturlig og permanente form for samfunn. I fraværelsen av et bevisst sosialistisk filosofi, akseptere de den kapitalistiske ubevisst.

Ved hvert punkt i klasse samfunn, må den hevende revolusjonærere klassen, med hensikt til å forandre samfunnet, kjempe for en nye verdens utsikt og angripe den gamle filosofien, som basert på den gamle orden, rettferdiggjør og forsvarer seg.

Idealisme og materialisme

Gjennom hele historien av filosofi finner vi to leir, idealistene og materialistene. Den alminnelig ideen av ”Idealisme” (ærlighet, rettskaffenhet i etterstrebelse av idealer) og materialisme (tarvelig, grådig, penger grafsende egoister) har ingenting i felles med filosofisk idealisme og filosofisk materialisme.

Mange av de store tenkerene av fortiden var idealister, især Plato og Hegel. Denne skolen av tanke ser på naturen og historie som en refleksjon av ideer og ånd. Teorien at kvinner og menn og enhver materiale objekt var skapt av den guddommelige ånden, er et grunnleggende konsept av idealisme. Denne utsikten er utrykt på mange måter, men utgangspunktet er at ideer regjere i utviklingen av den materiale verden. Historie er forklart som et historie av tanker. Menneskets handlinger er sett som en resultat av abstrakt tanker, og ikke utifra materiale behov. Hegel gikk et steg lengre, som en gjennomført idealist, og forvandlet tanker til en ubunden ”ide” eksisterende utenfor hjernen og ubundet til den materiale verdenen. Sistnevnt var bare en refleksjon av den ideen. Religion er integrerende en del av filosofiske idealisme.

De materialistiske tenkerene derimot, har opprettholdt at den materiale verdenen er virkelig og at naturen eller materie er elementær. Sinnet eller ideer er et produkt av hjernen. Sinnet, og derfor ideer, oppsto ved et viss stadium i utviklingen av levende materie. De grunnleggende hjørnesteinene av materialisme er som følge:

(a) Den materiale verden, bekjent til oss ved våre sanser og utforsket ved vitenskap, er virkelig. Utviklingen av verdenen er tilboerlig dens eget naturlover, med forbehold til det overnaturlige.

(b) Det er bare en verden, den materiale verden. Tanke er et produkt av materie (hjernen) som uten kan det ikke være noen eget ideer. Derfor kan ikke sinn eller ideer eksistere isolert fra materie. Generelle ideer er bare refleksjoner av den materiale verden. ”For meg,” skrev Marx, ”er ideen ingenting mer enn det materiale verdenen reflektert i menneskets sinn, og oversatt i former av tanke.” Og ytterligere, ”Sosial tilværelse bestemme bevissthet”.

Idealistene oppfatte bevisthet, tanke, som noe utvendig, og motsatt til materie, til naturen. Denne motsettelsen er noe fullstendig feilaktig og kunstig. Det er en nær korrelasjon mellom lovene av tanker og lovene av naturen, fordi førstenevnt følger og reflektere sistnevnt. Tanke kan ikke derivere sitt inndeling fra seg selv, men kun fra den ytre verden. Til og med de tilsynelatende mest abstrakte ideene er i faktum derivert ved observasjon av det materiale verden.

Selv en tilsynelatende abstrakt vitenskap som mattematikk har, i siste analyse, blitt derivert fra material realitet, og ikke snurret utfra hjernen. Skole eleven teller sine material fingrer under pulten før løsningen av en abstrakt aritmetisk oppgave. I den handlingen, gjenskaper han opprinnelsen av mattematikk. Vi baseres oss på desimalsystemet fordi vi har ti fingrer. De Romerske talltegnene var opprinnelig basert på representasjon av fingrer.

Ifølge Lenin, ”dette er materialisme; materie fungerende på våre sansa organer produsere følelse. Følelse er avhengige på hjernen, nerver, retina, materie er primær. Følelse, tanke, bevissthet er de fremragende produkter av material”.

Mennesker er en del av naturen, som utvikler sine ideer ved interaksjon med resten av verdenen. Mentale prosesser er virkelige nok, men de er ikke noe absolutt, utenom naturen. De burde være studert i de materiale og sosiale omstendighetene fra hvor de oppsto. ”fantomene formet i menneskets hjernen,” fastslo Marx, ” og er uvilkårlige sublimater av dens materiale livs prosesser.” Seinere konkluderte han, ”moralitet, religion, metafysikk, alt ideologi og dens korresponderende former for bevissthet, har derfor ikke lengre grep om dens uavhengighet. De har ingen historie, ingen utvikling, men menn, framkalling deres material produksjon, og deres materialistiske samkvem, endre avsted med dette deres virkelig eksistens og produktet av deres tanker. Livet er ikke bestemt av bevissthet, men bevissthet av livet.”

Opprinnelsen av materialisme

”Det opprinnelig hjemmet til all moderne materialisme,” skrev Engels, ”fra syttende århundre framover, er England.” Ved dette punktet, var det gamle føydale aristokrati og monarki under innsigelse fra det nylig oppståtte middelklassen. Bastionen av føydalisme var den Romerske katolske kirken, som forsynet guddommelig berettigelse for monarkiet og føydal institusjoner. Dette, måtte derfor bli underminerert før føydalisme kunne bli styrtet. Den hevende bourgeoisiet oppfordret de gamle ideene og guddommelig konsepter som den gamle orden var basert på.

”Parallelt med stigningen av middel klassen foregikk oppgangsjunkturen av vitenskap; astronomi, teknikk, fysikk, anatomi, fysiologi, var igjen kultivert. Og bourgeoisiet for sin utvikling av industrielle produksjon, behovet et vitenskap som fastslo naturlige objekter, og modaliteten av handlinger i kreftene av naturen. Inntil da hadde vitenskap vært den ærbødig tjenestepiken av kirken, hadde ikke vært tillatt å overskride grensene satt av tro, og for den grunnen hadde ikke vært vitenskap. [ På sytten hundre tallet, demonstrerte Galileo sannheten av Copernicus sin teori at jorden og alle planetene roterte rundt solen. Datidens lærde latterligjorde disse ideene og brukte deres makt av indeksen og inkvisisjonen mot Galileo til å tvinge avsvergelse av hans meninger. RS](Vitenskap gjorde opprør mot kirken; bourgeoisen kunne ikke overleve uten vitenskap, og derfor, forenet seg med opprøren)” (F. Engels.)

Det var på dette tidspunkt at Francis Bacon (1561-1626) utviklet hans revolusjonere ideer av materialisme. Ifølge han var sansene ufeilbar og kilden til alt kunnskap. Alt vitenskap var basert på erfaring, og besto av en rasjonell metode av undersøkelse for applikasjon til dataen; induksjon, analyse, sammenligningen, observasjon og eksperiment. Det var, imidlertid, etterlatt til Thomas Hobbes (1588-1679) til å viderefore og utvikler Bacons materialisme til et system. Han forsto at ideer og konsepter var kun en refleksjon av den materiale verden, og at ”det er umulig å separere tanke fra materie som tenker”. Senere, den engelske tenkeren John Locke (1632-1704) forsynet bevis på dette materialisme.

Den materialistisk skolen av filosofi passerte fra England til Frankrike, for å bli gjenopptatt og videre utviklet av Rene Descartes (1596-1650) og hans tilhengere. Disse Franske materialister begrenset seg ikke til kritikk av religion, men utvidet den til alle institusjoner og ideer. De oppfordret dette i navnet av begrunnelse, og ga ammunisjon til den utviklende bourgeoisiet i dens strev med monarkiet. Fødselen av det store Franske Bourgeois Revolusjon av 1789-1793 tok som sitt trosbekjennelse materialistisk filosofi. I motsetningen til den Engelske Revolusjonen midt sytten hundre tallet, sin Franske motpart destruerte fullstendig den gamle føydal orden. Som Engels senere framhevet: ”Vi vet i dag at dette kongerike av fornuft var ingenting mer enn det idealiserte kongerike av bourgeoisiet.”

Feilen, imidlertid, av denne materialismen ifra Bacon fremover var dens rigid, mekanisk fortolkning av naturen. Ikke ved tilfeldighet, den Engelske skolen av materialistisk filosofi blomstret på atten hundre tallet, da Isaac Newtons oppdagelse gjorde ”teknikk” det viktigste og mest avanserte vitenskap. I ordene til Engels: ”De spesifikt begrensinger av denne materialismen lå i dens udugelighet til å begripe universet som et prosess, som materie i et uavbrutt historisk utvikling.”

Den Franske Revolusjonen hadde en inngående effekt på den siviliserte verden, liknende den Russiske Revolusjonen av 1917. Det revolusjonerte tenkning i enhver fagområde, politikk, filosofi, vitenskap og kunst. Fermenten av ideer som oppsto fra denne bourgeois demokratisk revolusjon føret fremgang i natur vitenskap, geologi, botani, kjemi så sant som i nasjonaløkonomi.

Det var i denne perioden at et kritikk var satt sammen til den mekaniske tolkningen av materialistene. Et Tysk filosof, Immanuel kant (1724-1804), gjorde det første gjennombruddet i det gamle mekanistisk metoden med sitt oppdagelse at jorden og solsystemet hadde kommet i tilværelse, og hadde ikke eksistert evig. Det samme anbringes til geografi, geologi, planter og dyr.

Denne revolusjonere ideen til Kant var utviklet omfattende av en annen stor Tysk tenker, George Hegel (1770-1831). Hegel var en filosofisk idealist, overbevisst at verden kunne forklares som et manifestasjon eller refleksjon av den ”universelle sinn” eller ”ide” f. eks, et form for gud.

Hegel så på verden ikke som et aktivt deltaker i samfunnet og menneskets historie, men som et filosof, betraktende hendelser fra det fjerne. Han satt seg selv opp som et målestokk av verden, tolket historie ifølge hans eget fordommer som historien av tanker, verden som verden av ideer, et Idealt Verden. Derfor for Hegel, problemer og motsetninger var stilt ikke på virkelige vilkår men på tankenes vilkår. Istedenfor at motsetningene i samfunnet bli løsnet av kvinner og menn, gjennom klassenes kamp, fant de istedenfor løsningen i filosofens hodet, i den absolutte ideen!

Allikevel, Hegel anerkjente feillære og mangelen ved den gamle mekanistiske utsikten. Han peket utilstrekkelighetene i den formelle logikken, og introduserte et nytt verdens syn som ville forklare motsetningen av forandring og bevegelse. (se nedenfor).

Selv om Hegel gjenoppdaget og analyserte lovene for bevegelse og forandring, hans idealisme satte alt på hodet. Det var kampen og kritikken av de unge Hegelianer, ledet av Ludvig Feuerbach (1804-1872), som forsøkte å få filosofien på føttene igjen. Men til og med Feuerbach—”under delen av han var materialist, øvre delen idealist” (Engels)—var ikke i stand til å fullstendig utrenske Hegelianisme av sitt idealistiske utsikt. Dette arbeidet var etterlatt til Marx og Engels, som var i stand til å redde den dialektiske metoden fra sitt mystiske skall. Hegeliansk dialektikk var smeltet sammen med moderne materialisme for å produsere den revolusjonære forståelsen av dialektisk materialisme.

Hva er dialektikk ?

Vi har sett at moderne materialisme er konseptet, og at materie er primær og sinnet eller ideer er produkt av hjernen. Men hva er dialektisk tekning eller dialektikken?

”Dialektikken er ingenting mer enn vitenskapen av de generelle lover om bevegelse og utviklingen av naturen, menneskets samfunn og tanke.” (Engels, Anti-Duhring.)

Den dialektiske metoden av tekning hadde allerede en lang eksistens før Marx og Engels utviklet den vitenskapelig som et middel til forståelsen av evolusjonen av menneskelig samfunn.

De antikke Grekerne produserte noen mektige dialektiske tenkere, blant annet Plato, Zenon og Aristotle. Så tidlig som 500 B.C., Heraclitus vokste ideen at ”Alt er og er ikke, for alt er i flyt, i stadig forandring, i permanent tilværelse og forbi passering”. Og videre, ”all ting flyer, alt forandre. Det er umulig å entrer to ganger en og samme elv”. Denne uttalelsen inneholde allerede det fundamentale konseptet av dialektikken at alt i naturen er i et konstant tilstand av forandring, og at denne forandringen folde ut gjennom en serie av motsetninger.

”...det fremragende grunnleggende tanken at verden er ikke til å bli begrepet som en kompleks av ferdig laget ting, men som en kompleks av prosesser, hvor ting tilsynelatende stabil, intet mindre enn vår mentale avbilde av de i hodet, konsepter går gjennom en uavbrutt forandring av å komme til tilværelse og passere bort.” (Engels, Anti-Duhring,)

Dialektikk og metafysikk

De Greske filosofene forutså de senere utviklingene av dialektikk som et vitenskap. Men de kunne ikke selv frakte den forutsetningen til sitt logiske konklusjon pågrunn av deres lav utvikling av produksjon kreftene, og mangel av dekkende informasjon om detaljene av universets funksjoner. Deres ideer ga et mer eller mindre korrekt generelt bilde, men de var ofte i naturen av inspirerte gjetting enn vitenskapelig teorier. For å få menneskets tanke videre, var det nødvendigt å forlate disse gamle metoder for a å a ankomme ved et forståelse av universet, og konsentrere på det smale, mer verdslige oppgavene å samle, sortere ut og merke et vert av individuelle faktum, av utprøving av enkelte teorier ved eksperiment, av å definere, etc.

Denne empiriske, eksperimentelle, saklige tilnærmingen medførte en økning i menneskelig tanke og vitenskap. Undersøkelser om måten naturen arbeider på, kunne å bli gjennomført vitenskapelig, analysering av enkelte problemer og utprøving av hver konklusjon. Men i prosessen, den gamle evnen til å håndtere ting i deres sammenheng, ikke separat, i deres bevegelse, ikke statisk, i deres liv ikke i deres død, var mistet. Det trange, empiriske modaliteten om tanker som konsekventvis oppsto ble kalt den ”Metafysiske” tilnærmingen. I politikk er det reflektert i Harold Wilsons berømte ”pragmatisme” (”hvis det fungere, må det være riktig”) og de konstante påberopelsene til ”Faktaene”.

Men fakta utvelger ikke seg selv. De må være valgt av individer. Formasjonen og sekvensen som de arrangeres i, og konklusjonen trukket fra dem er avhengige av forut oppfattet forestillinger av individet. Så slik påberopelse for ”Fakta”, som er antatt til å befordre innføringen av vitenskapelig upartiskhet, er vanligvis bare et røyketeppe til å skjule fordommene av taleren.

Dialektikken håndtere ikke bare med fakta, men med fakta i deres sammenheng, f.eks. prosesser, ikke bare med isolerte ideer, men med lover, ikke bare med det enkelte, men med det generelle.

Dialektisk tekning står i samme forhold til metafysikk som film til fotografi. Det ene motsetter ikke den andre, men komplimenterer den. Imidlertid, den sanne, mer komplette sannsynlighetsregningen av realitet er inneholdt i filmen.

For hverdagslige hensikt og enkel beregninger, er metafysisk tanke, eller ”sunn fornuft”, tilfredstillende. Men det har sine begrensninger, og hinsides disse applikasjoner av ”sunn fornuft” vender det sannhet til sitt motsatte. Den fundementalebrumn.......... mangelen av denne typen tekning er dens udugelighet til å unnfange bevegelse og utvikling, og sin avvisning av all motsetninger. Hvorledes, bevegelse og forandring innbefatte motsetninger.

”Til metafysikeren er ting og dens mentale reflekser, ideer, isolert, er til å bli ansett en etter en annen og atskilt fra en annen, er objekter av undersøkelse, fiksert, rigid, gitt en gang for alltid. Han tenker i absolutt uforenlige antitese for han enten eksistere eller ikke eksistere: en ting kan ikke samtidig være seg selv og noe annet. Positive og negative absolutte eksluderer hverandre: årsak og effekt står i antitese en til den andre.” (Anti-Duhring, p. 34.)

For hverdagslige formål, for eksempel, er det mulig å si med en grad sikkerhet om et individ, plante eller dyr er levende eller død. Men i realiteten er spørsmålet ikke så enkelt, så rettssaker om abort og ”rettighetene av fosteret” har indikert. Ved hvilket punkt presist begynner menneskelig liv?, ved hvilket punkt tar det slutt, Døden, er heller ikke en enkel hendelse men en langtrukken prosess, som Heraclitus forstod: ”det er den samme tingen i oss som er levende og død, sovende og våken, ung og gammel; hver forandre plass og blir til den annen. Vi stiger og stiger ikke inni den samme elven: vi er og er ikke.”

Trotsky, i hans ABC av dialektisk materialisme beskrev dialektikken som ”en vitenskap som former vår tenking så langt at den ikke er begrenset til våre daglige problemer i livet men forsøker ved en forståelse av de mer kompliserte og langtrukken prosessene.”

Han sammenliknet dialektikk og formell logikk (metafysikk) med høyere og lavere mattematikk. Det var Aristotle som først utviklet den formelle logikken, og hans logikk system har blitt akseptert av metafysikerne som den eneste mulige metoden av vitenskapelig tenkning.

”Den Aristoteliske logikken av det enkle syllogisme er akseptert som et aksiom for mangfoldigheten av praktisk menneskelige aktiviteter og elementære generaliseringer. Postulatet begynner ved utsagnet at ”A” = ”A”. Men i realitet er ”A” ikke likestilte til ”A”. Dette er ganske enkelt å bevise om vi observere disse to bokstavene under et linse—de er ganske forskjellige fra hverandre. Men man kan være uenig, spørsmålet er ikke om størrelsen eller formen av bokstavene, siden de er symboler på like kvantum, for eksempel, et halvt kilo sukker. Uenigheten er ved siden av formålet—i realitet er et halvt kilo sukker aldri likt til et halvt kilo sukker—et mer fintmerkende vektskål vil alltid avsløre et forskjell. Igjen kan man være uenig; men et halvt kilo sukker er likt til seg selv. Dersom det er sant—alle må mengder forandre seg uhindret i kvantum, vekt, farge f.eks. De er aldri likt til seg selv. Et sofist vil svare at et halvt kilo sukker er likt til seg selv ved ethvert øyeblikk. Avsides fra den ekstreme tvilsomme praktiske verdien av ”aksiomen” vil det ikke motstå teoretisk kritikk, heller. Hvordan skal vi egentlig unnfange ordet ”bevegelse” et rent matematisk abstrakt begrep, som et null av tid?. Men alt eksistere i tid: og eksistensen i seg selv er et vedvarende prosess av transformasjon: tid er dermed en grunnleggende element av eksistens. Dermed aksiomen ”A” er lik seg selv hvis den ikke forandres, det er, hvis den ikke eksisterer.

”Ved første antydning kunne det virke som disse ”spissfindigheter” er unyttig. I realitet er de av avgjørende betydning. Aksiomen ”A er lik A” synes på den ene siden å være avgangspunktet for alt feillære i vår kunnskap. For å gjøre nytte av aksiomen ”A er lik A” med straffløshet er mulig bare innenfor visse begrensinger. Når kvantitativ forandringer i ”A” er ubetydelige for oppgaven, kan vi anta at ”A er lik A”. Dette er, for eksempel, fremferden av en kjøper og en selger som betrakter et halvt kilo sukker. Vi betrakter solens temperatur likeledes. Inntil nylig betraktet vi kjøpekraften av dollaren på samme måte. Men kvantitativ forandring utover visse grenser bli kvalitativ. En halvt kilo sukker påvirket av vann eller kerosine vil opphøre å være et halvt kilo sukker. En dollar i hendene til presidenten opphoverer å være en dollar. For å fastsette det riktige øyeblikket, det kritiske punktet der kvantitet forandres til kvalitet er en av de mest viktige og vanskeligste oppgavene i alle sfærer av kunnskap, iberegnet sosiologi.” (Trotsky, ABC av Materialistisk dialektikk)

Hegel

Den gamle metoden for dialektisk resonering, som ikke hadde blitt brukt siden middelalder tiden, hadde blitt gitt nytt liv tidlig på nitten hundre tallet av den store tyske filosofen G.W.F. Hegel, (1770-1831). Hegel, en av de mest betydningsfulle i sin tid, anvendte formene for formell logikk til en detaljert kritikk, og demonstrerte dens begrensningene og ensidighet. Hegel produserte den første virkelige omfattende analysen av lovene for dialektikk, som utgjorde grunnlaget fra hvor Marx og Engels senere utviklet sitt teori av dialektisk materialisme. Lenin betegnet Hegeliansk dialektikk som ”det mest omfattende, mest riktige i innhold og mest dypsindige doktrinen for utvikling”. Ved sammenlikning med dette, var all annen formulering ”ensidig og mager i innhold, og fordreiet og forvansket den virkelig retningen for utvikling (som ofte beveger seg framover i jafs, katastrofe og revolusjon) i naturen og samfunnet”. (Lenin, Karl Marx.)

Hegels syn på ting var det at ”En utvikling som tilsynelatende gjentar stadiene som allerede er passert, men gjentar de annerledes, i på et høyere stadiet (negasjonen av nagasjonen), en utvikling, så å si, i spiraler, ikke i en rett linje; en utvikling ved hopper, katastrofe og revolusjon; brudd i kontinuitet; transformasjonen av kvantitet til kvalitet; de indre impulsene av utvikling, overført ved de motsetningene og konfliktene av diverse krefter og tendenser fungerende på en kropp, eller innenfor et fenomen, eller innenfor et samfunn: den gjensidige avhengighet og den nærmeste, uoppløselige sammenholdningen av alle sider av enhver fenomen (imens historie bestandig avslører stadig nyere sider), en sammenholdning som forsyne den enhetlige, lov bestemte, universale prosessen av bevegelse, sådan er noen av kjennetegnene av dialektikken som et rikere (enn den vanlige) doktrinen av utvikling.” (Ibid)

”Denne nye tyske filosofi kulminerte i det Hegelianske systemet. I dette systemet—og heri ligger dens dyd—for første gangen var heile verden, naturlig, historisk, intellektuelt, representert som et prosess, f. Eks, som i konstant bevegelse, forandring, transformering, utvikling; og et forsøk er gjort på å finne fram til den interne sammenholdningen som skaper en kontinuerlig helhet av all bevegelse og utvikling. Fra dette ståstedet syntes ikke menneskets historie som en vill virvel av meningløse voldshandlinger, kondemnable av dommerne til den modne filosofiske begrunnelse, som er best glemt så fort som mulig, men som den prosessen av evolusjonen av mennesket selv. Det var nå oppgaven til intelligentsiaen å følge den gradvis marsjen til denne prosessen gjennom alle dens avsides veier og finne de indre lovene, som går som en rød tråd gjennom all dens tilsynelatende tilfeldige fenomen.” (Engels, Anti-Duhring, p.37.)

Hegel framstilte problemet glimrende. Men han maktet ikke å løse problemet på grunn av sine foruttatte idealistiske oppfatninger. Det var ordene av Engels ”det var et kolossalt misfall”. Til tross for dens mystiske side, forklarte Hegels filosofi de viktigste lovene i dialektikken : kvantitet til kvalitet, den gjenside inntrengning av motparter og negasjonen av negasjonen.

Kvantitet til kvalitet

”Til tross for alt gradvishet, overgangen fra en form av bevegelse til en annen forblir stadig et stort skritt, et avgjørende forandring”. (Engels, Anti-Duhring.)

Ideen om forandring og evolusjon er akseptert nå, men formene der forandring forekommer i naturen og samfunnet har bare blitt forklart av marxistiske dialektikk. Det alminnelige synet på evolusjon som en fredlig, jevn og uavbrutt utvikling er både ensidigst og feilaktig. I politikk er det den ”gradvis” teorien av sosial forandring—den grunnleggende teoretisk planken av reformering.

Hegel utviklet ideen om en ”knutelinje av målte forbindelser”—som ved et bestemt knutepunkt, hvor den kvantitativt økningen eller reduseringen korresponderte med et kvalitivt skritt. For eksempel i tilfellet med oppvarmet vann, hvor kokepunktet og frysepunktet er punktene som ved normale trykk, hopper inni en ny tilstand,- en tilstand der kvantitet blir omdannet til kvalitet.” (Engels, Anti-Duhring.)

I eksemplet hvor omdanning av vann fra væske til damp eller is,- så skjer dette ikke denne forandringen gradvis. I tilfelle hvor væske går over til damp så skjer det plutselig ved en spesifikk temperatur (100 C). Den kumulative effekten av tallrike forandringer i hastigheten av molekylene omsides produsere en forandring i tilstand—kvantitet til kvalitet.

Det er utallige liknende eksempler, fra alle bransjer i vitenskap, fra sosiologi og til og med ifra hverdags livet (F.eks., punktet der tilsettingen av salt forandrer suppe fra noe velsmakende til noe udrikkelig).

Den Hegelianske knutelinjen om målepunkt og loven om overgangen fra kvantitet til kvalitet og omvendt,- er av kritisk viktighet ikke bare innen vitenskap (hvor, lik andre lover om dialektikk, er de brukt ubevisst av vitenskapsmenn som ikke er bevisste dialektikere) men framfor alt i analysen av historie, samfunnet og bevegelsen av arbeider klassen.

Den gjensidige inntrengningen av motparter

Presist som ”sunn fornuft” metafysikk søker å eliminere motsetning fra tanke og revolusjon fra evolusjon, forsøker det også å bevise at all stridende ideer og krefter er gjensidig eksklusive. Imidlertid, ”finner vi ved nærmere undersøkelse at de to utgangspunktene for en antitese, positive og negative, f.eks., er like uatskillige som de er stridende, og til tross all deres opposisjon, gjennomtrenger de gjensidig. Og vi finner, likedan at årsak og effekt er begrep til individuelle omstendigheter, men så snart vi betrakter den individuelle omstendigheten i sin alminnelig sammenholdning med universet som en helhet, løper de inn i hverandre, og de blir motsatte når vi kontemplerer den universale handlingen og interaksjonen der årsak og effekt stadig forandrer plass, slik at det som var effekt her og nå vil bli årsak der og da og omvendt”. (Engels, Anti-Duhring, p. 36.)

Dialektikk er vitenskapen om forhold mellom forbindelser, i kontrast til metafysikk som behandler fenomen som atskilte og isolerte. Dialektikk søker å avdekke de utallige trådene, overgangene, årsakene og effektene som binder sammen universet. Den første oppgaven i en dialektisk analyse er å lokalisere de ”Nødvendige sammenholdningene, den objektive sammenholdningen av alle aspekter, krefter, tendenser osv., av det angitte sfære av fenomen”. (Lenin, Filosofisk Notisbok, p. 97.)

Dialektikk tilnærmer seg et angitt fenomen fra synspunktet om dens utvikling, dens egen bevegelse og liv: hvordan den oppstår og forsvinner; den betrakter også de interne motstridende tendenser og sider av den tingen.

Bevegelse er hele den materialistiske universets modalitet av eksistens. Energi og materie er uatskillelig. Og videre, bevegelse er ikke overført ”fra utenfra”, men manifestasjonen av de interne spenninger som er uatskillige, ikke bare fra livet, men ifra alle former fra den fysiske verden. Utvikling og forandring finner sted gjennom interne motstridelser. Derfor begynner dialektisk analyse med å avdekke ved empirisk undersøkelse, de indre motstridelsene som fører til utvikling og forandring.

Fra det dialektiske synspunktet er alle ”motpoler” ensidige og utilstrekkelige, inkludert motsigelsen mellom ”sannhet og feil”. Marxisme akseptere ikke eksistensen av noen ”evige sannheter”. Alle ”sannheter” og ”feil” er relative. Hva som er sant i en tid og sammenheng blir feilaktig i en annen: sannhet og feil passere inn i hverandre.

Derfor vil fremdriften av kunnskap og vitenskap anvende seg ikke fremover kun fra en negasjon av ”ukorrekte teorier”. Alle teorier er relativ, med begripelse om en side av realiteten. Innledende er det antatt at de har universal validitet og anvendelse. De er ”sann”. Men ved et visst punkt, er ufullkommenheter i teorien merket; de er ikke anvendelig til alle omstendigheter, unntak til regelen er funnet. De må være forklart, og ved et visst punkt, er nye teorier utviklet som kan redegjoere for unntakene. Men de nye teoriene ”negere” ikke bare de gamle, men inkorporere de i et nytt form.

Vi kan utelukke motsetninger bare ved å betrakte objekter som livløse, hvilende og side ved side , f.eks., metafysisk. Men så snart vi betrakter ting i dens bevegelse og forandring, i dens liv, i dens innbyrdes gjensidige avhengighet og samhandling, møter vi en serie av motsetninger.

Bevegelse i seg selv er en motsigelse mellom å være på et og samme sted og et annet sted samtidig.

Livet , i like stor grad, er en motsetning som ”et vesen er i hvert øyeblikk seg selv og allikevel noe annet”. (Engels, Anti-Duhring, p. 167.)

Levende strukturerer absorberer bestandig substanser fra miljøet, samtidig assimilerer de som andre deler av kroppen,- visner, går i oppløsning og utstøtes. Konstante forandringer forekommer også i den organiske verden; f.eks., en stein som nedbrytes under trykket av elementene. Alle ting er derfor bestandig seg selv og noe annet i en og samme tid. Sådan, anmodningen til å eliminere motsetningene er en anmodning til å eliminere realiteten.

Negasjonen av negasjonen

Engels karakterisere dette som ”en særdeles generell og for den grunnen vidtfavnende og viktige lov om utviklingen av naturen, historie og tanke; en lov som holder god i dyrets og plantenes kongeriker, i geologi, i mattematikk, i historie og filosofi”. (Ibid., p. 193.)

Denne loven, som funksjonene av våre observasjoner i naturen,- lenge før de var nedskreven, ble først utarbeidet av Hegel, som gav en hel serie av konkrete eksempler,- som er gjentatt i Anti-Duhring. (Ibid., pp. 186-190.)

Denne loven av negasjonen av negasjonen handler om utviklingen i naturen. Gjennom en serie av motsetninger, som synes å annullere, eller negerer et foregående fakta, teori, eller for eksistens, bare for senere å negere seg selv. Bevegelse, forandring og utvikling beveger seg alle gjennom en stadig serie negasjoner.

Imidlertid, negasjon i den dialektiske sansen anvendes ikke bare for å anskueliggjøre en annullering, eller en tilintetgjøring, hvori det forrige stadiet er både overvunnet og fredet på samme tid. Negasjon, i denne anvendingen, er både en positiv og en negative handling.

Hegel gir et enkelt eksempel i sitt bok "Fenomenologi i Tankene": ”knoppen forsvinner når blomstringen starter. Vi kan si at førstnevnte er framdrevet av sistnevnte.; på samme måte når frukten kommer kan blomstringen forklarest som en feilaktig form av plantens eksistens, for frukten fremstår som den sanne natur i stedet for blomstringen. Disse stegene er ikke bare differensierte, de tilføyer hverandre ved å være usammenlignbare til en annen. Men den ustanselige aktiviteten fra deres egen iboende natur,- gjør at de på samme tid er en organisk enhet, der de ikke kun motstrider hverandre, men hvor den ene er like nødvendig som den andre; og hvor denne likedannet nødvendigheten av alle øyeblikk utgjør "det ene" og dermed livet til det hele.”

I denne prosessen av stadig selv annullering, forsvinningen av visse former og oppstavelsen av andre, kommer det ofte et mønster til synet som syntes å være en gjentagelse av former, hendelser og teorier allerede forbigått. Slik, er det vanlig at ”historie gjentar seg selv”. Reaksjonære bourgeois historiker har forsøkt å bevise at historie i seg selv er bare en meningløs gjentagelse, som beveger seg i en sirkel.

Dialektikk, derimot, innser innenfor disse tilsynelatende gjentagelser en faktisk utvikling fra lavere til høyere, en evolusjon hvor de samme formene kan gjentar seg, men på et høyere nivå, beriket fra tidligere utviklinger.

Dette kan bli klart sett fra prosessen i utvikling av menneskets ideer. Hegel hadde allerede vist hvordan filosofi utviklet seg gjennom en serie av motsetninger; en skole hvor den ene ide negerte den andre, men på samme tid absorberte de gamle teoriene.

På samme måte som utviklingen innen natur vitenskapen. Alkymistene i middelalderen var motivert av søket etter ”Filosofens Stein”, som kunne forvandle grunnmental til gull. På grunn av det lave nivået av de produktive kreftene og mangelen på vitenskapelig teknikk, var disse tidlige forsøk i realitet en utopisk fantasi. Imidlertid, i prosessen oppdaget alkymistene en rekke verdifulle fakta om kjemiske eksperimentelle apparat og utstyr. Utstyr som senere viste seg å være grunnlaget for moderne kjemi.

I kjølvannet av den fremadstormende kapitalisme, industri og teknikk, blei kjemi en vitenskap som avviste de tidlige ”galne” forestillinger av omdanningen av elementene som var dermed negerert. Hvorledes, alt som var av verdi og vitenskapelig i oppdagelsene av alkymi var fredet i den nye kjemien, som opprettholdt at elementene var ”uforanderlige” og ikke kunne bli forvandlet fra det ene til det andre.

Det 20nde århundre har sett revolusjonen innen vitenskap og teknikk. Ta bare oppdagelsen av kjernefysikk, som kan forvandle egenskapene til de enkelte elementene. Faktisk, ville det være teoretisk mulig å forvandler bly til gull, i moderne tid, men prosessen ville vært altfor kostbar til å kunne rettferdiggjøres økonomisk. Altså,- det ser ut som om vi kommet tilbake til utgangspunktet til sirkelen.

(a) omdanning av elementer

(b) ikke omdanning av elementer

(c) omdanning av elementer

Men gjentagelsen er kun tilsynelatende. I realitet, moderne vitenskap, har returnert til en ide av de antikke alkymistene, og inkluderer alle de enorme vitenskaplige oppdagelsene fra 18 and 19 hundretalet.. Dermed, står en generasjon på skuldrene til en annen. Ideer som har tilsynelatende blitt ”motbevist” eller ”negerers” opptrer igjen, men på et høyere plan, beriket av de tidlige erfaringer og oppdagelsene.

Dialektikk baserer seg selv på determinisme: tanken at ingenting i naturen, samfunnet eller tenkning er tilfeldige; at tilsynelatende ”tilfeldigheter” oppstår kun som et resultat av en dypere nødvendighet.

Overfladiske historiker har skrevet at 1ste verdens krig var forårsaket av attentatet mot kronprinsen i Sarajevo. For en marxist var denne hendelsen en historisk tilfeldighet, og at denne tilfeldige anledningen fungerte som det foregivende, eller katalsyaten, for verdens konflikten som hadde allerede blitt u-unngåelig på grunn av de økonomiske, politiske og militæriske motsetninger av imperialisme. Om attentatmannen hadde misset, eller om kronprinsen aldri var født, ville krigen allikevel funnet sted, men selvfølgelig forårsaket av et annet diplomatisk påskudd. Nødvendighet hadde utrykt seg gjennom en annen ”tilfeldighet”.

Alt som eksisterer, eksisterer av nødvendighet. Men i like stor grad, alt som eksisterer er dømt til å forderves, til å bli transformert til noe annet. Dermed, hva som er nødvendig på et sted og tid blir ”unødvendig” på et annet sted. Alt forårsaker sitt motsatte som det er fastsatt å overvinne og negerere. Dette er sant for individuelle ting like mye som det er sant for samfunn.

Enhver type menneskelig samfunn eksisterer fordi at det er nødvendig i det øyeblikket det oppstar: ”Ingen særegent orden forsvinner før alle de produktive kreftene som trengs har blitt utviklet: og nye og høyere forbindelser av produksjon kommer aldri før deres eksistens har utviklet seg i det gamle samfunnet. Derfor tar menneskeheten fram kun de problemene som den kan løse. Deretter, når vi tar for oss problemet eller saken, vil vi alltid finne at problemet selv oppstar kun når de materiale forholdene som er nødvendige for dens løsning allerede eksisterer eller at "løsnings prosessen" er igangsatt”. (Marx, Critique of Political Economy.)

Slaveri, i sin tid, representerte et enormt skritt fremover fra barbari. Det var et nødvendigt steg i utviklingen av de produktive kreftene, kultur og menneskelig samfunn. Som Hegel forklarte det: ”Det er ikke så mye fra slaveri som gjennom slaveri av mennesket kommer til frihet”.

Kapitalisme var opprinnelig et nødvendigt og progressiv fase i menneskelig samfunn. Imidlertid, som i slaveri eller i primitive kommunisme og føydalisme (se seksjon 2), har kapitalisme for lenge siden opphørt å representere et nødvendig og progressivt sosialt system. Den har ikke mestret de dype motsetningene iboende i den, og er dømt til å bli forbigått av de sosisalistiske kreftene, representert av den moderne proletariatet. Privat eierskap av produksjonsmidlene og nasjonal staten er de grunnleggende kjennemerkene for kapitalistiske samfunn. Opprinnelig markerte dette et stort steg framover. Men samtidig var dette også et bidrag til å lenke og underminere de produktive kreftene, og hindret massene i å ta del av fordelene skapt gjennom århundrer av den menneskelige utviklingen.

Kapitalisme er nå et grundig utslitt, degenerert sosialt system, som må bli veltet og erstattet av sitt motsatte, Sosialisme, om menneskelig kultur skal overleve. Marxisme er deterministisk, men ikke fatalistisk, fordi arbeidet gjennom motsetningene i samfunnet kun kan bli oppnådd av kvinner og menn i deres bevisste kamp for forandringen av samfunnet. Denne kampen til klassene er ikke forumbestemt. Hvem som lykkes er avhengig av mange faktorer, og et fremkommende, progressiv klasse har mange fordeler over de gamle, utslitte kreftene av reaksjon. Men til syvende og sist, er resultatet avhengig av hvilken side som har den sterkeste viljen, den mektigste organisasjonen og det dyktigste og mest resolutte lederskapet.

Den marxistiske filosofien er dermed hovedsaktigt en veiledning til handling: ”Filosofene har kun tolket verden på forskjellige måter, poenget, imidlertid, er til å forandre den”. (Marx, Theses on Feuerbach.)

Seieren av sosialisme vil markere en ny og kvalitativt annerledes stadium i menneskets historie. Mer nøyaktig det vil markere slutten på forhistorien til menneskeslekten, og begynnelsen av et virkelig historie.

Men sosialismen markerer en tilbakevending til det tidligste form for menneskelige samfunn—stamme kommunisme—men på et mye høyere plan, som står på toppen av alle de enorme fremskrittene gjennom tusenvis år av klasse samfunn. Den økonomiske overfloden, vil være mulig ved anvendelsen av sosialistisk planlegging til industrien, vitenskap og teknikk etablert av kapitalisme, på en verdens skala. Dette vil en gang for alltid gjøre overflødig arbeidsfordelingen, differansen mellom mentalt og manuelt arbeid, mellom by og bygd. De vil og markere slutten på barbariske klasse kamper og gjøre menneskeslekten i stand til å anvende sine resurser til erobringen av naturen: eller som Engels sa det i sitt så berømte uttrykk, ”Menneskehetens sprang fra rikene av nødvendighet til Riket av Frihet”.

Introduksjon Til Historisk Materialisme

Når man ser på historie, framstå det som en masse av motsetninger. Hendelser blir borte i en labyrint av revolusjon, krig, perioder av vekst og nedgang. Konfliktene av klasser og nasjoner virveldanser i en kaos av sosial utvikling. Hvordan er det mulig å forstå og forklare disse hendelsene, når de tilsynelatende har ingen rasjonelle grunnlag?

Ifra begynnelsen har mennesker søkt etter lovene som regjerer vår tilværelse. Teorier som omfatter det overnaturlige lederskapet av ”mektige menn” har forsøkt på en eller annen måte, ved en eller annen tid å forsyne med en slik forklaring. Noen mener at siden mennesker handler uavhengig av hverandre, er teorier om menneskelig utvikling verdiløse!

I nesten 2,000 dominerte ideene om skapelsen synspunktet til hele Vestlige Europa. De som forsøkte å underminere dette konseptet ble stemplet som disipler av djevelen. Det er kun i nyere tider at det ”kjetterske” synet på historie og evolusjon har blitt alminnelig akseptert, skjønt selv da på et ensidig vis.

For den kapitalistiske klassen og dets funksjonærer på universitetene, på skolene og andre læresteder, må historien bli formidlet på en akademisk og partisk måte , og har absolutt ingen relevans’ til nuet. De fortsetter med myten om at klassene og privat eierskap har alltid eksistert i et forsøk på å rettferdiggjøre den ”evige” naturen om kapitalistisk utnyttelse og dets iboende økonomiske anarkiet .Mengder av bøker har blitt skrevet av ledende akademikere og professorer til å motbevise verkene av marxisme og fremfor alt dens Materialistiske begrepsoppfatning av historie.

Marxister fester enorm viktighet til studiet av historie; ikke for dens egen del, men for å studere de anselige leksjonene den inneholder. Uten forståelsen av hendelsenes utvikling, er det umulig å forutse fremtidig perspektiver. Lenin, for eksempel, forberedte Bolsjevik Partiet for Oktober 1917 Revolusjonen ved en grundig analyse av erfaringene fra Pariserkommunen og hendelsene i Russland av 1905 og Februar 1917.

Dette er grunnen til at vi, som marxister, studerer og lærer av og fra historie.)

Marxisme er vitenskapen om perspektiver, ved anvendelsen av dialektisk materialisme til å utrede de komplekse prosessene i den historiske utviklingen.

Marxistisk filosofi undersøke ting ikke som statiske helheter men i deres utvikling, bevegelse og liv. Historiske hendelser er oppfattet som prosesser. Evolusjon, derimot er ikke kun bevegelsen ifra lavere til høyere. Livet og samfunnet utvikler seg på en motstridende måte, gjennom ”spiraler ikke i en rett linje; utvikling ved sprang, katastrofe og revolusjon; brudd i kontinuitet; transformasjonen av kvantitet til kvalitet; de indre impulsene av utvikling, overført ved de motsetningene og konfliktene av diverse krefter og tendenser” (Lenin)

Engels uttrykte dialektikk som å være ”den fremragende, grunnleggende tanken at verden er ikke til å bli forstått som en kompleks av ferdig lagete ting, men som et kompleks av prosesser, hvor ting tilsynelatende er stabil, intet mindre enn vår mentale avbilde av de i hodet, konsepter går gjennom en uavbrutt forandring av å komme til tilværelse og passere bort.” (Engels, Anti-Duhring).

Metoden er også materialistisk .. Ideer, teorier, parti programmer, osv., faller ikke ifra himmelen men reflektere alltid den fysiske verden og de fysiske interesser. Som Marx forklarte, ”modusen av produksjon av det fysiske liv betinget det sosiale, politiske og intellektuelle livs prosesser generelt. Det er ikke bevisstheten som avgjør deres tilværelse, men tvert om deres sosial tilværelse som avgjør deres bevissthet”.

Ved bruk av denne metoden var Marx i stand til å indikere ”veien til en alt omfattende og utstrakt studium av de prosessene i fremgangen, utviklingen, og nedgangen av sosial-økonomiske systemer. Mennesker skaper sin egen historie, men hva fastsette motivene av mennesker (folk), av massen av mennesker (folk), f.eks. hva er opphavet til striden mellom motsatte ideer? Hva er totalslummen av alle disse sammenstøtene i menneskelige samfunn? Hva er de objektive forholdene av produksjonen av material liv som former grunnlaget for alt av menneskets historisk aktivitet? Hva er loven for utviklingen av alle disse forholdene? Marx viste veien som førte til et vitenskapelig studium av historie. En separat prosess som, med alt sin variasjon og motsetninger, er regjert av bestemte lover”. (Lenin, tre kilder og komponenter deler av Marxisme.)

Primitivt kommunisme

Mennesket utviklet seg som en utviklet ape art for ca 3 millioner år siden. Gradvis beveget de primitive ”menneskene” seg vekk fra skogen og ut på slettene; en overgang som ble ledsaget av en forbedring i fleksibilitet og behendighet av hånden. Stillingen av kroppen blei mer opprettet. Mens andre dyr hadde forskjellige organer til forsvare seg, hadde menneskene ingen av disse organer eller egenskapene. For å overleve måtte de utvikle de eneste resursene de hadde hendene og hjernen. Gjennom prøving og feiling, lærte mennesker diverse kompetanser, som måtte gå fra den ene generasjonen til den andre. Kommunikasjon gjennom taleevnen blei til en vesentlig nødvendighet. Som Engels forklarte, ”beherskelse over naturen begynte med utviklingen av hånden, med arbeid, og utvidet menneskets horisont ved hver ny avansering”. Kvinner og menn var sosiale dyr tvunget til å holde sammen for å overleve. Ulikt resten av dyreriket, utviklet de evnen til å generalisere og tenke abstrakt. Arbeid begynner med skapelsen av redskap. Med disse redskapene, forandre mennesker sine omgivelser til å møte sine behov. ”dyret bruker kun sine miljø,” sa Engels, ”og forårsaker forandring simpelheten ved sin tilstedeværelse; mennesker ved sin forandring mestrer den til sin fordel. Dette er den, vesentlige og egenartende forskjellen mellom mennesker og andre dyr, og enda en gang det er arbeid som medfører denne egenarting”

De økonomiske formene var enkle. Mennesker var et veldig sjelden dyr, og de vandret rundt i søket etter mat. Dette nomadiske livet var fullstendig dominert av mat høsting. Arkeologene kaller denne perioden den gamle stein alderen. Henry Morgan, en tidlig antropolog, betegnet dette perioden av villskap. Da og for mang en tusen fremover, eksisterte ikke privat eierskap. Alt som laget, samlet, eller produsert var betraktet som sameie.

Mellom 10,000 og 12,000 år siden, en ny høyere periode oppsto kjent som den nye stein alderen eller Barbari. Istedenfor vandring etter mat, var det fremsteg i dyrkingen av avling og temmingen av dyr. Kvinner og menn var frigjorte til å bosette seg på visse steder og som et resultat ble nye redskaper utviklet for å bistå det nye arbeidet, og en ny mat produserende økonomi var dannet. Stabile stammer og felleskap oppsto på denne tiden. Selv i dag eksisterer det stammer både i Afrika, og på øyer i Stillehavet, som befinner seg på dette såkalte barbari stadiet.

Av forskjellige grunner fins det selv i dag flere stammer i Afrika, Soer Stillehavet og Soer Amerika på dette barbari stadiet.

Men med fødselen av permanente bosted, kom ikke private boliger til eksistens; tvert imot, de store som ble bygget var til felles bruk. I denne perioden eksisterte ikke private familier. Barn tilhørte hele stammen.

I primitiv kommunisme i eksisterer ikke privat eierskap, klasser, privilegerte eliter, politi eller statlige tvangs instanser. Stammene var dividert gjennom sosiale enheter atskilt og definert ved klaner og slektskap. Disse var i faktum, veldig store familie grupper, som sporet sitt avstamning kun ved kvinnens linje. Dette er hva som er betegnet matriarkalsk samfunn. Hvordan skulle det ellers være når det ikke var mulig å identifisere faren til et barn?. Det var forbudt for en mann å leve sammen med en kvinne fra sin egen klan eller slekt. dermed var stammen konstruert fra en fra en forening av klaner. Av og til , oppsto en form for gruppe ekteskap mellom klanene.

Dette klasse løse samfunnet var ekstremt demokratisk i sin natur. Enhver deltok i en generalforsamling hvor man avgjorde de viktige spørsmålene som oppsto, høvdingene og offiserene var valgt med spesielle hensikter. SomHegels antydet i sin bok, The Origins of the Family, Private Property and the State:

“hvor vidunderlige denne sammensetningen er i all dens naturlige enkelhet!, ingen soldater, ingen gendarm og politifolk, ingen adelskap, konger, regenter, prefekt eller dommerer, ingen fengsel, ingen rettstvist, og allikevel skjer offentlig anliggender varsomt. Alle uoverenskomster innad i slektene eller mellom slektene blir avgjort ved å involvere hele fellesskapet. Bare veldig sjeldent blir saker avgjort ved blod hevn . Vår døds straff er simpelthen en sivilisert form av den ekstreme blodhevns avstraffelsen. Det kommunistiske husholdet er delt mellom et flertall av familiene, landet tilhører stammen, kun hagene er midlertidig tildelt husholdningene. Det kan ikke være noen fattige eller trengende. De kommunistiske husholdningene og slektskapet vet sine plikter til de gamle, syke og ufoer. Alle er frie og like—kvinnen inkludert. Det er ingen plass enda for slaver, heller ikke for underkastelsen av fremmede stammer”.

Til den trangsynte filister, som ser på privat eierskap som hellige gull, er disse samfunnene sett på med forakt. For stammene, er privat eierskap et fullstendigt fremmed konsept. ”Indianerne”, forklarer historikeren Heckewelder, ”tror at den mektige ånden har skapt jorden, og alt den innholder er felles godene til menneskene. Han skapte landet og ga dem nok av vilt, ikke for de få, men for de mange. Alt er gitt i felleskap til sønnene av menn. Naturen og alt den innholder eies av menneskeheten. Alt som gror ut av jorden, og alt som er i elvene og fra vannene ble gitt i felleseie til oss alle. Og alle er berettige til sin del”.

Felles stamme eiendom kom under en voksende belastning fra utviklingen med den private familien, med private hus som vokste opp ved siden av de felles bosteder. Etter hvert som tiden gikk var Felles Land fordelt for å skaper den kollektive eiendommen for hver enkel familie. Den Matriarkalsk familien var forvandlet til den patriarkalsk (mannlig dominerte) formen, som kom til å bli grunnleggende for vedlikeholdet av den kollektive eiendommen.

Denne ”familien”, derimot, må ikke bli betraktet som den vi kjenner fra dagens samfunn. Som Paul Lafargue sier, ”familien var ikke redusert til den siste og enkleste uttrykk, slik den er i dag, hvor den bestod av tre uunnværlige elementer: faren, moren og avkommet; den besto av faren, den anerkjente høvdingen av familien; av den legitime konen, og hans medhustruer (konkubiner), dom bodde under samme tak; av hans barn, hans yngre brødre, med deres koner og barn, og hans ugifte søstrer. En slik familie innbefattet mange medlemmer”.

Veksten av privat eierskap i de senere stadiene av primitivt kommunisme er betraktet av marxister som elementer av det nye samfunnet inni den gamle. Etter hvert medførte den kvantative akkumuleringen av disse nye elementene til brudd med det kvalitative gamle samfunnet.

Med veksten av nye produksjonsmidler, spesielt innenfor landbruk, stilte man spørsmålet om hvem som skulle eie produksjons midlene? Eierskap av redskaper, våpen, nye metaller, men fremfor alt midlene til å lage de, gjorde det mulig for en familie å komme seg fra et strevsomt liv. Vekk fra den stadige kampen mot naturkreftene.

Den videre utviklingen (til å begynne med landsbyene imellom) av de produktive kreftene, gjorde urettferdigheten synlig innad i de involverte samfunnene. Dette hadde en stor innvirkning på den gamle orden. For første gange, var kvinner og menn i stand til å produsere et overskudd , utover sine egne behov. Resultatet var revolusjonerende for menneskeheten.

I fortiden, da krig brøyt ut mellom to stammer, var det ulønnsomt å ta fanger som slaver. Tross alt, en fange hadde kun kunnet produsere tilstrekkelig mat for seg selv. Ingen overskudd var produsert. Den eneste nytteverdien av en fange, mat mangelen tatt i betraktning, var som en kjøttkilde. Dette var det økonomiske grunnlaget av kannibalisme.

Men straks et overskudd ble produsert, ble det å beholde en slave et økonomisk henseende. Slaven ble nemlig tvunget til å arbeide for sin herre. Overskuddet ervervet fra et økende antall slaver ble da et anliggende for en ny klasse,- nemlig slave eierne. Men hvordan skulle slavene kontrolleres og hvordan skulle de tvinges til å arbeide? De gamle stammene hadde ingen politistyrke eller midler til tvang. Enhver var fri og var en kriger.

Produksjonen av en overskudd smadret den gamle samfunns formen., En krystalliseringen av klassene ble resultatet. Eksistensen til disse nye klassene trengte et tvangsapparat. Et apparat, et system som gjorde det mulig for den ene klassen å herske over den andre klassen. Rik og fattige, landeier og leietaker, kreditor og debitor var alle etablert i samfunnet. Klanene som var sosiale enheter sammenbundne gjennom av blods bånd, begynte nå å brytes ned De rike av forskjellige klaner hadde mer til felles med hverandre enn de hadde med de fattige fra sin egen klan.

Slave samfunnet

Til tross for alle grufullhetene som ledsaget det, var fremkomsten av klasse samfunnet et enormt fremskritt i den videre utviklingen av samfunnet. For første gangen siden opphavet, var en seksjon av samfunnet frigjorte fra arbeidet. De kunne må bruke tid til å forlenge sin eksistens. De som var frigjorte fra arbeid, kunne hengi sin tid til vitenskap, filosofi og kultur. Klasse samfunnet førte med seg prester, ekspeditører, tjenestegjørende personale og spesialister. Den historiske rettferdiggjørelsen og funksjonen til den nye overklassen var til å utvikle produksjons kreftene og for å drive samfunnet fremover. Det var ved dette stadiet at sivilrasjon oppsto først.

Spesielle institusjoner var nå stiftet til å verne interessene til den herskende klassen. Bevæpnete organisasjoner av mennesker, med sine fengsler, rettsbygninger, bøddler osv., og nye lover ble nødvendige for å verne den private eiendommen. Staten sammen med sine tilfoeyelser kom til tilvaerelser og friheten og jevnbyrdigheten av den gamle hednings systemet falt i ruiner. Nye ideer og moralnormer ble utviklet for å rettferdiggjøre den nye sosiale og økonomiske orden.

Ved den 7ende århundre B.C. var stamme aristokratiet fra Hellas blitt til en herskende klasse av vel utrustet slave eiende verter. Ifølge den antikke Greske filosofen, Aristotle, hadde majoriteten av befolkning til Attica blitt slaver på den tiden.

Med veksten av by statene, ble økningen i arbeidsfordelingen kraftig fremskyndet. Ikke kun mellom distrikt og by, men mellom grener av handel og finans, handelsmann og ågerkarl; nye håndverk dukket opp sammen med en bølge av artister som var akseptable for de herskende klassene.

Drivkraften av by statene for mer og mer slaver, resulterte i kontinuerlig krig. I Romernes krig mot Makedonia i 169 B.C., ble 70 byer i Epeiros alene plyndret og 150,000 av dens innbyggere solgt som slaver. Slave økonomien var ekstremt fortærende og dens forsatte eksistens krevde konstant forsyning av slaver for å erstatte de som hadde blitt skadet eller døde. Reproduksjonen av slavene var langsom . Grunnen var deres harde og vanskelige liv. Ny erobringer var dermed den eneste effektive metoden for ”påfylling”

Selv om slaven var mye mindre produktiv enn den frie bonden, gjorde den lave vedlikeholds av slavene,- slaveri langt mer profitabel. Ruineringen av de frie bøndene førte til at en stor mengde av de flyktet til byene og dannet det deklasserte proletariatet av slave samfunnet. Det sistnevnte var avhengig av veldedigheten til de øvre klassene, som forsynte dem med sirkuser for deres underholdning.

Det var i denne perioden at den revolusjonere Kristelige bevegelsen oppsto. Opprinneligt var de en gruppe primitive kommunistiske sekter som hadde et dypt hat mot de erobrende Romerene og deres rike lakeier. Disse kristne vant mye stoette fra de fattige og undertrykte. Disse tidlige kristelige revolusjonaerer var forberedt til å bruke voldelige midler i forsoeket paa aa velte den herskende klassen,og således skape ”Himmel paa jorden”. De var derfor jaktet på av styresmaktene og beskylt for forraederi mot keiseren. Senere, ble kristendom stats religion, etter aa ha vaert forfulgt og nesten utryddet. Den herskende klassen brukte det som et vaapen til å pasifisere underklassene. Religionen fikk disse lavere klassene til aa akseptere sin jordiske plass,- samtidig frmaførte religionen illusjonen om et bedre liv etter doeden.

Dess større overskuddet slave eierne fikk fra utnyttelsen av slavene, dess større ble deres ekstravaganse, glans, arroganse og latskap. Flere og flere kriger måtte føres for å øke slave befolkningen, og Romerriket ble som følge større og større. Kriger kan ikke føres uten soldater og de beste soldatene var bøndene. De var i hurtig nedgang og måtte derfor erstattes av høyt lønte utenlandske leiesoldater. Tidsalderen av den ”billige slaven” kom til en rask slutt, og deretter fulgte undergangen til slave imperiumene.

Til tross for de diverse slave opproerne—den mest berømte ble ledet av Spartacus—viste ikke slavene seg som en revolusjonerende klasse som kunne bringe samfunnet fremover. Som Marx kom til å poengtere, klassekampen ville ende ”enten ved en revolusjonere rekonstruksjon av samfunnet i store skala, eller i den felles destrueringen av de stridende klassene”. Karl Kautsky, den tyske marxisten, forklarte at ”de store vandringene og svermene med barbariske tyskere ikke betydde en brå destruksjonen av en blomstrende høy kultur, men kun konklusjonen av en død sivilisasjon og skapelsen av basisen for et nytt oppsving i sivilisasjon”.

De mektige slave sivilisasjonene hadde medført store sprang for samfunnet. Mann er forbauset over de kulturelle prestasjonen av antikke Egypt og Babylon. Grekerne og romerne utviklet vitenskapelig kunnskap til nye høyder. Hero, filosofen, hadde oppdaget de grunnleggende prinsippene til dampmaskinen. Arbeidet til Archimedes, Pythagros og Euklid avanserte mattematikken til stadier hvor mekanisk ingeniørvitenskap hadde vært mulig. Allikevel, slave samfunnet hadde nådd sin grense. Internt forfall og ytre faktorer ledet nå til dets undergang.

Føydalismens oppblomstring.

 ”De siste århundrer med tilbakegang for det Romerske Imperiet , samt dets erobring av barbererne, hadde ført til en destruksjon av en mengde av de produktive kreftene: landbruk hadde stagnert, industri hadde forfalt i jakten på nye marked. Handel hadde omtrent dødt ut,- eller den hadde blitt voldelig betinget. Befolkningen på landet og i byene hadde blitt drastisk redusert.” (Karl Marx, The German Ideology.)

Gjennom århundrene, overkjørte de barbariske massene Europa; i øst goterne, tyskerne og hunene; i nord og vest- de skandinaviske; og i sør av araberne. Gjennom sin erobring av territorium plyndret de byene, og bosatte seg på landet, hvor de livnærte seg av primitivt landbruk.

I disse bosetningene, valgte de landsby høvdingen. Høvdingene var alltid valgt fra samme familie. Den naturlige høvdingene ble den fremste medlem fra en av de ledende familiene,- og stilling gikk i arv. Landsbyene var i konstant krig med naboene sine. Land ble erobret og forfordelt til høvdingen sin familie. Han blei dermed den mektigste og mest eiende i landsbygd samfunnet. I tider med ufred, garanterte han for beskyttelsen av de under han. Til gjengjeld var de forpliktet til å yte militærtjeneste for han. Disse bøndene hadde senere muligheten til å unngå militærtjeneste mot å betale en skatt til høvdingen.

Autoriteten til disse landsbygd høvdingene omfattet også det tilstøtende land areal. Høvdingene ”tilgodet deres berettigelse, bistand og beskyttelse til sine vasaller, og de i tur, tilgodet deres troskap og hyllest til hoevdingen”. (Lafargue, The Evolution of Property.) Krig og erobring krystalliserte disse føydale forbindelsene. Høvdingene og adelen i forening med sine styrker dannet et nytt sosialt hierarki. Dette ble befestet ved arbeidet utført av deres vasaller. Som Lafargue uttrykte det: ”Så snart den føydale adelen var etablert, ble det også en konflikt mellom de forskjellige som kontrollerte landet.

Adelen forsøkte å utvide sitt territorium. og dermed sin makt. De forsatte med innbyrdes kriger, kun avbrutt av korte våpenhviler. Disse var nødvendige av hensyn til jordbruket. Taperne, som ikke hadde blitt drept eller fullstendig plyndret, ble vassalene til vinnerne. De mindre baronene forsvant til fordel for de mektige.

De mektige ble svært innflytelsesrike, og etablerte hertugelige retter som alle høvdinger og alle former for vassaler var forpliktet til å delta i”

Etter som de føydale tilstandene utviklet seg, ble majoriteten av landbruksjorden i Europa dividert inni distrikter kjent som landsgod. Hvert landsgod var eid av en adel, som hadde tjenestegjørende menn til å administrere eiendommen.

Den dyrkbare jorden var dividert inni to deler, omtrent en tredjedel tilhørte adlen (også kalt domene), mens resten var dividert imellom adlen sine vassaler. Beitemark, skog og mark ble brukt som felles land—en videreføring fra tiden med primitivt kommuner. Landsbruk gjorde store fremsteg ved introduksjonen av den tre åker systemet. Vassalene sin andel av jorden, derimot, var dividert ytterligere inni separate striper spredt utgjennom åkrene som betydde en massivt tapping av produktivitet.

Den sosiale strukturen som utviklet seg under føydalisme gav opphav til nye klasser og grupper. Den sosiale strukturen liknet en pyramide, - øverst kongen, aristokratiet, de store kirkemennen og biskoper. Under dem var de priviligerte baronene, hertuger, grevene og riddere. På den nederste trinnet av den sosiale orden var lagsmannen, serfene, og slavene.

I vår tid skapes rikdom i produksjons hallene og i fabrikkene. I de føydale samfunnene kom rikdom fra landbruket. Dermed var jordbruksareal den viktigste eiendommen i det føydale systemet. Dess mer land man eide, dess mektigere var man. Den herskende klassen regjerte gjennom sitt monopol over land eiendommene. De livegne var bundne til jorden, - til å dyrke den på vegne av eierne av jorden.. Teoretiskt, eide kongen alt landet, men i realitet var bruken av områder og domener gitt til hertuger, som igjen invilget bygsel til grever, som igjen hadde en mengde vassaler med mindre land. Alle måtte yte tjeneste eller betaling til sine overordnede. Dette for å garantere for vedlikeholdet av de væpnete styrkene eller som betaling for leie for jorden, osv.

Ulikt slaven som eide ingenting, var livegen en leietaker av adelen. Ulikt slaven, hadde livegen sikret interesser i sin jordlapp. Livegene hadde flere rettigheter enn slaven: livegene kunne ikke bli solgt (heller ikke kunne familien), dette gav en viss grad av sikkerhet, enskjønt graden av livegenskap og obligasjoner varierte. I retur for dette landet og ”rettigheter”, var livegene tvunget til å arbeide for adlen i visse perioder av uken, uten betaling. Andre tjenester var også forlangt av de livegne.

”Boon Day” ved innhøstnings tid, eller når adelen hadde behov for assistanse. Adelen sine behov kom først. Livegne kunne ikke forlate landet, måtte har adelens tillatelse om giftemål om ekteskapet fant sted utenfor adlens domene. Skatter var også pålagt de livegne sin arv. Kvinnelige arvtakere måtte ha tillatelse fra sin overherre før arven kunne mottas.

Den nye organiseringen av samfunnet som var basert på jordeiendom, forutsatte en utvikling av de produktive kreftene. Denne gangen ble mer-verdiet skapt av de livegnes arbeid på vegne av de aristokratiske og kirkelige herskende klassene.

Med ordene til historikeren Meilly: ”i de åpne samfunn er det er en økonomisk forutsetning at produktivitet øker og samtidig forsikrer at arbeiderene får en større og tryggere del av produktene de produserer. Med andre ord, friere sosiale former har den direkte effekten at den stimulerer produksjon.”

Ettersom de nye klassene ble klarere, kom nye former av stats apparat til syne. Deisse skulle hjelpe til å opprettholde de føydale eiendoms formene. Den nye moraliteten og ideologien som oppstod, befestet de sosiale forhold. Kirken, som blei mektigere og mektigere, gav det spirituelle grunnlaget for den nye orden. Slik ble paven mektigere enn kongene og keiseren. Kirken kontrollerte også enorme landbruks eiendommer,- og var således også sterk på det økonomiske plan.

Generelt så forble de føydale statene svake. Dette endret seg med fremvoksteren til de absolutte monarkiene på 1600 tallet.

I distriktene hadde lokale herrer i lang tid ført innbyrdes kriger. Samlet sett ble de lokale herskerne svekket. Karakteristisk for denne perioden er den at den sentrale herskeren eller monarken prøver å få kontroll over de rurale lederne. Og den rurale adelens konstante interne stridigheter og kriger gjorde det lettere for den sentrale monarken å få kontroll.

Handel var på et lav nivå. Jorden og landbruket produserte praktisk talt alt. Det var en ”naturligt” økonomi rettet mot selvforsynthet. Men, med innledelsen av korstogene, ekspedisjonene til den hellige land, oppsto nye behov, og handelsmenn som forsynet disse behovene, begynte til aa etablere store markeder i Frankrike, England, Tyskland og Italia. Disse periodiske markedene splite en grunnleggende rolle i veksten av Europisk handel. Denne handelen medførte også etableringen av en sterk klasse av rike handelsmenn. Kapital forbindelser begynte å overta grepet til det føydale samfunnet.

Hånd i hånd med utviklingen av handel, kom veksten til byene. Den handels klassen som oppsto i byene kom i konflikt med de tradisjonelle standardene og restriksjonene til føydalismen.

I boken Man’s Wordly Goods, forklarer Leo Huberinan essensen i konflikt: ”hele føydalismen dreier seg om kontroll og begrensing, mens derimot hele atmosfaeren forbundet med handels aktivitet i byene er frihet. Byene hadde tilhørt de føydale herrer, biskoper, adelsmenn, konger. Disse føydale herrer betraktet byene i på samme måte som resten av landet. Alle dens begrep (foeydale avgifter, skatter, tjenester) var føydale og basert på eierskapen av jorden. Føydale regler og føydal rettferdighet var grunnet i sedvane og vanskelige å forandre. Men handel i sin natur er aktiv, forandrende og utålmodig. Handelen kunne ikke tilpasses de rigide føydale rammene.”

Derfor, gamle forbindelser måtte utfordres og forandres. Byene begynte å forlange sin frihet og uavhengighet, og gradvis ble frihets brev innvilget, noen ved enighet, andre ved tvang.

Handel i seg selv ga etter for nye former for rikdom. Ikke lengre var land den eneste kilden til makt og privilegium. Penger ervervet i handel anntok en mye viktigere rolle. I byene ble den rike handels oligarki innført. Og disse kontrollerte og styrte individets produksjon ble etablert og innbefattet laug mesteren og lærlingene.

Ettersom mer og mer rikdom ble skapt gjennom produksjonen, kom laug mesteren (arbeidsgiveren) i skarp konflikt med arbeiderene. På 15 hundre tallet, ble arbeids foreninger dannet.

Kapital økonomien hadde hatt en veldig begrenset karakter i det føydale samfunnet. Kapital økonomien begynte å underminere basisen til det føydale systemet. Dens lover og sedvaner var modifisert for å møte de nye utviklingene. Livegne rømte mot byene i søken etter sin formue. Svarte døden, på midten av 14 hundre tallet, økte denne strømmen av livegne fra bygdene og mot byene. Historikere har anslått at mellom 30 og 50 prosent av befolkningen i England, Tyskland, Nederland og Frankrike ble utryddet av pesten. Dette resulterte i en kronisk mangel på arbeidsfolk. Dette tvang mange land eiere til å lønne folk for å få utført de nødvendige gjøremål..

Den absolutte monarken

Nasjonalstaten som vi kjenner den idag har ikke alltid eksistert. Folkets lydighet var ikke til nasjonen, - men til herren, byen, lokaliteten, eller laugen. Folk betraktet seg selv ikke som franske, engelske, osv., men som folk av en by eller av en storby. Alle kristne var medlemmer av den Romerske Katolske kirken, som igjen styrte kristendommen, og var dermed den mektigste av alle.

Med veksten av rikdom i byene, kom det en kapitalistiske klasse fram som forlangte at forholdene ble lagt til rette for en fri utvikling av handel. De ønsket orden og sikkerhet. Kampen for uavhengighet til byene fra sine føydale overherrer, de kontinuerlige kampene mellom lokale baroner, plyndringen som fulgte, var alle delaktig i behovet for en sentral autoritet, en nasjonalstat.

Konflikten mellom den sentral monarken og de mektige baronene (en strid mellom to seksjoner av den herskende klassen) endte med seier for kongen. Han var støttet av handelsmennene og middel klassen.

Fremkomsten av nasjonalstaten og med den sentraliserte monarken medførte et økonomisk fremskritt. Som takk for hjelpen fikk middelklassen visse privilegier.

Den neste konflikten som den sentrale monarken stod overfor var konflikten med den internasjonale kirken.

Oppdagelses reisene kom på 1500 talet. Colombus og Vasco De Gama ble finansiert av rike handelsmenn. Formålet med reisene var å finne nye områder for utnyttelse og ”for å spre guds ord.”.

Aksjekapital firmaer ble etablert for å fremme finansieringen av videre og enda større utnyttelse, for plyndring og profitt.

De enorme profittene fra reisene gjorde mange enormt rike. Dette galdt spesielt handels standen, - men også de som hadde finansiert ekspedisjonene ble rike.

Adelsmenn, aristokrater og monarkene blei skyldige de rike handelsmennene. En bank familie, the Fuggors, var til og med istand til avgjøre utnevningen av en keiseren.

Hele grunnlaget til den føydale økonomien var i ferd med å rase sammen som følge av framveksten til nye makt og rikdoms sentra. Sammen med den nye orden vokste det fram nye ideer, filosofier og moral begrep.

Den gamle klassen forsøkte haardknakket å motstå disse forandringer.

Som Marx forklarte: ”På et viss stadiet i utviklingen, kommer de materielle produktive kreftene i konflikt med de eksisterende forhold av produksjon eller—med eiendoms forholdene innenfor det rammeverket som de har operert i hittil. Ifra dimensioner av de produktive kreftenes utvikling omdannes forholdene til lenkene som binder og befeste dem. Dette var starten på en epoke med sosial revolusjon. Senere tilfører Marx: ”Ingen sosial orden er destruert før alle de produktive kreftene som den er i stand til å utvikle har blitt utviklet, og nye overlegene produksjons forhold vil adri erstatte de tidligere forhold, og ikke før de fysiske forholdene for deres eksistense har modnet innenfor strukturen i det gamle samfunnet.”

Det gamle samfunnet har blitt underminerert i løpet av den forrige periode. Sannsynligvis den største oppfordringen til den gamle orden var angrepet på katolisisme. I denne perioden var kirken ikke kun en religiøs institusjon men den fornemste brytsvernen av sosiale orden. Ved siden av å være en mektig landeier, innsamlet kirken tiendedel fra alle, hadde sine egne rettsmaler og spesielle privilegium, kontrollerte utdanning og formet det politiske og moralske synspunktet til folk. Som Charles I en gang sa: ”folk er regjert fra prekestolen mer enn av sverdet i fredstid.” Kirken sensurerte bøker, og brukte frykten for bannlysing imot dissenter. Det er sagt at denne perioden var ekstremt religiøst men det er sterkt overdrevet av historikerer. Istedenfor at folk levde ved forskriftene av bibelen, var religion brukt til å rettferdigjøre den gamle orden. Alt, inkludert politisk tenkning, var utrykt i religiøse betegnelser. De som ønsket å underminere systemet, måtte først utfordre katolisisme.

I det tidlige 16 hundre tallet, kom det absolutte monarkiet i konflikt men den katolske kirken. Den protestantiske reformasjonen ledet av Luther , gav ammunisjon til kampen mot pavelige makt. I England brøyt Henry VIII med katolisisme og plyndret rikdommen i klostrene. Denne rikdommen ødslet han imidlertid bort ved å føre kriger mot andre europeiske stater, - deriblant Irland.

Den kapitalistiske revolusjonen

Den Calvinske puritamismen var tilpasset moralen til den voksende middel klassen i byene og distriktene. Den satte fokus på selvtillit og personlige suksess. Middel klassen var klar til fremgang etter den voldsomme inflasjonen imellom 1540-1640. I denne perioden hadde prisene økt firefoldigt og middel klassen kom i økende grad i konflikt med den gamle og herskende klassen.

I England endte konflikten i borger krig. Oliver Cromwells nye hær førte middel klassen inni en væpnet konflikt med kongen og den gamle orden. I 1649, ble kongen halshogget og en kapitalistisk republikk ble proklamert. Cromwell, som var avhengig av støtte fra hæren, etablerte seg selv som lederen av et bonapartisk militær diktatur.

De demokratiske orienterte elementene fra venstre siden utgjorde en trussel mot de kapitalistisk orienterte eiendoms rettighetene. De var nødvendig å fjerne trusselen. Deretter støttet regimet seg til en smal sosial basis—de væpnede styrkene.

Den føydale strukturen, samt overhuset og monarkiet var avviklet. Den gamle herskende klassen hadde blitt beseiret, og de lavere klassene ble fortsatt holdt på sin plass. Parlamentarikerne sin kamp imot kongen har vært betraktet av historiker som en kamp mot tyranniet og for religiøs frihet. Men som Marx kommenterte: ”Man kan ikke bedømme et individ ved hva han tenker om seg selv, man kan like lite bedømme en slik periode av overgang ved dens bevissthet, men tvert imot, denne bevisstheten må bli forklart fra motsetningene i det fysiske livet, ifra konflikten eksisterende imellom de sosiale kreftene av produksjon,- og forholdene av produksjon”.

Leon Trotsky, en av lederne av den Russiske Revolusjonen, bemerket en gang: ”Revolusjoner har i historien alltid blitt følgt av kontrarevolusjon. Kontrarevolusjon har alltid kastet samfunnet bakover, men aldri så langt tilbake som begynnelsen av revolusjonen”. Sånn var det i 1660 og 1689, hvor bourgeoisen skyndsomt utarbeidet kompromisser sammen med de ”bourgeois” elementene i aristokratiet. Monarkiet og overhuset sin påvirkning ble forandret, slik at de aldri lenger har samme rollen som deres forgjengere, tvert imot, de blei en integrerende del av den kapitalistiske staten. De bourgeoisi menn med eiendommen bekymret seg for sin fremtid, og hvordan de skulle holde de lavere klassene i sjakk.”

Hundre år senere, ble den franske kapitalistiske revolusjonen gjennomført uten kompromisser. Den franske revolusjonen, som den engelske startet med en splittelse innad i den herskende klassen. Kongen ble uenig med statsrådene sine om hvordan man skulle unngå statsbankerott. Parlamentet representerte adelen, den høyere prestestanden og rettsvesenet.. Konflikten ledet til uro og gateopprør. Konflikten brakte til overflaten middel klassens og de lavere klassene sitt mismot og deres misnøye med regjeringen.

”adelens opprør var, ” forklarer George Rude, ”kanskje mer som et forspill til en revolusjon enn en egentlig revolusjon. Dette fordi den ved å inkludere middel klassen og de lavere klassene til felles handling mot kongen og aristokratiet, gjorde noe unikt i datidens Europa.”…” til tross for forsøkene på reform, var reformene utilstrekkelige til å forhindre revolusjonen ,- revolusjonen kom nemlig fra den laveste klassen”

Som i ennhver folkelige revolusjon kom massene inn på scenen. De mest selvoppofrende styrte revolusjonen langt mot venstre. Imellom 1789 og 1793 hadde det gamle føydale regimet og aristokratiet blitt feiet bort. Regimet ble ledet av den revolusjonaere middel klassen, jakobierne. De ble støttet og drevet fremover av den plebeiiske massen. Denne bestod av arbeidere og små håndverksmenn. En dreining mot høyre skjedde i 1794 da en regjeringen av et Direktoratet kom til makten. Dette i sin tur, resulterte i en ny politisk kontrarevolusjon.

Den gamle orden hadde blitt nedkjempet, - og de bourgeoisie eiendoms rettighetene ble normene for eiendoms besittelse i tiden som kom..

Den politiske forskyvningen av makt ble ikke etterfølgt av en sosiale forandring nedover i samfunnet. For eksempel førte den ikke til gjeninnførelse av den føydale orden. Det ble en politisk forandring som var forårsaket av kampene mellom de forskjellige seksjonene innad i den kapitalistiske klassen..

Kapitalismen

De store bourgeoisie revolusjonene ryddet veien for kapitalisme. De agrariske/jordbruksmessige forandringene sikret veksten til et kapitalistiske landsbruk. De gamle føydale eiendommene ble oppløst og fordelt til bøndene. I England førte en endring innen aristokratiet til ruin for bondestanden.

Produksjonsmidlene ble konsentrert og kontrollert av stadig færre. Ruineringen av bondestanden overførte arbeid fra landsbygdene og til byene. Klasse strukturen blei forenkla. På den ene siden var kapitalistene og paa den andre var det eiendoms løse proletariatet. Alt disse arbeiderene eide var sin evne til arbeid. Den eneste muligheten de hadde for å overleve var å selge sin arbeids kraft, - de byttet arbeid mot lønn. Proletariatet produserte mer enn den mottok i lønn. Overskuddet ble ekspropriert av kapitalistene. I sitt søk etter profitt, i stadig konkurranse med andre kapitalister, ble den kapitalistiske klassen tvunget til å introdusere nye produksjons metoder. Slik har kapitalismen, historisk sett, spilt en progressivt rolle i den kontinuerlige og revolusjonerende prosessen av de produktive kreftene.

Dens eksport av varer, og deretter kapital, leder den kapitalistiske klassen frem mot ”en verden etter sin egen bilde”. De produktive kreftene, teknikkene og vitenskap vokste ut over den nasjonalstaten som beskyttet den.

Imperialisme

I perioden ifra 1870 til 1900 så man at av verden ble delt imellom de sentrale maktene. I 1870 var en tiende del av Afrika inndelt; i1900 var nesten 90 % av det ”mørke kontinentet” kontrollert av Storbritannia, Frankrike eller en av de andre europeiske imperiene. I 1914 var denne prosessen av verdens inndeling ferdig. Og kapitalismen var på full fart inn det høyeste stadiet av imperialisme. Store kapital krefter og monopoler hadde vokst ut av tiden med konkurranse. ”Staten hadde smeltet mer og mer sammen med monopolene og de finansielle institusjonene . Den handlet i sterkere grad på vegne av kapital kreftene. Produksjonen i denne epoken blir ledsaget ved eksporten av kapitalen selv.” (Lenin)

Det imperialist stadiet fører med seg en trussel om verdens krig. Det er kampen om kontrollen av de over nye markeder som er toneangivende her. På grunn av at de store statene kontrollerte deler av verden og dermed også kontrollerte en voldsom veksten i produksjon, kunne nye markeder kun bli ervervet gjennom en ny inndeling av verden. Dette skapte en grobunn for konflikter i verdens skala. Verdens krig indikerer motsetningene imellom privat eierskap av produksjonsmidlene og nasjonalstaten. Men ulikt tidligere samfunn har kapitalismen nå tilrettelagt de fysiske tilstandene for den nye sosialistisk orden. En orden som gjorde de mulig å garantere velstand for alle.

Proletariatet er den eneste revolusjonære klassen som samlet er i stand til å føre den Sosialistiske revolusjonen til konklusjon. Dette stammer ifra dens særegne plass i sosial produksjon. Arbeider klassen er disiplinert på arbeids plassene, - hvor de er tvunget til å samarbeide i den produktive prosessen. Den organiserer seg selv i store arbeids foreninger og i egne og uavhengige parti. Marxisme, i motsetning til alle andre teorier, gir en klar og tydelig ideologi. Og den har som oppgave å styrte kapitalismen. Bolshevik partiet, ledet av Lenin og Trotsky, gav verden en levende modell for arbeidere verden over.

Bondestanden og middel klassene er ,på grunn av sin sosiale posisjon, ikke i stand til å spille en ledende rolle. Bondestanden er spredt ut over landet, og har ingen reell middel klassen eller proletariatet.

Bondestanden har i virkelighet, vært det klassiske redskapen av bonapartism—et regime basert på væpnete styrker, - og balanserer ofte imellom klassene. Faren er at i en epoke med imperialisme og forråtnelsen av monopol kapitalismen, og dersom arbeider klassen mislykkes med å overtale middelklassen til å spille på lag med seg ,- ja da vil middelklassen bli drevet inni armene av til de reaksjonære.

Loven om ujevn og kombinert utvikling

Ifra er progressivt sosial system, har kapitalismen nå blitt en hemsko for videre produksjon og videre utvikling av menneskeheten. Marx hadde tro på at proletariatet ville først vinne frem i de mest avanserte kapitalistiske landene, som i Storbrittania, Tyskland, og Frankrike.

Samfunnet utvikler seg ikke i en rett linje, men i henhold til dens egne lover om ujevn og kombinert utvikling. Den ujevne veksten i samfunnet , på verdens skala, blir stadig avbrutt ved at nye produkter blir introdusert, eller av nye ideer/tanker fra diverse sosial systemer. Det pre-revolusjære og tilbake stående semi-føydale russiske samfunnet støttet seg på moderne produksjons metoder i byene,- samtidig var resten av landet låst i den føydale orden. De moderne produksjons metodene som ble benyttet i byene baserte seg på utenlandsk kapital ifra Frankrike og England. Det nye industrielle proletariatet som nylig hadde vokst fram, aksepterte de Marxistiske ideene.

Den kapitalistiske klassen har oftest ankommet scenen for seint til å spille en avgjørende rolle. I Russland før 1917, er de for svake og dessuten er forbindelse for mangfoldige, -altså uten enhet. Forbindelsene er ofte gjennom ekteskap, eller ved å pantsette eiendeler til land eiere og imperialister. Begge de sistnevnte har en felles frykt og et felles hat for det voksende proletariatet. Den nasjonalistiske kapitalistiske klassen foretrekker å klynge seg til den gamle orden. Den vil heller klynge seg til det bestående enn å søke støtte fra de lavere klassene for å gjennomføre en anti-føydal revolusjonen.

Den eneste klassen som er i stand til å gjennomføre revolusjonen er proletariatet, -den bør også forene seg med den fattige seksjonen av bondestanden. Når arbeider klassen da kommer til makten, som i oktober 1917, er den istand til å gi jord til bøndene, kaste ut imperialistene og forene landet. Men proletariatet ville ikke stoppe der, men ville gå i gang med de sosialistiske oppgavene: nasjonaliseringen av de grunnleggende industriene, jord reformer, og nasjonalisering av de finansielle institusjoner.

Den Russiske Revolusjonen var den største hendelsen i hele menneskets historie. For første gangen tok arbeider klassen makten, feiet bort kapitalistene, landeierene og gangsterene og organiserte en ”demokratisk arbeiders stat”. Det var begynnelsen til den internasjonale sosialistiske revolusjonen og bekreftet teorien om den Permanente Revolusjonen.

Dessverre, forræderiet av den sosialistiske revolusjonen i Tyskland, og andre land, medførte isoleringen av revolusjonen i et tilbake stående og fortørnet land. Landet var ødelagt av den 1ste verdenskrigen, og det var stor analfabetismen. Landet led under borger krig og var utmattet- Alt dette førte til et enormt press på en allerede svak arbeider klassen og medvirket til degenereringen av revolusjonen. Det var disse objektive forholdene som var årsaken til veksten av byråkratiet i staten, i arbeids foreningene og i partiet. Stalin kom til makten på ryggen til den nye byråkrati ”kasten”. Individet i historie representere ikke seg selv, men interessene til en gruppe, kaste eller klasse i samfunnet.

Stalinisme og dens vanskapte diktatur vokste ikke ut av bolshevik partiet eller den sosialistiske revolusjonen. Stalinismen vokste ut fra isolasjon og materielt tilbake stående Russland. Den destruert arbeiderenes demokrati for å verne sine privilegier og sin makt.

Det stalinistiske regimet støttet seg allikevel på de nye eiendoms formene av nasjonalisert industri og produksjons planene. Sovjetene (arbeider fylkestyrer) og arbeiders demokrati ble ikke knust i den stalinistiske politiske kontrarevolusjon. Kun ved en ny politiske revolusjon kunne den Russiske arbeider klassen gjenopprette arbeiderenes demokrati, slik det hadde eksistert under Lenin og Trotsky. Dette betyr ikke et steg tilbake til kapitalismen, men slutten på den priviligerte byraakratiske eliten. Og folket eller massene blir igjen involvert i hvordan samfunnet og staten skal operere.

Den sosialistiske forandringen.

Den sosialistiske forandringen leder til et nytt og mer rettferdig samfunn ved å bryte lenkene som hindrer utviklingen av de produktive kreftene. Privat eierskap og nasjonalstaten blir feiet bort, og vegen mot sosialiserte eiendommen hvor man tar hensyn til folks interesser blir åpnet.

Den sosialistiske revolusjonen kan ikke være begrenset til et land, men setter verdens revolusjonen på dagsorden.. Verdens økonomien og verdens inndelingen av arbeid, skapt ved kapitalisme, krever en internasjonal løsning. Et Sosialistiske Forenet Stater av Europa ville ha vært en forløper for en Verdens Føderasjon av Sosialistiske Stater, og den internasjonale planleggingen av produksjon. Dette ville også lagt grunnlaget for den ”planlagte og harmoniske produksjonen av varer,- varer som dekker de menneskelige behov”.

Den første oppgaven til den seierende arbeide klassen ville bli destruksjonen av den gamle stats maskinen. I alle klasse samfunn kom staten til eksistens som ”et organ av klasse regjering, et organ for undertrykkelsen av en klasse ved en annen”. Dette reiser spørsmålet, trenger arbeider klassen en stat?

Anarkistene svarer nei. Men de mislykkes i forståelsen at en viss grad av makt er nødvendig for å holde de gamle landeierene, bankmennene, og kapitalistene i sjakk. Proletariatet trenger dermed å konstruere en ny type stat som representere deres interesser. I arbeiderenes stat, holder majoriteten en minoritet med eks-kapitalister under kontroll og dermed er den store byraakratiske staten fra fortiden ikke nødvendig.

Dette er ”proletariatets diktatur” eller arbeider demokrati, som Trotsky foretrakk å kalle det. Det er en videreføring og en videre utvikling, - en forlenging av der mest utviklete formen av bourgeoisie demokrati.

Bourgeoisie demokratiet var definert av Marx ved at arbeiderene hver femte år, bestemte hvilken seksjoner fra den herskende klassen som skulle fremstille sine interesser i parlamentet.

Den nye arbeider staten ville utvide demokratiet,- utvide det fra den politiske sfæren med nasjonaliseringen av de store monopolene. Nye makt organer baserte på et væpnet folk bestående av arbeider grupper, skulle være både utøvende og lovgivende samtidigt. Byråkratiet ville bli erstattet ved å trekke inn massene i funksjonen til staten og samfunnet.

For å verne mot veksten innen embedsverkete, introduserte proletariatet både i Paris i 1871 og Russland i 1917 følgende forholdsregler:

• Valg av alle offentlige tjenestemenn
• Ingen stående har, men et væpnet folk
• Ingen offentlige tjenestemenn kontrollerer mer enn en faglært arbeider
• Rotasjon av offentlige verv

Ved reduksjonen i arbeids uken, har folket muligheten til å involvere seg i staten, og således oppdage kultur, vitenskap og kunst. For som Engels en gang sa, hvis kunst, vitenskap og regjeringen forblir reservert av en minoriteten, vil de bruke og misbruke denne posisjonen til sine egne interesser, og slik ble resultatet i de stalinistiske landene.

Staten oppsto historiskt med fremkomsten av klasse samfunnet. Arbeider staten vil føre til en oppløsning av stats begrepet. Klassene vil selv gå i oppløsing inni samfunnet. Dette er grunnen til at Engels karakteriserte den proletariske staten som et ”semi-stat”.

”under sosialisme vil mye av det nødvendige ”primitive” demokratiet våkne, for første gang i historien til siviliserte samfunn, vil folket heve seg og ta uavhengig del, ikke kun ved valg, men også den daglige administreringenav staten. Under sosialismen vil alle regjere i tur og orden,- og snart tilpasse seg til ingen dominans eller enevelde”. (Lenin, Staten og Revolusjon.)

I denne lavere stadiet av sosialisme, som Marx kalte det, vil samfunnet, ”i det det vokser ut fra det kapitalistiske samfunnet fremdeles være preget av det samfunnet det vokste fra,- i alle aspekter, økonomisk, moralsk, og intellektuelt.”. (Marx, kritikk av Gotha programmen.)

Selv om utnyttelsen av mennekse ved menneske er over, så har ikke produksjonen enda nådd et tilstrekkelig nivå til å fjerne uretteferdigheten eller klasse skilnadene. Folk må fremdeles følge prinsippet: ”intet arbeid, - intet brød”. Staten, til tross for dens forgjengelige natur, forblir vokteren av urettferdigheten.

Sosialisme, det klasseløse samfunnet

Basert på avansert vitenskapen og bevisste planleggingen så vil produksjonen øke, og menneskeheten som sådan når et høyere nivå. Klassene og staten vil bli forvitret. Et nytt slagord vil bli innført; ” hver yter ifølge sin evne, og hver mottar ifølge sitt behov”. Antitesen om forholdet by og land, og mellom intellektuelt og fysiske arbeide forsvinner. Den til tider hjerteløse beregningen av antal timer utført i forhold til mottatt lønn forsvinner,- og igjen står slagordet ” enhver yter ifølge sin evne, og enhver mottar ifølge sitt behov”

Den barbariske naturen til klasse samfunnet vil være over en gang for alle. Forhistorien til menneskeheten vil være fullgjort. De produktive kreftene som har blitt bygget opp over tusenvis av år, - av klasse regjering, vil ha lagt grunnlaget for det klasse løse samfunnet. Menneskeheten setter seg selv som oppgave å erobre naturen, og aapner dermed enorme vidunderer av vitenskap og teknologi. Engels sa , ”regjeringen av personer er erstattet med administrasjonen av ting”.

Og Trotsky pekte på, ”når man er ferdig med de lovløse kreftene i sitt eget samfunn, vil man sette fokus på seg selv. For i den første tiden vil menneskeheten betrakte seg selv som en råvare, eller i beste fall som et fysisk og psykisk halvferdigt produkt. Sosialisme vil bety et sprang ifra et stadie av nødvendighet til et stadie av frihet, hvor mennesket av idag, med alle sine motsetninger og mangel på harmoni, vil åpne veien for en ny og mer harmonisk tilstand”. (Leon Trotsky, I Forsvar av Oktober.)

Introduksjon til Marxistiske Økonomi

Introduskjon

I dag, under påvirkningen av den kapitalistiske krisen, har mang en arbeider utviklet en tørst etter økonomi. De forsøker å forstå kreftene som dominerer deres liv. Denne korte introduksjonen til Marxistiske økonomi forsøker å forsyne den klasse bevisste arbeideren ikke med en fullstendig uttredelse om økonomi, men med n veileder til de grunnleggende lover om bevegelsene i det kapitalistiske samfunnet.

Den lavbunnete naturen i kapitalistisk økonomi er demonstrert ved dens udugelighet til å forstå krisen I deres system. Dens rolle er til å dekke over utnyttelsen av arbeider klassen, og til å ”bevise” overlegenheten av den kapitalistiske samfunnet. Deres kvakksalver ”teorier” og ”løsninger” er ikke skikket til å flette sammen den råtne og sykelige naturen i kapitalisme. Kun overgangen av samfunnet på sosialistiske vilkår, og introduksjonen av en plan økonomi kan gjøre slutt på marerittet av arbeidsledighet, lavkonjunktur og kaos.

Arbeider Partiets høyre ving har avvist sin gamle gud Keyenes, og erstattet det med ”ortodokse” økonomiske løsninger: nedbemanning, lønnsmåtehold og deflasjon. De reformistiske, på venstre siden tviholder på gårsdagens kapitalistiske politikk (reflasjon, import kontroller, osv.) som er blitt bevist å være helt ubrukelig under kapitalisme.

Kun med en marxistisk forståelse av samfunnets kapitalisme kan den bevisste arbeideren se forbi usannheten og fordreiningen de kapitalistiske økonomene fremlegger. Bare med den marxistiske tolkningen og forståelsen kan de ta opp kampen mot deres innflytelse i arbeider bevegelsen.

Forholdene for kapitalisme

Konsentreringen av moderne produksjon befinner seg i hendene på gigantiske selskaper. Unilever, ICI, Fords, British Petroleum, er eksempler på selskaper som dominerer våre liv. Hvorledes små firmaer eksisterer, representerer de kun produksjonen av fortiden. Moderne produksjon er hovedsaklig en stor skala forretnings industri. forretning.

200 selskap, 35 banker og finans institusjoner kontrollerer i dag den britiske økonomien. Denne utviklingen har fremkommet ved den hensynløse konkurransen og krigene som har herjet de siste par hundre årene. Da de klassiske økonomene spådde en fremtid med fri handel, forklarte Marx at gjennom utviklingen av konkurranse ville monopolene stige frem og drukne de svakere selskapene. Monopol kapitalisme vokste ut av og druknet fri konkurranse.

Ved første analyse er det tilsynelatende god grunn til å oppfatte det som at varer og ting er hovedsaklige produsert for folks behov. Selvsagt må ethvert samfunn utføre denne plikten. Men under kapitalisme oppdager vi at varer er ikke kun produsert i forhold til folkets behov, men først og fremst for salg. Det er den fremste funksjonen til industrien under kapitalisme.

"Den tidligere styreformannen i British Leyland kom med følgende berømte sitat ”Eg er i forretningen til lage penger, ikke biler!” Dette utrykker presist aspirasjonene av hele den kapitalistiske klassen. Tilretteleggelsen av visse forhold er nødvendige for eksistensen til den kapitalistiske produksjons prosessen. Eksistensen av en stor klasse eiendomløse arbeidere er det første behovet. Dermed, blir høyre sidens befatning med et ”eiendoms eiende demokrati” en total absurditet. For dersom majoriteten av folket eiet tilstrekkeligt til å være selvforsynte, ville den kapitalistiske klassen ikke kunnet finne arbeidere til å produsere deres profitt. For det andre er det nødvendigt at produksjonsmidlene er konsentrert i hendene på kapitalistene. Gjennom århundre med kamp ble bøndene og de som eiet sine egne produksjonsmidler hensynsløst destruert av kapitalistene og landeierene. Og for å produsere overskuddet leiet de samme arbeidere til å produsere den.

Verdi og varer

Hvordan fungerer kapitalisme? Hvordan skjer utnyttelsen av arbeiderene? Hvor kommer profitten ifra? Hvordan er nedgangstider forårsaket?

Til å svare disse spoersmålene er det nødvendig å oppdage nøkkelen til mysteriet: hva er verdi? Ved løsningen av denne problemstillingen faller de andre delene på plass. En forståelse av verdi er grunnleggende for en forståelse av økonomien i et kapitalistisk samfunn.

Alle kapitalistiske selskaper produserer varer eller yter service. Det er varer eller ytelsen av service produsert kun for salg. Selvfølgelig produserer folk for deres egne behov. Før kapitalisme eksisterte var dette nødvendig for mange folk, men selvforsynhet innebærer ikke produksjonen av varer. Mens, kapitalistisk produksjon er hovedsaklig og fremfor alt ”den uendelige akkumuleringen av varer”. Derfor var begynnelsen for Marx sin undersøkelse av kapitalisme en grundig og gjennomgående analyse av varen sin natur.

Enhver vare for folk har en anvendelsesverdi. Det betyr at den er til bruk for noen, om den ikke hadde en slik verdi kunne den ikke bli solgt. Denne anvendelsesverdien er begrenset kun til de fysiske egenskapene av varen.

Den inneholder også en verdi. Hva og hvordan kan denne ”verdien” bli avdekket?

Dersom vi utelater pengeaspektet fra vå analyse, vil varene når de blir brukt som byttemiddel , henge sammen med hverandre på en måte hverandre.

For eksempel:

1 par sko =

1 klokke = 10 meter tøy

3 flasker whisky =

1 bildekk =

Hver av disse tingene kan byttes med 10 meter tøy, samtidig kan de byttes med hverandre, - det ene for det andre.

Disse enkle eksemplene illustrerer at bytteverdien som ligger i de forskjellige varer utrykker noe annet enn varen selv. Men hva er det som danner likningen et par sko = 10 meter tøy? Eller en klokke = 3 flasker whisky?

Selvsagt, må det være en felles kvalitet de alle har. Det er tydelig at denne kvaliteten er verken vekt, farge, eller hardhet, og igjen finner vi ikke svar i bruks-egenskapen til varene. For om vi skulle sammenliknet brød med en Rolls Royce, er det tydelig at brødet er av størrre verdie for et menneske enn luksus bilen. Så hva er den felles kvaliteten?, det eneste de alle har i felles er at de er produkter av menneskelig arbeidskraft.

Mengde av menneskelig arbeidskraft i en vare er utrykket i tid: uker, dager, timer, minutter.

Bytte verdien til hver enkelt vare, og bytte verdien til varene i forhold til hverandre har en felles nevner eller kvalitet,- nemlig arbeidstid, eller tiden som gikk med til å fremstille varen.

5 timers (arbeid) verdi av sko

5 timers (arbeid) verdi av bildekk

5 timers (arbeid) verdi av klokker

5 timers (arbeid) verdi av whisky

5 timers (arbeid) verdi av tøy

Alminnelig arbeid

Om vi betrakter varer ved deres anvendelseverdie (nytte), begriper vi dem som et ”sko”, ”en klokke”, osv., vi begriper dem som produkter med bestemte typer arbeids kraft iboende i dem; arbeidet til en skomaker, arbeidet til en urmaker, osv. Men til forveksling blir varer også betraktet på et annet vis. Deres saeregen karakter blir borte og den synes som et enhet av alminnelig arbeid. Til forveksling sammenlikner vi summen av menneskelig arbeidskraft generelt som inholdet i en vare. Alt arbeid, til forveksling blir redusert til enkle enheter av arbeid.

Det er vel sant at varer produsert av faglærte arbeidere inneholder mer verdi enn den produsert av ufaglaerte. I forveksling blir derfor enhetene av faglaert arbeid redusert inntil en mengde av ufaglaerte , enkel arbeidskraft. For eksempel, om vi tar kalkuleringen i likviditetsgrad av 1 enhet faglaert arbeid = 3 enheter ufaglaert arbeid. Gjort enkelt blir altså faglært arbeid tre ganger mer verdt enn det ufaglærte arbeidet.

Denne forenklete forklaringen overføres slik at definisjonen av verdien til en vare er bestemt av summen av alminnelig arbeid som er investert i dens produksjon. (eller hvor lang tid det tar å produsere varen). Men uten videre fordypning, vil det da si at den dovne arbeideren produserer mer av verdi enn den mest effektive arbeideren!

La oss ta nok et eksempel, en skomaker velger å bruke utdaterte metoder til å produsere sko for dagens sko marked: Han investerer en hel dag for å produsere et par sko. Når han forsøker å selge skoene til markedet, vil verdien av hans sko sammenliknet med de fabrikk produserte sko være mye lavere, og han får samme pris i samme forhold.

Om disse fabrikkene produsere et par sko i løpet av en halv time, vil de innholde mindre arbeid (og dermed mindre verdi) og vil bli solgt billigere. Denne masse produksjonen gjør skomakeren med de utdaterte metodene overflødig. Av frykt for utslettelse blir skomakeren tvunget til å introdusere moderne teknikker for å kunne produsere sko innenfor det samme tidsrommet, - dette blir fastsatt av samfunnet/markedet.

Det vil ta tid, arbeid, maskiner og metoder for å produsere alle slags varer og tjenester, - Det avgjørende blir det tekniske nivået i samfunnet for øvrig. Marx definerer dette ved å hevde at alle varer må produseres i en sosialt nødvendig tid. Tid som er brukt over den tiden og utenfor de kostnadene beregnet, vil resultere i at selskapet ikke er konkurranse dyktig i markedet.

Mer presist betyr dette at verdien av en vare er bestemt ved mengden sosialt noedvendigt arbeid i en vare. Naturligtvis befinner denne arbeids tiden seg i et stadium av kontinuerligt forandring og blir påvirket av nye teknikker og nye metoder. Konkurranse resulterer i utslettelsen av de inneffektive.

Dermed er det et enkelt å forstå grunnen til den høye verdien av edelsteiner i forhold til demer hverdagslige varene. Det er en større mengde sosialt noedvendigt arbeids tid gått med for å utvinne de enn det er i produksjonen av hverdagslige varer. Verdien deres blir dermed av større verdi.

Noe kan ogsaa ha anvendelsesverdi uten noen form for verdi, f.eks., noe som ikke har blitt produsert og har dermed ingen arbeids tid investert i det: luft, elver, jomfruelige jord, naturlige enger, osv. Derfor finner vi at arbeid ikke er den eneste kilden av verdi, f.eks. anvendelsesverdi, men ogsaa naturen er en kilde.

Fra diskusjonen ovenfor kan vi konkludere at en økning i produktivitet vil øke mengden av ting som blir produsert (materiale rikdom), men kan samtidigt forminske verdien av de varene i sirkulasjon f.eks., mengden av arbeids tid i hver enkelt vare er mindre. Økt produktivitet resulterer dermed i økt rikdom. Med to jakker kan to mennesker holdes varme, med en jakke kan bare en holdes varm. Men samtidig en økning i kvantum korrespondere med et fall i reel verdi.

Penger

Penger oppstod som et resultat av vanskelighetene forbundet ved byttehandel metoden, Gjennom mange århundrer hadde en ”universale ekvivalent” oppstått —>Gull.

Istedenfor å si at en vare var verdt så mye smør, kjøtt, tøy, osv., blei det utrykkt i mengder gull. Penger sitt utrykk i verdi er pris. Gull var brukt grunnet dens kvaliteter. Den konsentrere mye verdi i en liten mengde, den kunne divideres i mynter, og var i seg selv en vare.

Som med alle varer er verdien av vull bestemt ved mengden av arbeids tid brukt i dens produksjon. For eksempel, om vi sier det tar 40 timers arbeid aa produsere et hekto gull. Da vil alle varer som er likeverdig i arbeids tid til den hektoren i gull, vaere verdt et hekto gull.

Et hektor gull = 40 timers arbeid

½ hektor gull = 20 timers arbeid

¼ hektor gull = 10 timers arbeid

Dermed:

En bil (40 timers arbeid) = 1 hekto gull

Et bord (10 timers arbeid) = ¼ hekto gull

Skyldig forandringene i produktivt teknikk og økningen i produktiviteten av arbeid er alle verdier kontinuerligt varierende. Det er som mange tog som ankommer og forlater en stasjon ved forskjellige tidspunkter. Om du tar hvilket som helst tog som et standard som beveger seg utover til aa justere bevegelsen av de andre, ville det lede til forvirring. Kun ved å stå på perrongen kan du nøyaktig bedømme hva det er som foregår. I forhold til forandringen av alle varer, fungerer gull som selve målingen. Den er i seg selv mest stabil, selv om den er i konstant bevegelse, fordi ingen vare har en vedvarende og fastsatt verdi.

Priser på varer

Loven om verdi regjerer og bestemmer prisen på varer og tjenester. Som forklart, verdien av varer er likt mengden av arbeid de inneholder. I teori, er verdien likt til dens pris. Men, i realitet, tenderer prisen på en vare å være enten over eller under dens reelle verdi. Denne fluktuasjonen er foraarsaket av forskjellige påvirkninger på markeds pris. Monopoler spille en stor rolle her. Forskjellen mellom tilgang og etterspørsel spiller også en stor rolle. For eksempel, kan det være et overskudd av en vare i markedet, og prisen den dagen kan være under dens reelle verdi. Motsatt vil en mangel medføre en høyere pris enn den reelle prisen. Denne effekten av tilgang og etterspoersel har ledet bourgeoisie økonomer til å tro at dette er den eneste og regjerende faktoren i bestemmelsen av pris. Hva de ikke forklarte var at priser er i konstant fluktuasjon innen et definitivt nivaa. Hva det nivaaet er, er ikke bestemt av tilgang og etterspoersel, men ved mengden avarbeids tid investert i produksjonen av en vare. En lastebil vil for eksempel alltid være dyrere enn en plast boette.

Profitter

Noen ”kloke” hoder har oppfunnet teorien at profitter oppstår fra det å kjøpe billig og selge dyrt. I arbeidslønn, Arbeid og Kapital, forklarer Marx idiotiet i det argumentet:

”Hva man ville sikkert vinne som en selger vil tapes som innkjøper. Det er ikke tilstrekkelig å si at det er folk som er kjøpere, uten å være selgere eller forbrukere, eller uten å være produsenter. Hva disse folk betaler til produsentene, må de først anskaffe fra produsentene for ingenting. Hvis en tar fra deg pengene og deretter returnere den samme penge summen ved å kjøpe dine varer, vil du aldri berike deg selv ved å selge dine varer dyrere til den samme personen. Denne type byttehandel vil kunne redusere et tap.

Arbeids kraft

Ved anskaffelsen av ”produksjons faktorene ”, betrakter kapitalisten ”arbeids markedet” som kun en del av det generelle markedet for varer. Evnene og energien til arbeidere