Hva er Marxisme?

Vi gjengir en litt redigert versjon av Hva er marxisme? av Rob Sewell og Alan Woods, sist publisert i 1983 for å feire hundreårsdagen for død av Karl Marx. De tre artiklene om de grunnleggende aspektene ved marxismen, marxistisk økonomi, dialektisk materialisme og den historiske materialismen ble opprinnelig publisert separat i 1970. Disse artiklene er en god og kort innføring i grunnleggende metoder innen marxismen og kan tjene som en første tilnærming til ideene utviklet av Marx og Engels.

En introduksjon til dialektisk materialisme

Innføring i historisk materialisme

Introduksjon til Marxistisk økonomi

1983 Innledning

Marxismen, eller vitenskapelig sosialisme, er navnet gitt til komplekset av ideer først utarbeidet av Karl Marx (1818-1883) og Friedrich Engels (1820-1895). I sin helhet gir disse ideene et fullt ut teoretisk grunnlag for at arbeiderklassen danner en høyere form for det menneskelige samfunnet - sosialisme.

Mens oppfatningene om marxisme har blitt videreutviklet og beriket av historiske erfaringer av arbeiderklassen selv, har de grunnleggende ideene forblitt urokkelige, og gir et solid grunnlag for fagbevegelsen i dag. Verken før, eller siden levetiden til Marx og Engels har noen mer overlegen eller mer sannferdig teori klart å forklare med like stor tilfredshet forandringene samfunn gjennomgår og rollen til arbeiderklassen i det nåværende samfunn. En kjennskap til marxismen utstyrer proletariatet fullt ut teoretisk for dens historiske oppgave, den sosialistiske transformasjon av samfunnet.

Det er dette faktum som forklarer de konstante og bitre angrep på alle aspekter av marxismen som har blitt levert av alle tenkelige forsvarere av den eksisterende sosiale orden - fra én konservativ til én Fabian, fra én jesuitt prest til én universitets professor. Av at angrepene fortsetter i det kontinuerlige til tross for at hver eneste en av forståsegpåerne i tur hevder å ha "endelig avkastet" marxismen for godt, kan et tenkende medlem av arbeiderbevegelsen utlede to fakta.

• Først, at forsvarerne av kapitalismen ser på marxismen som den farligste utfordringen til deres system, og dermed også kjapt erkjenner sannheten i den, til tross for alle sine forsøk på å "motbevise" den.

• For det andre, som langt fra å forsvinne under en haug av misbruk, kvakksalverske "eksponeringer" og grove forvrengninger, vinner teoriene til Marx og Engels stadig terreng, særlig innenfor de aktive lagene i arbeiderbevegelsen, som blir stadig flere, under påvirkning av krisene i kapitalismen, strever de for å oppdage de virkelige kreftene som former deres liv, for å kunne bevisst påvirke og bestemme sine egne skjebner.

Teoriene til marxismen gir den tenkende arbeider en forståelse - en tråd som er i stand til å lede ham gjennom den forvirrede labyrinten av hendelser, av de komplekse prosessene i samfunnet, av økonomi, av klassekamp, av politikk. Bevæpnet med dette sverdet kan arbeidstakeren kutte den gordiske knuten som binder ham til det mektigste hinderet i veien for å fremme seg selv og sin klasse - uvitenhet.

Det er ved å holde denne knuten på plass at de innleide representanter for den herskende klassen sliter med makt å diskreditere marxismen i øynene til arbeiderklassen. Det er en plikt for enhver seriøs arbeider av fagbevegelsen å erobre for seg selv teoriene til Marx og Engels, som en viktig forutsetning for at det arbeidende folk skal kunne erobre samfunnet.

Men det er hindringer i veien for arbeidstakerens kamp for teori og forståelse langt mer problematiske enn de skriblerier av prester og professorer. En mann eller kvinne som er forpliktet til å slite lange timer i industrien, som ikke har hatt nytte av en skikkelig utdanning og dermed mangler en vane å lese, finner store vanskeligheter med å absorbere noen av de mer komplekse ideer, særlig i begynnelsen. Likevel var det for arbeidstakere, Marx og Engels skrev, og ikke for "flinke" studenter og middelklasse mennesker. "Hver begynnelse er vanskelig" uansett hva vitenskap vi snakker om. Marxismen er en vitenskap, og stiller derfor store krav til nybegynnere. Men hver arbeidstaker som er aktiv i fagbevegelsen eller et arbeiderparti vet at ingenting er verdt å oppnå uten en grad av kamp og offer. Det er aktivister i fagbevegelsen som dette heftet er rettet mot. Til den aktive arbeidstaker som er villig til å holde ut, kan et løfte holdes: Når første forsøk er gjort for å komme i gang med ukjente og nye ideer, vil teoriene til marxismen bli funnet å være i utgangspunktet rett fram og enkel. Dessuten - og dette bør vektlegges - en arbeider som ved tålmodighet erverver seg en forståelse av marxismen vil vise seg å være en bedre teoretiker enn de fleste studenter, bare fordi han kan forstå ideene ikke bare i det abstrakte, men konkret, den brukes både på sitt eget liv og arbeid.

Alle utbytterklasser forsøker moralsk å rettferdiggjøre sin egen klasses herredømme, ved å fremstille deres samfunn som det høyeste, den mest naturlige form for sosial utvikling og å bevisst skjule systemets utbytting ved å skjule og forvrenge sannheten. Dagens kapitalistiske klasse, har kunstferdig utviklet en helt ny filosofi og moral for å rettferdiggjøre sin posisjon i samfunnet.

Arbeiderklassen, tvert imot, har ingen vesentlig interesse i å forvrenge sannheten, og setter seg som oppgave å fremvise de nakne realiteter av kapitalismen for å bevisst forberede sin frigjøring. Langt fra å søke en spesiell posisjon for seg selv, har arbeiderklassen sikte på å avskaffe kapitalismen og med den alle klasseskiller og privilegier. For å gjøre det må den avvise kapitalistene syn, og søke for seg selv en marxistisk metode for forståelse.

Den marxistiske metoden gir et rikere, fyldigere og mer helhetlig syn på samfunnet og livet generelt. Det rydder vekk sløret av mystikken i å forstå menneskelig og sosial utvikling. Marxistisk filosofi forklarer at historiens drivkraft er verken "store menn" eller det overnaturlige, det utviklingen av produktivkreftene (industri, vitenskap, teknikk, etc.) drivkreftene består av. I siste instans så er det økonomi som fastslår forholdene for liv, vaner og bevissthet til mennesket.

Hver nye omorganisering av samfunnet - det være seg til slaveri, føydalisme eller kapitalisme - har innledet en enorm utvikling av produktivkreftene som i sin tur ga menn og kvinner større makt over naturen. Så snart et sosialt system viser seg å ikke klare å videreutvikle disse kreftene lenger, vil samfunnet gå mot en epoke med revolusjon. For kapitalismen sin del er ikke endringen til sosialisme en automatisk prosess, den krever en bevisst inngripen fra arbeiderklassen. Unnlatelse av å gjøre dette i det lange løp vil bane vei for reaksjon og muligheter for en ny verdenskrig.

Kapitalismen har nok en gang gått inn i en ny verden økonomiske kriser som har resultert i massearbeidsløshet på nivå med 1930-tallet. De kvakksalverske teoriene til de kapitalistiske økonomene har vist seg helt ute av stand til å hindre nedgangstider, noe som har drevet den herskende klassen fra å droppe keynesianismen til å gå tilbake til monetarisme. Snarere enn å redde situasjonen har det sistnevnte programmet bidratt til å utdype og forlenge krisen!

Bare marxismen har vært i stand til å avsløre motsetningene i kapitalismen som fører oss med jevne mellomrom ut i depresjon og lavkonjunktur. Kapitalismen har nå fullstendig utmattet sin historiske rolle i utviklingen av det produktive grunnlaget for samfunnet. Hemmet av nasjonalstaten og privat eierskap, blir produktivkrefter systematisk ødelagt under overproduksjonen av varer og kapital.

Som Marx selv forklarte: "I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi som for alle tidligere epoker, ville ha sett ut som en absurditet - overproduksjonens epidemi.

Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake i en tilstand av momentant barbari, - en hungersnød, en allmenn ødeleggelseskrig synes å ha avskåret det fra alle livsmidler; industrien, handelen synes å være ødelagt - og hvorfor?

Fordi det har for mye sivilisasjon, for mye livsmidler, for mye industri, for mye handel. Produktivkreftene som står til dets rådighet, tjener ikke lenger til å fremme de borgerlige eiendomsforhold, tvert imot er de blitt for veldige for disse forhold, de hemmes av dem, - og så snart de overvinner denne hemningen, bringer de hele det borgerlige samfunn i uorden, truer de den borgerlige eiendoms eksistens. De borgerlige forhold er blitt for trange til å romme den rikdom de selv har frambrakt."

Det nåværende heftet bringer sammen for første gang de tre tilskuddene til South Wales Bulletin av marxistiske studier (først utgitt i 1970) som et lite bidrag til den økende hunger etter ideene til marxismen. Det er også passende at spørsmålet om heftet sammenfaller med årsdagen for Karl Marx 'død, den 14. mars 1883, co-grunnlegger med Engels, av den vitenskapelige sosialismen.

Dette heftet er imidlertid ikke ment å gi en fullstendig framstilling av marxismen, men å bistå arbeidstakere og studenter i en tilnærming til faget ved å gi en grov oversikt over noen grunnleggende ideer, pluss en valgt leseliste der han kan fortsette sine studier. Marx og Engels skrev selv mange korte pamfletter og kortere forklarende arbeid med sikte på å popularisere sine teorier blant arbeiderklassen, og disse gir grunnlag for det foreslåtte pensum.

Studien av marxisme faller under tre hoved overskrifter, korresponderenede til filosofi, historie og økonomi, eller, for å gi dem deres riktige navn, Dialektisk Materialisme, Historisk materialisme og teorien om arbeidets verdi. Dette er de berømte "tre komponenter av marxismen" som Lenin skrev.

Rob Sewell og Alan Woods

18 februar 1983

DEN MARXISTISKE METODE

En introduksjon til dialektisk materialisme

Hva er en filosofi?

På hvert trinn i menneskehetens historie, har menn og kvinner hugget ut et slags bilde av verden og deres plass i den. De utvikler en filosofi. Bitene de bruker for å danne dette bildet har de ervervet ved observasjon av naturen og gjennom generalisering av deres daglige erfaringer.

Noen mennesker tror de ikke har behov for en slik filosofi eller livssyn. Men i praksis har alle en filosofi, selv om de ikke er den bevisst . Folk som lever ut fra "sunn fornuft", og tror de gjør det uten teori, tenker i praksis på den tradisjonelle måten. Marx sa at de dominerende ideer er de herskendes ideer. Ved å vedlikeholde og rettferdiggjøre deres herredømme, benytter den kapitalistiske klassen seg i bruk av alle tilgjengelige midler for å forvrenge bevisstheten til arbeideren. Skole, kirke, TV og presse benyttes til å fremme ideologien til den herskende klasse og indoktrinere arbeideren til å akseptere deres system som det mest naturlige og permanente form for samfunn. I fravær av en bevisst sosialistisk filosofi, aksepterer de ubevisst den kapitalistiske.

På hvert punkt i klassesamfunnet, må den revolusjonære klassen, med formål å endre samfunnet, kjempe for en ny verdensanskuelse og angripe den gamle filosofien, basert på den gamle orden.

Idealisme og materialisme

Gjennom filosofiens historie finner vi to leire, idealismen og materialismen. De dagligdagse betydningene "Idealisme" (ærlighet, rettskaffenhet) og "materialisme" (grådighet, penger og egoisme) har ingenting å gjøre med filosofisk idealisme og filosofisk materialisme.

Mange store tenkere fra fortiden var idealister, især Platon og Hegel. Denne filosofiske grenen ser på natur og historie som en refleksjon av ideer og ånd. Teorien om at menn og kvinner og alle materielle ting ble skapt av en guddommelig ånd, er et grunnleggende konsept i idealismen. Denne anskuelsen er uttrykt på en rekke måter, men utgangspunktet er at ideene styrer utviklingen av den materielle verden. Historie er forklart som tankens historie. Menneskers handlinger blir sett på som resultat av abstrakte tanker, og ikke fra dets materielle behov. Hegel gikk ett skritt videre, som en gjennomført idealist, og snudde tanker til en selvstendig "Idé" med en eksistens utenfor hjernen og uavhengig av den materielle verden. Sistnevnte var bare en refleksjon av denne ideen. Religion er en del av filosofisk idealisme.

De materialistiske tenkere på den annen side, har hevdet at den materielle verden er reell og at naturen eller materie er primært. Tankene eller ideer er et produkt av hjernen. Hjernen, og derfor ideer, oppsto ved et visst stadium i utviklingen av levende materie. De grunnleggende hjørnesteinene i materialismen er som følger:

(A) Den materielle verden, kjent for oss ved våre sanser og utforsket av vitenskapen, er reell. Verdens gang følger naturlovene, det overnaturlige eksisterer ikke.

(B) Det er bare en verden, den materielle. Tanken er et produkt av materie (hjernen), uten hjernen eksisterer ikke idéene. Derfor kan hverken sinn eller ideer eksistere isolert fra materie. Generelle ideer er bare refleksjoner av den materielle verden. "For meg," skrev Marx, "er ideen ingenting annet enn den materielle verden som gjenspeiles i det menneskelige sinn, og oversatt i former av tanke." Og videre, "den sosiale væren bestemmer bevisstheten".

Idealistene oppfatter bevissthet, tanke, som noe utvendig, og i opposisjon til materie, til naturen. Denne opposisjonen er fullstendig feilaktig og kunstig. Det er en nær sammenheng mellom naturlovene og lovene for tanker, da tankene følger og reflekterer naturlovene. Tanken kan ikke utlede sine kategorier fra seg selv, men kun fra den ytre verden. Selv de mest tilsynelatende abstrakte tanker stammer fra observasjon av den materielle verden.

Selv en tilsynelatende abstrakt vitenskap som matematikk er, i siste instans, avledet fra den materielle virkelighet, og ikke spunnet ut av hjernen. Skoleeleven teller sine materielle fingre under pulten før han løser et abstrakt aritmetisk problem. Dermed gjenskaper han røttene til matematikken. Vi baserer oss på desimalsystemet fordi vi har ti fingre. Romertallene var opprinnelig basert på en representasjon av fingrene.

Ifølge Lenin, "dette er materialisme; materie som berører våre organer skaper følelse. Følelse er avhengig av hjernen, nerver, retina, etc., dvs. materie er primær. Følelse, tanke og bevissthet er de fremste produktene til materien ".

Folk er en del av naturen, de utvikler sine ideer i samspill med resten av verden. Mentale prosesser er virkelige nok, men de er ikke noe absolutt, utenom naturen. De bør studeres i sine materielle og sosiale forhold der de oppstår. "Gjenferdene som dannes i den menneskelige hjernen," fastslo Marx, "er ... nødvendigvis, sublimerer av deres materielle livsprosess." Senere konkluderte han, "moral, religion, metafysikk, resten av ideologien og dens korresponderende former for bevissthet, er ikke uavhengig. De har ingen historie, ingen utvikling, men mennesket, som utvikler den materielle produksjonen og deres materielle relasjoner, forandrer med dette deres virkelige eksistens, dets tenkning og produktet av dets tenkning. Livet er ikke bestemt av bevissthet, men bevissthet av livet. "

Materialismens opprinnelse

"Det opprinnelige hjemmet til all moderne materialisme," skrev Engels, "fra syttende århundre framover, er England." På denne tiden, ble det gamle føydale aristokrati og monarki utfordret av den nylig oppståtte middelklassen. Bastionen til føydalismen var den romersk-katolske kirken, som brukte det guddommelige som en berettigelse for monarkiet og de føydale institusjoner. Dette måtte derfor undergraves før føydalismen kunne bli styrtet. Det stigende borgerskapet utfordret de gamle ideene og guddommelig konsepter som den gamle orden var basert på.

"Parallelt med fremveksten av middelklassen ble vitenskap, astronomi, mekanikk, fysikk, anatomi og fysiologi gjenoppdaget. For borgerskapet var det nødvendig med en vitenskap som fastslo de fysiske egenskapene til naturlige objekter og funksjonene til naturkreftene, for utviklingen av den industrielle produksjonen. Inntil da hadde vitenskapen vært den ydmyke tjenerinne av kirken, det var ikke tillatt å overskride grensene, bestemt av tro, av den grunn hadde det ikke vært noen vitenskap i det hele tatt. [I det 17. århundre, bekreftet Galileo, Copernicus 'teori om at jorden og alle planetene roterte rundt Solen. Datidens professorer latterliggjorde disse ideene og brukte makten til indeksen og inkvisisjonen mot Galileo til å tvinge ham til å fornekte sitt syn. RS] (Vitenskap gjorde opprør mot kirken, borgerskapet kunne ikke gjøre noe uten vitenskap, og var derfor nødt til å delta i opprøret.) "(F. Engels.)

Det var på denne tiden at Francis Bacon (1561-1626) utviklet sine revolusjonerende ideer om materialisme. Ifølge han var sansene ufeilbare og kilden til all kunnskap. All vitenskap var basert på erfaring, og besto i å utsette dataene til en rasjonell metode for undersøkelse, induksjon, analyse, sammenligning, observasjon og eksperiment. Det ble imidlertid overlatt til Thomas Hobbes (1588-1679) å fortsette og å utvikle Bacons materialisme til et system. Han forsto at ideer og konsepter bare var en refleksjon av den materielle verden, og at "det er umulig å skille tanke fra materie som tenker". Senere, framsatte den engelske filosofen John Locke (1632-1704) bevis på denne materialismen.

Den materialistiske skolen gikk fra England til Frankrike, for å bli tatt opp og videreutviklet av Rene Descartes (1596-1650) og hans tilhengere. Disse franske materialister begrenset seg ikke til kritikk av religion, men utvidet den til alle institusjoner og ideer. De utfordret disse i fornuftens navn, og ga ammunisjon til borgerskapet i deres kamp mot monarkiet. Den franske revolusjonen 1789-1793 tok materialistisk filosofi som sin trosbekjennelse. I motsetning til den engelske revolusjonen i midten av det 17. århundre, førte den franske til en fullstendig ødeleggelse av den gamle føydalske orden. Som Engels senere påpekte: "Vi vet i dag at dette kongeriket av fornuft ikke var mer enn det idealiserte kongedømmet til borgerskapet."

En defekt i Bacons materialisme var dens mekanisk rigide fortolkning av naturen. Det var ikke ved et uhell at den engelske skolen i materialistisk filosofi blomstret i det 18. århundre, dette var tiden da Isaac Newtons oppdagelser førte "mekanikken" som den viktigste og mest avanserte vitenskap. Med Engels ord: "Den spesifikke begrensning i denne materialismen lå i dens manglende evne til å forstå universet som en prosess, som materie i en uavbrutt historisk utvikling."

Den franske revolusjonen påvirket den siviliserte verden i en stor grad, ikke ulik den russiske revolusjonen i 1917. Den revolusjonerte tenkning i ethvert felt, politikk, filosofi, vitenskap og kunst. Den gjæringen av ideer som oppsto utfra den borgerlige revolusjon innledet fremskritt innen naturvitenskap, geologi, botanikk, kjemi samt politisk økonomi.

Det var i denne perioden at kritikk rettet mot denne mekaniske tilnærming til materialistene kom til syne. En tysk filosof, Immanuel Kant (1724-1804), gjorde det første gjennombruddet i den gamle mekanistiske metoden med sin oppdagelse om at jorden og solsystemet hadde kommet til å bli, og ikke hadde eksistert for evig. Det samme gjaldt også for geografi, geologi, planter og dyr.

Denne revolusjonerende idé som Kant bidro med, ble senere omfattende utviklet av en annen stor Tysk tenker, George Hegel (1770-1831). Hegel var en filosofisk idealist, som mente at verden kunne forklares som en manifestasjon eller refleksjon av en "universel ånd" eller "Idé", dvs. en form for Gud.

Hegel så ikke på verden som en aktiv deltaker i samfunnet og menneskets historie, men som en filosof, som vurderer hendelser langveisfra. Han satt seg opp som en målestang til verden, der han tolket historien i henhold til hans fordommer som tankens historie, verden som verdenen av ideer, en ideell verden. Dermed for Hegel, eksisterte ikke problemer og motsetninger i reelle termer, men i form av tanke, og en kunne derfor bare finne løsninger i form av tanke. Motsetningen i samfunnet kunne ikke bli løst av menn og kvinners handlinger, men i filosofens hode, i den absolutte idé!

Likevel anerkjente Hegel feil og mangler ved det gamle mekanistiske syn. Han pekte også på utilstrekkeligheter i formell logikk og satte opp et nytt verdenssyn som kunne forklare motsetningene i forandring og bevegelse. (Se nedenfor).

Selv om Hegel gjenoppdaget og analyserte lovene for bevegelse og forandring, satte hans idealisme alt på hodet. Det var kampen og kritikken til unghegelianerne, ledet av Ludwig Feuerbach (1804-1872), som prøvde å rette opp og få filosofien på fote. Men selv ikke Feuerbach - "der halvparten av han var materialist og den øvre halvdelen idealist" (Engels) - var i stand til fullt ut å renske Hegelianismen ut av sitt idealistiske syn. Dette arbeidet ble overlatt til Marx og Engels, som var i stand til å redde den dialektiske metoden fra sitt mystiske skall. Hegels dialektikk var smeltet sammen med moderne materialisme for å produsere den revolusjonære forståelsen av dialektisk materialisme.

Hva er dialektikk?

Vi har sett at i moderne materialisme er konseptet at materie er primært og sinnet eller ideer et produkt av hjernen (materie). Men hva er dialektisk tenkning eller dialektikken?

"Dialektikken er ingenting annet enn vitenskapen av de generelle lover om bevegelse og utviklingen av naturen, menneskets samfunn og tanke." (Engels, Anti-Duhring.)"

Den dialektiske metode for tenkning hadde allerede en lang eksistens før Marx og Engels utviklet den vitenskapelig som et middel til å forstå utviklingen av det menneskelige samfunn.

De gamle grekerne produserte noen store dialektiske tenkere, blant annet Platon, Zenon og Aristoteles. Så tidlig som 500 f.Kr., avanserte Heraklit ideen om at "alt er og er ikke, for alt er i endring, i stadig endring, stadig i tilblivelse og forgåelse". Og videre: «Alt flyter, alt er forandring. Det er umulig å gå to ganger i den samme bekken". Denne uttalelsen inneholder allerede det fundamentale konseptet i dialektikken at alt i naturen er i en konstant tilstand av forandring, og at denne endringen utfolder seg gjennom en serie av motsetninger.

"... Den store grunnleggende tanken er at verden ikke er å bli forstått som et kompleks av ferdig lagde ting, men som et kompleks av prosesser, hvor ting tilsynelatende er stabile, intet mindre enn i de mentale bildene i hodene våre, konsepter går gjennom en uavbrutt forandring i å komme til tilværelse og å henfalle. "(Engels, Anti-Duhring,)

"For dialektisk filosofi er ingenting endelig, absolutt eller hellig. Det påviser overgangskarakteren av alt og i alt: ingenting kan motstå det annet enn den uavbrutte prosessen med å bli og å forgå, av oppstigningen fra det lavere til det høyere. Og dialektisk filosofi er ikke noe mer enn en refleksjon av denne prosessen i den tenkende hjernen. "(Ibid.)

Dialektikk og metafysikk

De greske filosofene forutså briljant den senere utviklingen av dialektikken og andre vitenskaper. Men de kunne ikke selv føre denne forventningen til sin logiske konklusjon på grunn av deres produksjonsmidler, og mangelen på tilstrekkelig informasjon om detaljene i universet. Deres ideer ga et mer eller mindre korrekt generelt bilde, men det var ofte i form av inspirert gjetting enn av vitenskapelig teorier. For å få menneskets tanke videre, var det nødvendig å forlate disse gamle metoder for å komme fram til en generell forståelse av universet, og konsentrere seg om det mindre, de mer kjedelige oppgavene som å samle, sortere ut og merke en rekke partikulære fakta, testing av teorier ved eksperimenter, for å definere, etc.

Denne empirisk, eksperimentelle, tilnærmingen medførte en økning i menneskelig tanke og vitenskap. Undersøkelser i naturens arbeid kunne nå bli gjennomført vitenskapelig, ved analysering av hvert enkelte problem og utprøving av hver konklusjon. I denne prosessen, gikk den gamle evnen til å håndtere ting i deres sammenheng, ikke separat, i deres bevegelse, ikke statisk, i sitt liv ikke i deres død, tapt. Denne smale, empiriske tenkemåte som dermed oppsto ble kalt den "metafysiske" tilnærming. Denne dominerer fortsatt i den moderne kapitalistiske filosofi og vitenskap. I politikken er det gjenspeilet i Harold Wilsons berømte "pragmatisme" ("hvis det fungerer, må det være riktig") og de konstante appellerer til "fakta".

Men fakta velger ikke seg selv. De må velges av enkeltpersoner. Rekkefølgen og i hvilken rekkefølge de er ordnet, og de konklusjoner som er trukket fra dem er avhengige av forutinntatte forestillinger av den enkelte. Så slik påberopelse for "Fakta", som er ment å formidle inntrykk av vitenskapelig upartiskhet, er som regel bare et røykteppe for å skjule fordommene til taleren.

Dialektikken handler ikke bare med fakta, men med fakta i deres sammenheng, dvs. i prosesser, ikke bare med isolerte ideer, men med lover, ikke bare med enkelte, men med det generelle.

Dialektisk tenkning står i samme forhold til metafysikk som en film til et stillbilde. Den ene motsetter ikke den andre, men komplimenterer den. Imidlertid er den sannere, en mer komplett tilnærming til virkeligheten.

For dagligdagse formål og enkle beregninger, er metafysisk tanke, eller "sunn fornuft", tilstrekkelig. Men de har sine begrensninger, og utover disse vil anvendelsen av "sunn fornuft" snu sannhet til det motsatte. Den grunnleggende bristen i denne typen tenkning er dens manglende evne til å betrakte bevegelse og utvikling, og i sin avvisning av all motsigelse. Men bevegelse og forandring impliserer motsetninger.

«For Metafysikeren er ting og deres mentale reflekser, ideer, isolerte, de skal vurderes etter hverandre og fra hverandre, de er objekter av undersøkelsen, faste, rigide, gitt en gang for alle. Han tenker i absolutt uforenlige antitese ... For ham vil en ting enten eksisterer eller ikke: en ting kan ikke samtidig være seg selv og noe annet. Det positive og det negative eksluderer hverandre absolutt: årsak og effekt står i antitese til hverandre "(Anti-Duhring, s. 34..).

For vanlige formål, for eksempel, er det mulig å si med en grad av sikkerhet om et individ, dyr eller plante er levende eller døde. Men i realiteten er spørsmålet ikke så enkelt, som rettssaker angående abort og "rettighetene til fosteret" skulle tilsi. På hvilket presist punk begynner menneskelivet? På hvilket punkt slutter det? Døden, er heller ikke en enkel hendelse, men en langvarig prosess, som Heraklit forstod: "Det er det samme i oss som er levende og død, sovende og våken, ung og gammel, hver ting bytter plass og blir den andre. Vi går over og vi går ikke over den samme elven:. Vi er og er ikke."

Trotsky, i sin dialektiske materialismes ABC karakteriserte dialektikk som "en vitenskap om vår tenknings former, for så vidt den ikke er begrenset til livets daglige problemer, men forsøker å oppnå innsikt i mer kompliserte og utstrakte prosesser."

Han sammenliknet dialektikk og formell logikk (metafysikk) med høyere og lavere matematikk. Det var Aristoteles som først utviklet den formelle logikken, og hans logiske system har blitt akseptert av metafysikerne som den eneste mulige metoden i vitenskapelig tenkning.

"Den aristoteliske logikk med dens simple syllogismer går ut fra setningen om at “A” er lik “A”. Dette simple postulatet aksepteres som et aksiom i forbindelse med en mengde menneskelige aktiviteter og elementære generaliseringer. I virkeligheten er likevel ikke “A” lik “A”. Dette er lett å bevise dersom vi kikker på disse to bokstavene gjennom en lupe - de er helt forskjellige. Men, kan man innvende, det er ikke et spørsmål om bokstavenes størrelse eller form, da de bare er symboler for like store mengder, f. eks. en halvkilo sukker. Men denne innvendingen er forfeilet; i virkeligheten er en halvkilo sukker aldri lik en halvkilo sukker - en mer nøyaktig vekt vil alltid kunne påvise en forskjell. Igjen kan man innvende: en halvkilo sukker er lik seg selv. Men dette er heller ikke korrekt - alle legemer endrer seg hele tiden mht. størrelse, vekt, farge osv. De er aldri lik seg selv. Til det ville en sofist svare at en halvkilo sukker “på et gitt tidspunkt” er lik seg selv.

Bortsett fra dette aksiomets meget tvilsomme praktiske verdi, så tåler det heller ikke et teoretisk gjennomsyn. Hvordan skal vi oppfatte ordet “tidspunkt”? Hvis det er et uendelig lite tidsintervall, så ville en halvkilo sukker som undersøkes i løpet av dette “tidspunktet” uunngåelig endre seg. Eller er et “tidspunkt” en ren matematisk abstraksjon, dvs. et nullpunkt i tiden? Men alt eksisterer i tid; og eksistensen selv er en uavbrutt endringsprosess; tid er derfor en fundamental del av eksistensen. Derfor betyr aksiomet “A” er lik “A” at en ting som er lik seg selv, ikke endrer seg, dvs. at den ikke eksisterer.

"Ved første øyekast kan det se ut til at slike “finesser” er ganske likegyldige, men i virkeligheten er de av helt avgjørende betydning. Aksiomet “A” er lik “A” synes på den ene siden å være utgangspunktet for all vår viten; på den andre siden er det også utgangspunktet for alle de feil som er i vår viten. Det er kun mulig å bruke aksiomet “A” er lik “A” ustraffet innenfor visse rammer. Når kvantitative forandringer i “A” er ubetydelige for den aktuelle oppgaven, så kan vi anta at “A” er lik “A”. Det er for eksempel slik en kjøper og en selger ser på en halvkilo sukker. Vi oppfatter solens temperatur på samme måte, og inntil nylig gjorde vi det samme med dollarens kjøpekraft. Men kvantitative forandringer utover en vis grense blir til kvalitative forandringer. En halvkilo sukker som utsettes for vann, er ikke lenger en halvkilo sukker. Å bestemme det riktige øyeblikket, det kritiske punktet, der kvantitet endres til kvalitet er en av de viktigste og vanskeligste oppgaver innenfor alle kunnskapsområder, herunder sosiologien. "(Trotsky, ABC av Materialist dialektikk)

Hegel

Den gamle metoden for dialektisk argumentasjon, som hadde falt ut av bruk fra middelalderen av ble gjenopplivet tidlig i det 19. århundre av den store tyske filosofen G. W. F. Hegel, (1770-1831). Hegel, en av de mest universelle tenkere av sin tid, utsatte formene i formell logikk for en detaljert kritikk, og demonstrerte deres begrensninger og ensidighet. Hegel produserte den første virkelige omfattende analysen av lovene for dialektikk, som la grunnlaget for Marx og Engels sin teori, dialektisk materialisme. Lenin betegnet Hegeliansk dialektikk som "det mest omfattende, den mest riktige i innhold og den mest dypsindige doktrinen for utvikling". Sammenlignet med dette, var all annen formulering "ensidig og dårlig i innhold, og både forvrenger og forvansker den virkelig retningen for utvikling (som ofte beveger seg framover i sprang, katastrofer og revolusjoner) i naturen og samfunnet". (Lenin, Karl Marx.)

Hegels syn på ting var som "En utvikling der stadiene som allerede har vært, tilsynelatende gjentas, men de gjentas annerledes, i en høyere form (negasjon av negasjonen), en utvikling, så å si, i spiraler, ikke i en rett linje; en utvikling ved sprang, katastrofer og revolusjoner; av brudd i kontinuiteten, omdannelser av kvantitet til kvalitet; indre impulser av utvikling, motsetninger og konflikter i diverse krefter innenfor et gitt fenomen, eller innenfor et gitt samfunn: den gjensidige avhengigheten og den nærmest, uoppløselig tilkoblingen av alle sider i ethvert fenomen (mens historien stadig avdekker nye sider), en forbindelse som gir en uniform, lovstyrt, universell prosess med bevegelse, sånn er noen av funksjonene i dialektikken rikere (enn den vanlige) læren om utvikling. "(Ibid.)

"Denne nyere tyske filosofi fant sin avslutning i det hegelske system, der for første gang - og det er Hegels store fortjeneste - hele den naturlige, historiske og åndelige verden ble fremstilt som en prosess, dvs. som værende i stadig bevegelse, forandring, omdannelse og utvikling, og det ble forsøkt å påvise den indre sammenheng i denne bevegelsen og utviklingen . Ut fra dette synspunktet fremtrådte ikke lenger menneskehetens historie som et kaotisk virvar av meningsløse voldshandlinger, der alle er like forkastelige for den nå modnede filosofiske fornufts domstol og som man helst bør glemme hurtigst mulig, men som selve menneskehetens utviklingsprosess, og det blev nå en oppgave for tenkningen å følge dens trinnvise utvikling gjennom alle villfarelser og å påvise dens indre lovmessighet gjennom alle tilsynelatende tilfeldigheter. (Engels, Anti-Dühring)

Hegel fremførte briljant problemet, men hans idealistiske forestillinger forhindret løsningen. Det var, i Engels 'ord "et kolossalt feilsteg". Til tross for sin mystiske side, hadde Hegels filosofi allerede forklart de viktigste lovene i dialektikken: kvantitet og kvalitet, sammensetning av motsetninger og negasjonen av negasjonen.

Kvantitet og kvalitet

"Til tross for all gradvishet, så er overgangen fra fra en form av beveglse til en annen alltid i form av et sprang, en desisiv forandring."(Engels, Anti-Dühring.)

Ideen om forandring og evolusjon er akseptert, men formene for forandring som forekommer i naturen og samfunnet har bare blitt forklart ved marxistisk dialektikk. Det alminnelige synet på evolusjon som en fredelig, jevn og uavbrutt utvikling er både ensidig og feil. I politikken er "gradvishet", teorien om sosial forandring - grunnstenen i reformismen.

Hegel utviklet ideen om en "linje med punkter av målte forbindelser" - der (ved et bestemt punkt) en ren kvantitativ økning eller reduksjon gir opphav til et kvalitativt sprang: For eksempel i vann, hvor kokepunkt og frysepunktet er punktene, under normalt trykk, som angir spranget inn i en ny tilstand, og hvor følgelig kvantitet er forvandlet til kvalitet. "(Engels, Anti-Duhring.)

I eksemplet ovenfor, skjer ikke transformasjonen av vann fra væske til damp eller is ved en gradvis forstivelse eller dissipasjon, men plutselig ved en bestemt temperatur (0 ° C, 100 ° C). Den kumulative effekten av en rekke forandringer i hastigheten til molekylene produserer til slutt en endring i tilstand - kvantitet til kvalitet.

Eksempler kan produseres, fra alle grener i vitenskapen, fra sosiologi og selv fra hverdagen (f.eks, punktet der tilsettingen av salt forandrer suppe fra noe velsmakende til noe uspiselig).

Hegels målepunkter og hans lover om overgang fra kvantitet til kvalitet og vice-versa er av avgjørende betydning ikke bare for vitenskapen (der de, som andre dialektiske lover, bare brukes ubevisst.), men ikke minst i analysene av historie, samfunn og i bevegelsene til arbeiderklassen.

Forening av motsetninger

Akkurat som for "sunn fornuft" søker metafysikken også å eliminere motsetninger fra tanke og revolusjon fra evolusjon. Den forsøker også å bevise at alle motstridende ideer og krefter er gjensidig utelukkende. Men “ved nøyere betraktning finner vi også, at en motsetnings to poler, den positive og den negative, er uadskillelige, samtidig som at de er motsatte, og at de, tross deres motsatte posisjon, innbyrdes gjennomtrenger hverandre. På samme måte er årsak og virkning forestillinger, som kun har gyldighet, når de anvendes på et enkelt gitt tilfelle; men så snart det enkelte tilfelle betraktes i sin allmenne sammenheng med hele den omkringliggende verden, viser det seg i betraktningen av den universelle vekselvirkningen, at årsak og virkning uavbrudt bytter plass, således at det, der det i den ene sammenheng var virkning, i en annen blir betraktet som årsak, og omvendt." (Engels, Anti-Duhring, p.. 36.)

Dialektikk er vitenskapen om forbindelser, i kontrast til metafysikk som behandler fenomener som atskilte og isolerte. Dialektikken søker å avdekke de utallige trådene, overgangene, årsakene og effektene som binder sammen universet. Den første oppgaven i en dialektisk analyse er å lokalisere de "Nødvendige koblingene, de objektive koblingene av alle aspekter, krefter, tendenser osv., av den gitte sfære av fenomener". (Lenin, Filosofiske Notater)

Dialektikken tilnærmer seg et gitt fenomen utfra dens utvikling, dens egen bevegelse og liv, hvordan den oppstår og hvordan den går bort, men den vurderer også de interne motstridende tendenser og sider av denne.

Bevegelse er modusen for eksistensen til hele det materielle universet. Energi og materie er uatskillelige. Bevegelse kommer ikke "utenfra", men er selve manifestasjonen av de interne spenninger som er uatskillelig, ikke bare fra livet, men fra alle former for materie. Utvikling og endring skjer gjennom interne motsetninger. Derfor begynner dialektisk analyse med å avdekke ved empirisk undersøkelse, de indre motsetninger som fører til utvikling og forandring.

Fra det dialektiske synspunktet er alle "motpoler" ensidige og utilstrekkelige, inkludert motsigelsen mellom "sannhet og feil". Marxismen godtar ikke eksistensen av noen "evige sannheter". All "sannhet" og "feil" er relative. Hva som er sant i en tid og en sammenheng blir feilaktig i en annen: sannhet og feil flettes inn i hverandre.

Derfor vil fremdriften av kunnskap og vitenskap ikke gå fra en negasjon av "ukorrekte teorier". Alle teorier er relative, de omfatter en side av virkeligheten. I utgangspunktet antas de å ha universell gyldighet og anvendelse. De er "sanne". Men på et visst punkt, avdekkes mangler i teorien, de er ikke lenger anvendelige i alle omstendigheter, unntaket til regelen er funnet. Disse må forklares, og på et visst punkt utvikles nye teorier som kan utgjøre unntakene. Men de nye teoriene "fornekter" ikke den gamle, men innlemmer dem i en ny form.

Vi kan utelukke motsetninger bare ved å betrakte objekter som livløse, hvilende og side ved side, dvs. metafysisk. Men så snart vi vurderer ting i deres bevegelse og forandring, i deres liv, deres gjensidige avhengighet og samhandling, kommer vi opp med en serie av motsetninger.

Bevegelse i seg selv er en motsigelse mellom å være på ett sted og et annet sted på samme tid.

Selve livet, er en motsetning som "et vesen er i ethvert øyeblikk seg selv og allikevel noe annet". (Engels, Anti-Duhring)

Levende strukturerer absorberer substanser fra miljøet, assimilerer dem samtidig som andre deler av kroppen forfaller, går i oppløsning og forvises. Konstante omdannelser skjer også i i den uorganiske naturen, for eksempel, en stein som brytes ned under trykk. Alt er derfor bestandig seg selv og noe annet på en og samme tid. Således, er ønsket om å eliminere motsetninger et ønske om å eliminere virkeligheten.

Negasjonen av negasjonen

Engels karakteriserer dette som “en ganske allmenn og nettop derfor ytterst omfattende og viktig utviklingslov i natur, historie og tanke; en lov som.. gjør seg gjeldende i dyre- og planteriket, i geologien, i matematikken, i historien, i filosofien". (Ibid.)

Denne ble observert i naturen lenge før det ble skrevet ned, og først utførlig bearbeidet av Hegel, som gir en hel rekke konkrete eksempler, gjengitt i Anti-Duhring. (Ibid)

Loven om negasjonen av negasjonen omhandler naturens utvikling gjennom en serie av motsetninger, som synes å annullere, eller fornekte et tidligere faktum, en teori, eller en form for eksistens, bare for senere å fornekte seg selv. Bevegelse, forandring og utvikling beveger seg gjennom en uavbrutt serie av negasjoner.

Imidlertid betyr ikke negasjon i dialektisk forstand bare en annullering eller utslettelse, det tidligere stadium er både overveldet og bevart samtidig. Negasjonen, i denne forstand, er både en positiv og en negativ handling.

Hegel gir et enkelt eksempel i sin bok, Åndens fenomenologi: "knoppen forsvinner under blomstringen, og vi kan si at det første forkastes av det sistnevnte, på samme måte når frukten kommer kan blomstringen forklares å være en feilaktig form for plantens eksistens, for frukten fremstår som dens sanne natur i stedet for blomstringen. Disse stadiene er ikke bare differensiert, de utfyller hverandre ved å være usammenlignbare med hverandre. Men den ustanselige aktiviteten i deres egen iboende natur gjør at de på samme tid er en organisk enhet, der de ikke bare motsier hverandre, men der det ene er like nødvendig som det andre, denne samme nødvendigheten for alle momentene utgjør dermed livet til det hele."

I denne prosessen av stadig selv annullering, forsvinningen av visse former og fremveksten av andre, ser vi et mønster som ofte synes å være en gjentagelse av former, hendelser og teorier som allerede har vært. Således er det vanlig med en "historie som gjentar seg selv". Reaksjonære borgerlige historikere har forsøkt å bevise at historien i seg selv er bare en meningsløs repetisjon som fortsetter i en endeløs sirkel.

Dialektikk, tvert imot, skjelner i disse tilsynelatende gjentagelser en faktisk utvikling fra det lavere til det høyere, en utvikling hvor de samme formene gjentar seg, men på et høyere plan, beriket av tidligere hendelser.

Dette kan sees klarest fra utviklingen av menneskelige ideer. Hegel hadde allerede vist hvordan filosofi utviklet seg gjennom en serie av motsetninger, en skole syntes å benekte en annen, men samtidig absorbere de gamle teoriene inn i sitt eget tankesystem.

Vitenskapen utviklet seg på samme måte. Alkymistene i middelalderen var motivert av søket etter "Filosofenes Stein", som skulle kunne omdanne uedle metaller til gull. På grunn av det lave nivået på produktivkreftene og mangelen på vitenskapelig teknikk, var disse tidlige forsøkene på "omdannelse" av elementene i realiteten en utopisk fantasi. Men i prosessen med disse forsøkene, oppdaget faktisk alkymistene en rekke verdifulle fakta om kjemiske stoffer og de bearbeidet eksperimentelle apparater som senere ga grunnlaget for den moderne kjemi.

Med fremveksten av kapitalismen, industri og teknikk, blir kjemi en vitenskap som avviste de tidligere "gale" forestillingene til alkymistene og de ble dermed fornektet (negasjon). Men alt som var av vitenskapelig verdi i oppdagelsene til alkymistene ble bevart i den nye kjemien, som opprettholdt at elementene var "uforanderlige" og ikke kunne forvandles fra det ene til det andre.

Med det 20. århundre ble vitenskap og teknikk revolusjonert med oppdagelsen av kjernefysikk, der det ble oppdaget at ett element faktisk kan forvandles til et annet.

Faktisk er det teoretisk mulig å forvandle bly til gull, men prosessen er for dyr til å bli berettiget økonomisk. Denne spesielle prosessen synes å ha gått i ring:

(A) omdanning av elementer (b) ikke omdanning av elementer (c) omdanning av elementer

Men repetisjonen er bare tilsynelatende. I virkeligheten har moderne vitenskap, som på en måte har vendt tilbake til de gamle alkymisters idé, inkludert alle de enorme funnene gjort av vitenskapen i det 19. århundre og 18. århundre. Dermed står en generasjon på skuldrene til en annen. Ideer som tilsynelatende har blitt "motbevist" eller "fornektet" gjør en gjenoppstandelse, men på et høyere plan, beriket av tidligere erfaringer og funn.

Dialektikken baserer seg på determinisme: tanken om at ingenting i naturen, samfunnet eller i tanken er tilfeldig, at tilsynelatende "tilfeldigheter" kun oppstår som et resultat av en dypere nødvendighet.

Overfladiske historiker har skrevet at den første verdenskrig ble "forårsaket" av attentatet mot kronprinsen i Sarajevo. For en marxist var denne hendelsen en historisk tilfeldighet, i den forstand at denne tilfeldige anledningen fungerte som påskudd, eller katalysator, for konflikten som allerede var uunngåelig av økonomiske, politiske og militære motsetninger. Om attentatmannen hadde gått glipp av, eller om kronprinsen aldri var blitt født, ville krigen allikevel funnet sted under et annet diplomatisk påskudd. Nødvendighet ville ha uttrykt seg gjennom en annen "tilfeldighet".

Alt som eksisterer, eksisterer av nødvendighet. Men, likefullt, er alt som eksisterer dømt til å gå til grunne, å bli forvandlet til noe annet. Dermed blir hva som er "nødvendig" i en tid og ett sted "unødvendig" i en annen. Alt forårsaker sitt motsatte som er skjebnebestemt til å overvinne og fornekte det. Dette er sant for individuelle levende ting som for samfunn.

Enhver type menneskelig samfunn eksisterer fordi det er nødvendig i en gitt tid der det oppstår: "Ingen spesiell orden forsvinner før alle de produktivkreftene det er plass til, har blitt utviklet, og nye høyere former for produksjon oppstår, aldri før de materielle betingelsene for deres eksistens har utviklet seg i livmoren til det gamle samfunnet. Derfor tar menneskeheten fram kun de problemer som den kan løse, siden, viss vi ser på saken nærmere, vil vi alltid oppdage at problemet i seg selv bare oppstår når de materielle vilkår som er nødvendige for dens løsning allerede eksisterer eller i det minste er i ferd med å dannes". (Marx, Critique of Political Economy.)

Slaveri, i sin tid, representerte et enormt skritt fremover fra barbari. Det var et nødvendig ledd i utviklingen av produktivkreftene, kultur og menneskelig samfunn. Som Hegel sa det: «Det er ikke så mye fra slaveriet som gjennom slaveriet at mennesket blir fritt".

Kapitalisme var opprinnelig en nødvendig og en progressiv fase i det menneskelige samfunn. Men, som slaveri, primitiv kommunisme og føydalisme (se 2. avsnitt): Har kapitalismen for lengst opphørt å representere et nødvendig og progressivt sosialt system. Det har forlist på sine dype motsetninger, og er dømt til å bli overvunnet av de stigende kreftene i sosialismen, representert av det moderne proletariatet. Privat eierskap av produksjonsmidler og nasjonalstaten, de grunnleggende funksjonene i det kapitalistiske samfunnet, som opprinnelig markerte et stort skritt fremover, tjener nå kun til å lenke og å underminere produktivkreftene og truer alle fremskritt gjort gjennom århundrer med menneskelig utvikling.

Kapitalisme er nå et grundig utslitt, degenerert sosialt system, som må bli styrtet og erstattet av sitt motsatte, sosialisme, om menneskelig kultur skal overleve. Marxismen er deterministisk, men ikke fatalistisk, fordi løsningene på motsetningene i samfunnet bare kan oppnås av menn og kvinner i sin bevisste kamp for forandringen av samfunnet. Denne klassekampen er ikke forhåndsbestemt. Hvem som lykkes er avhengig av mange faktorer, og en stigende, progressiv klasse har mange fordeler fremfor en gammel med utslitte reaksjonskrefter. Men til syvende og sist, er resultatet avhengig av hvilken side som har den sterkeste viljen, den mektigste organisasjonen og det dyktigste og mest resolutte lederskapet.

Den marxistiske filosofien er derfor egentlig en veiledning til handling: "Filosofene har bare fortolket verden på ulike måter, poenget er å forandre den." (Marx, teser om Feuerbach.)

Sosialismens seier vil markere en ny og kvalitativt annerledes stadium i menneskets historie. For å være mer nøyaktig vil det markere slutten på forhistorien til menneskeheten, og starten på en reell historie.

Men på en annen side, markerer sosialismen en tilbakevending til den tidligste form for det menneskelige samfunn - stamme kommunismen - men på et mye høyere nivå, et nivå som står på toppen av alle de enorme fremskrittene gjort gjennom tusenvis av år med klassesamfunn. Den økonomiske overfloden, vil bli gjort mulig med anvendelse av en sosialistisk planlegging av industrien, anvendelse vitenskap og teknikk etablert av kapitalismen, på en verdensbasis. Dette i sin tur vil en gang for alle gjøre arbeidsfordelingen, differansen mellom mentalt og manuelt arbeid, mellom by og land overflødig, slutten på barbariske klassekamper og aktivere den menneskelige rase i det minste å sette sine ressurser til å erobre naturen: å bruke Engels 'berømte setning, "Menneskehetens sprang fra nødvendighetsriket til riket av frihet".

INNFØRING I HISTORISK MATERIALISME

Når man ser på historien, synes det å være en masse av motsetninger. Hendelser blir fortapt i en labyrint av revolusjoner, kriger, perioder med fremgang og tilbakegang. Konflikter av klasser og nasjoner virvler rundt i kaoset skapt av samfunnets utvikling. Hvordan er det mulig å forstå og å forklare disse hendelsene, når det virker som de ikke har noen rasjonell basis?

Fra begynnelsen av, har mennesket forsøkt å oppdage lovene som styrer deres eksistens. Teorier som spenner fra det overnaturlige til de "store menn" har forsøkt på en eller annen måte å gi en slik forklaring. Noen mener at da folk opptrer uavhengig av hverandre er teorier om menneskelig utvikling helt verdiløse!

For nesten 2000 år siden dominerte ideene om gud utsiktene til Vest-Europa. De som forsøkte å underminere dette konseptet ble stemplet som disipler av djevelen. Det er bare i helt nyere tid at et "kjettersk" syn på historien, evolusjon, har vært allment akseptert men selv da på en ensidig måte.

For den kapitalistiske klassen og deres funksjonærer på universiteter, skoler og andre læringsplasser, har historie blitt undervist i en akademisk og partisk måte med absolutt ingen relevans til i dag. De fortsetter med myten om at klasse og privat eiendom alltid har eksistert i et forsøk på å rettferdiggjøre den "evige" kapitalistiske utbyttingen og den økonomiske anarkien den har iboende i seg. Volumer på volumer av bøker har blitt skrevet av ledende akademikere og professorer for å motbevise marxismens skrifter og fremfor alt dens konsept om historisk materialisme.

Marxister fester enorm betydning på historie, ikke for sin egen skyld, men for å lære av den. Uten en forståelse av hvordan hendelser utvikles, er det ikke mulig å forutse fremtidige. Lenin, for eksempel preparerte bolsjevikpartiet for oktober revolusjonen i 1917 etter en grundig analyse av erfaringene fra Pariserkommunen og hendelsene i Russland i 1905 og februar 1917.

Det er nettopp i denne forstand at vi vil studere og lære av historien. Marxismen bruker dialektisk materialisme til å utrede de komplekse prosessene i den historiske utviklingen.

Marxistisk filosofi undersøker ting ikke som statiske enheter, men i deres utvikling, bevegelse og liv. Historiske hendelser blir sett på som prosesser. Evolusjon, er imidlertid ikke bare en bevegelse fra lavere til det høyere. Livet og samfunnet utvikler seg i en motstridende måte, gjennom "spiraler ikke i en rett linje, en utvikling ved sprang, katastrofer og revolusjoner, brudd i kontinuitet, transformasjon av kvantitet til kvalitet, med indre impulser mot utvikling, formidles de av motsetningene og konflikt til ulike krefter og tendenser. "(Lenin.)

Engels uttrykte dialektikk som å være "den store grunnleggende tanken at verden ikke er til å bli forstått som et kompleks av ferdige ting, men som et kompleks av prosesser, hvor ting tilsynelatende er stabile, ikke mindre enn som i bilder i hodene våre, begrepene, går gjennom en uavbrutt forandring av å komme til tilværelse og å henfalle. "(Anti-Duhring).

Denne metoden er også materialistisk. Ideer, teorier, parti programmer, osv., faller ikke fra himmelen, men gjenspeiler alltid den materielle verden og materielle interesser. Som Marx forklarte, "modusen av produksjonen av materielle liv betinger de sosiale, politiske og intellektuelle livs prosesser generelt. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men tvert imot deres sosiale væren som bestemmer deres bevissthet ".

Ved hjelp av denne metoden, var Marx i stand til å tyde:

"Veien til en altomfattende og omfattende studie av prosessen med oppstandelse, utvikling, og nedgang av sosio-økonomiske systemer. Folk skaper sin egen historie, men hva avgjør motivene til folket, massen av folk-, hva er summen av alle disse sammenstøtene i massen av det menneskelige samfunn? Hva er de objektive betingelsene for produksjon av det materielle liv som danner grunnlaget for all menneskets historiske aktivitet? Hva er loven som styrer utviklingen av disse forholdene? Marx sin oppmerksomhet gikk til alle disse og viste oss veien til en vitenskapelig studie av historien, som en enkelt prosess som med all sin enorme variasjon og kontradiksjoner, er styrt av bestemte lover. ". (Lenin, Karl Marx - En kort biografisk skisse med en utstilling av marxismen)

Primitiv kommunisme

De tidlige menneskene utviklet seg for rundt tre millioner år siden ut av en annen høyt utviklet art av aper. Sakte beveget det primitive "mennesket" seg bort fra skogene og inn på slettene, en overgang som ble ledsaget av en forbedring av håndens fleksibilitet og smidighet. Holdningen til kroppen ble mer oppreist. Mens andre dyr hadde forskjellige organer til forsvar (skjæring graving, måking og pels til varme), hadde menneskene ingen av disse. For å overleve måtte de utvikle deres eneste ressurser, hendene og hjernen. Gjennom prøving og feiling, lærte mennesket ulike ferdigheter, som måtte gå i arv fra en generasjon til en annen. Kommunikasjon gjennom tale ble en vital nødvendighet. Som Engels forklarte, "herredømmet over naturen begynte med utviklingen av hånden, med arbeid, og menneskets horisont ble utvidet ved hvert framsteg". Menn og kvinner var sosiale dyr tvunget til å holdes sammen og samarbeide for å overleve. I motsetning til resten av dyreriket, utviklet de evnen til å generalisere og tenke abstrakt. Arbeidet begynte med utviklingen av verktøy. Med disse verktøyene, endret mennesket sine omgivelser for å tilfredsstille sine behov. "Dyret bruker bare miljøet sitt," sier Engels, "og endrer det bare ved sin tilstedeværelse; Mennesket med sine forandringer gjør at det tjener hans behov, han mestrer det. Dette er det siste avgjørende skillet mellom mennesket og andre dyr, og igjen er det arbeidet som er grunnlaget for dette skillet. "

De økonomiske formene var svært enkle. Mennesker, var veldig sjeldne dyr, og de vandret rundt i grupper på jakt etter mat. Dette nomadiske livet var fullstendig dominert av matsanking. Arkeologer kaller denne perioden, den eldre steinalderen. Henry Morgan, en tidlig antropolog, betegnet perioden som den ville tilstand. Da og for mange tusen år framover, eksisterte ikke privat eiendom. Alt som ble laget, samlet, eller produsert ble ansett som felles eiendom.

Mellom 10.000 og 12.000 år siden, dukket en ny høyere periode kjent som den nye steinalderen eller Barbari (Morgan). I stedet for søk etter mat, var det gjort fremskritt i jordbruket, avlinger og temmelse av dyr. Menn og kvinner var frie til å bosette seg på et bestemt sted og som et resultat ble nye verktøy laget for å bistå det nye arbeidet, og en matproduserende økonomi ble opprettet. Stabile stammer og samfunn oppsto på denne tiden. Selv i dag, av en rekke årsaker, finnes det stammer i Afrika, Sør-Stillehavet og Sør-Amerika på dette stadiet av Barbari.

Selv med denne permanente bosettingen, var ikke private hus kommet til, tvert imot, de store som ble bygget var til felles bruk. I denne perioden eksisterte ingen privat familie. Barna tilhørte hele stammen.

I denne fasen av primitiv kommunisme (den ville tilstand og barbari, hver av dem en lavere og et høyere stadium henholdsvis), eksisterte det ingen privat eiendom, klasser, privilegerte eliter, politi eller spesielle tvangsmulkt apparater (stat). Stammene selv ble delt inn i sosiale enheter kalt klaner eller gentes (entall gens). Disse var svært store familiegrupper, som sporet sin avstamning fra den kvinnelige linjen alene. Dette er det som kalles et matriarkisk samfunn. Hvordan kan det være var umulig å identifisere den virkelige faren til et barn? Det var forbudt for en mann å leve sammen med en kvinne fra sin egen klan eller gens, og stammene ble bygd opp fra en koalisjon av klaner. På visse tider, eksisterte en form for gruppe ekteskap mellom klanene selv.

Denne klasseløse formen for samfunnet var ekstremt demokratisk i sin karakter. Alle deltok i generalforsamlinger for å avgjøre viktige saker da de skjedde, og deres sjefer og offiserer ble valgt for bestemte formål. Som Engels påpekte i sin bok, Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse:

"I hele sin naivitet og enkelhet - hvilken vidunderlig ordning er ikke denne gensforfatningen ! Uten soldater, gendarmer og politifolk, uten adel, konger, stattholdere, prefekter og dommere, uten fengsler, uten prosesser går alt sin jevne gang. All kiv og strid avgjøres av samtlige av dem som saken angår, gensen eller stammen, eller av de enkelte genser seg imellom - bare som et siste og sjelden anvendt middel truer blodhevnen - vår dødsstraff er jo bare den siviliserte form av denne, beheftet med alle sivilisasjonens fortrinn og mangler. Selv om mange flere anliggender er felles enn tilfelle er i dag - husholdningen er felles for en rekke familier, - og kommunistisk; jorden er stammens eie, bare de små hageflekkene er midlertidig tilvist husholdningene... Fattige og trengende kan det ikke finnes - den kommunistiske husholdningen og gensen kjenner sine forpliktelser overfor gamle syke og krigsinvalider. Alle er frie og like - også kvinnene. Slaver er det enda ikke plass for, i regelen heller ikke for underkuing av fremmede stammer."

Til Filisteren, som ser privat eiendom som en hellig gud, blir samfunnene sett på med forakt. For stammefolk er privat eiendom helt fremmed. "Indianerne", forklarer historikeren Heckewelder, "tror at den store ånd har gjort jorden, og alt den inneholder, for det felles beste for menneskeheten, når han skapte landet og ga det hjortedyr, var det ikke for det gode for de få, men for alle. Alt er gitt til fellesskapet. Hva enn som lever på land, hva enn som gror ut av jorden, og alt som er i elvene og vannene ble gitt til fellesskapet, og alle har rett til sin del ".

Felles stammeeiendom kom under et økende press med dannelsen av den private familie, med private boliger som vokse ved siden av de felleseide. Ettersom tiden gikk ble det land som var ansett som felles delt opp for å danne kollektiveiendom til hver familie. Den Matriarkalske familien banet vei for den patriarkalske (den mannsdominerte) formen, som ble avgjørende for vedlikeholdet av den kollektive eiendom.

Denne "familien" kan imidlertid ikke sees på som dagens familie. Som Paulus Lafargue sier, "familien ble ikke redusert til, det siste og enkle, som i vår tid, hvor det er sammensatt av tre uunnværlige elementer: far, mor og avkom, det besto av far, anerkjent som familiens overhode, av den legitime kone og hans medhustruer, som bodde under samme tak, av hans barn, hans yngre brødre, med sine koner og barn, og hans ugifte søstre: en familie bestående av mange medlemmer ".

Veksten av privat eiendom i de senere stadier av primitive kommunismen regnes av marxister som elementer i det nye samfunnet innenfor den gamle. Til slutt førte kvantitative akkumulering av disse nye elementene til den kvalitative oppbrytningen av det gamle samfunnet.

Med veksten av nye produksjonsmidler, spesielt i landbruket, oppsto spørsmålet om hvem som skulle eie dem? Besittelse av verktøy, våpen, nye metaller, men fremfor alt midlene til å lage dem, fikk en familie til å heve seg over den forferdelige kampen , på liv og død, med naturkreftene.

Med den videre utvikling (handel utviklet seg først mellom forskjellige samfunn) av produktivkreftene, startet ulikhet å vises i samfunnet. Dette hadde en stor innvirkning på den gamle orden. For første gang, var menn og kvinner i stand til å produsere et overskudd utover egne behov, noe som resulterte i et revolusjonerende fremskritt for menneskeheten.

Før, da krig brøt ut mellom to stammer, var det ikke økonomisk å ta fanger som slaver. Tross alt, ville en fange bare ha vært i stand til å produsere nok mat til seg selv. Ingen overskudd ble produsert. Det eneste en fange var brukbar til, gitt mangel på mat, var som kjøtt. Dette var det økonomiske grunnlaget for kannibalisme.

Men når overskudd ble produsert, ble det økonomisk forsvarlig å holde en slave som ble tvunget til å arbeide for sin herre. Overskuddet hentet fra et økende antall slaver ble deretter tatt i bruk av den nye klassen av slaveeiere. Men hvordan skulle slavene kontrolleres og tvinges til å arbeide? De gamle stammene hadde ingen politistyrke eller bruk av tvang. Hvert individ var fritt.

Produksjonen av overskudd knuste de gamle formene for samfunnet, slik at klasser så smått begynte å krystalliseres ut. Eksistensen av disse klassene krevde et maktapparat for at en klasse skulle kunne dominere over en annen. Rike og fattige, grunneier og leietaker, kreditor og debitor alle gjorde de sine tilsynekomster i samfunnet. Klanene som var sosiale enheter av opprinnelige blod relasjoner, begynte å gå i oppløsning. De rike i de forskjellige klanene hadde mer til felles med hverandre enn de hadde med de fattige i sin egen.

Slavesamfunnet

Til tross for alle de redsler som fulgte den, var fremveksten av klassesamfunnet enormt progressivt for den videre utviklingen av samfunnet. For første gang siden mennesket utviklet seg fra apene, var en del av samfunnet frigjort fra å arbeide for sin egen eksistens. De som ble frigjort fra arbeid kunne nå vie sin tid til vitenskap, filosofi og kultur. Klassesamfunnet brakte med seg prester, sekretærer, funksjonærer og spesialiserte håndverkere. Den historiske begrunnelse og funksjon til den nye herskende klassen var å utvikle produktivkreftene og bringe samfunnet fremover. Det var på dette stadiet at sivilisasjonene først dukket opp.

Spesielle institusjoner var nå opprettet for å beskytte interessene til den herskende klassen. Spesielle grupper av væpnede menn, med sine fengsler, domstoler, bødler, etc., samt nye lover ble lagd for å beskytte den private eiendommen til slaveeieren. Staten sammen med sine vedheng ble til og friheten og likheten i det gamle hedenske systemet falt i ruiner. Nye ideer og moraler ble utviklet for å rettferdiggjøre den nye sosiale og økonomiske orden.

Av det 7. århundre f.Kr. hadde stammearistokratiet i Hellas blitt til en herskende klasse av velstående slaveeiende landeiere. Ifølge den antikke greske filosofen Aristoteles, var flertallet av befolkningen i Attica blitt gjort til slaver siden den tid.

Med veksten av bystater, akselererte økningen i arbeidsfordelingen. Ikke bare mellom by og land, men mellom grener av handel og finans, kjøpmenn og ågerkarer; nye håndverk dukket opp sammen med en voksende gruppe kunstnere som kom til for å dyrke smak og kultur til den øvre klassen.

Bystatenes higer etter flere og flere slaver, resulterte i kontinuerlige kriger. I den romerske krigen mot Makedonia i 169 f.Kr., ble 70 byer i Epirus alene plyndret og 150.000 av deres innbyggere solgt som slaver. I slaveøkonomien var det en ekstrem sløsing, så for dens overlevelse var det nødvendig med en kontinuerlig tilførsel av slaver for å erstatte de som hadde blitt skadet eller døde. Den naturlige reproduksjonen blant slavene var veldig treg på grunn de harde kår, dermed var den eneste reelle metode for etterfylling, ved erobring.

Selv om slaven var mye mindre produktiv enn den frie bonden, gjorde den lave kostnaden for vedlikeholdet, slaveri langt mer lønnsomt. Ruineringen av de frie bøndene førte til at et stort antall flyktet til byen der de dannet filleproletariatet i slavesamfunnet. Sistnevntes livsgrunnlag bestod av veldedigheten til de øvre klassene, som ga dem sirkus som underholdning.

Det var i denne perioden at den revolusjonære kristne bevegelsen oppsto. Den var opprinnelig en gruppe av primitive kommunistiske sekter med et dypt hat mot de romerske erobrere og deres rike lakeier, de vant mye støtte fra de fattige og undertrykte. Disse tidlige kristne revolusjonære var forberedt på å bruke voldelige midler i å styrte de øvre klassene og å skape "Paradis på Jord". De ble derfor jaget av myndighetene og nådeløst henrettet for forræderi mot keiseren. Senere ble kristendommen, da kristendommen ble renset for sitt klassehat, hevet til stillingen som statsreligion. Den herskende klassen brukte det som et våpen for å lure og berolige de lavere klassene til å akseptere deres jordiske liv og med oppmuntringer om et bedre liv etter døden.

Jo større overskudd slaveeierne innhentet fra utnyttelsen av slavene ble desto større ble deres ekstravaganse, arroganse og latskap. Ettersom flere og flere kriger måtte føres for å øke slavebefolkningen, overstrakk Romerriket seg selv. Kriger kan ikke føres uten soldater og det var bøndene som var de beste soldatene. De forsvant raskt i ruin, og måtte derfor erstattes av høyt betalte utenlandske leiesoldater. Det ble en brå slutt på tidsalderen med "billige slaver" noe som til slutt førte til nedgangen av slaveimperiene.

Til tross for ulike slaveopprør - den mest berømte; ledet av Spartacus - viste slavene seg å ikke være en revolusjonær klasse som kunne ta samfunnet fremover. Som Marx påpekte, ville klassekampen ende "enten i en revolusjonær rekonstruksjon av samfunnet, eller i den felles ruin av de stridende klassene". Karl Kautsky, den tyske marxisten, forklarte at "de store folkevandringer, flommen med svermer av ville tyskere over Romerriket betød ikke den for tidlige ødeleggelsen av en blomstrende høy kultur, men bare avslutningen av en døende sivilisasjon og grunnlaget for et nytt oppsving i sivilisasjonen ".

De mektige slavesivilisasjonene hadde ført samfunnet fremover med et stort sprang. Man overraskes over de store prestasjonen til det gamle Egypt og Babylon. Grekerne og romerne utviklet vitenskapen til enorme høyder. Hero, filosofen, hadde oppdaget de grunnleggende prinsippene i dampmaskinen. Bidragene fra Archimedes, Pythagoras og Euclid fikk matematikken opp til et stadie der begynnelsen på maskinteknikk ville vært mulig. Likevel hadde slavesamfunnet nådd sine grenser og indre forfall og ytre faktorer var med på å føre den til destruksjon.

Føydalismens framvekst

"De siste århundrene i det sammenfallende til Romerrikets fall og barbarene sin erobring av det, ødela en nokså stor del av produktivkreftene; jordbruket hadde gått tilbake, industrien hadde forfallt av mangel på marked, handelen dødd ut eller blitt avbrutt med vold, folket i byene og på landet gikk ned. "(Karl Marx, Den tyske ideologi.)

Gjennom århundrene, overkjørte de barbariske massene Europa, i øst, goterne, tyskere og hunerne, i nord og vest, skandinaverne, i sør, araberne. I sin erobring av territorier fortsatte de å plyndre byene, og å bosette seg på landsbygda, hvor de bodde ved hjelp av det primitive landbruket.

I disse samfunnene, valgte de sine landsbyhøvdinger, men som tiden gikk ble høvdingene alltid valgt fra samme familie. Lederen for den privilegerte familien, gjennom etterfølgelse, ble den naturlige sjef. Landsbyene var i konstant krig med naboene, noe som resulterte i at de erobrede områdene ble delt opp der en større andel tilfalt sjefen. Han ble dermed den mektigste og mest besittende mannen i samfunnet. I tider med ufred, kunne han garantere for beskyttelse av de under ham mens de var forpliktet til å yte militær tjeneste for ham. Disse bøndene var senere i stand til å gi avkall på sin militære tjeneste for en hyllest i en eller annen form.

Myndigheten til disse landsbyherrene ble utvidet til det omkringliggende landskapet. Herren "måtte gi rettferd, bistand og yte beskyttelse til sine vasaller, og disse, i sin tur, skyldte troskap og hyllest til sin herre". (Lafargue, The Evolution of Property.) Kriger og erobringer utkrystalliserte disse føydale relasjonene. Herrer og baroner sammen med sine menn i våpen dannet et nytt sosialt hierarki, holdt oppe av sine vasallers arbeid. Som Lafargue uttrykte det:

"Så snart myndigheten til den føydale adelen var konstituert, ble den i sin tur en kilde til problemer for landet som den hadde til oppgave å forsvare.. Baronene, for å forstørre sine territorier og dermed utvide sin makt, drev med en kontinuerlig krigføring seg i mellom, bare avbrutt av og til med en kort våpenhvile nødvendiggjort av jordbearbeiding av åkrene ... De beseirede, der de ikke ble drept,, ble gjort til vasaller av erobreren, som tok en del av de nye vasallers landområder.. Småbaronene forsvant til fordel for de store, de som ble mektige føydalherrer og etablerte hoff og domstoler der vasallherrene var pliktige til å delta ".

 

Ettersom de føydale relasjonene modnet, ble de fleste av gårdene i Europa delt inn i områder kjent som herregårder, hver gård var besatt av en egen herre og tjenestemenn som hadde til oppgave å administrere boet. Dyrkbar jord ble delt inn i to deler, omtrent en tredjedel av den tilhørte herren (kalt en Demesne), mens resten ble fordelt blant hans vasaller. Beite, tre og enger ble brukt som felles land - en overlevelse faktisk fra tiden med primitiv kommunisme. Landbruk gjorde store fremskritt med innføringen av tre felt systemet.Vasellenes andel av landet ble videre oppdelt i separate striper spredt utover jordene, noe som medførte en massiv belastning på produktiviteten.

Den sosiale strukturen som utviklet seg under føydalismen, ga opphav til nye klasser og grupper. Den sosiale rammen lignet en pyramidestruktur, ledet av kongen, aristokratiet, de store kirkemenn og biskoper. Under dem var de privilegerte baroner, hertuger, grever og riddere. På de nederste trinnene av den sosiale orden var frie menn, livegne og slaver.

I motsetning til i dag, hvor hoveddelen av rikdom er skapt i fabrikkene var det landet som produserte nesten all sosial etterspørsel. Så land ble den viktigste besittelse for det føydale systemet. Jo mer land en avholdt, jo mektigere ble en. Den herskende klassen styrte med et virtuelt monopol av land som de livegne var bundet til. Teoretisk eide kongen alt land, men i virkeligheten var områder og domener gitt til hertuger, som i sin tur leide dem ut til grever, som ville ha mange vasaller under seg, innvilget i et leieforholdet av mye mindre parseller av land. Alle måtte tilby tjenester til sine overordnede i å garantere menn med våpen, betaling av husleie osv.

I motsetning til slaven som ikke eide noe, var livegne en leietaker av herren. I motsetning til slave, har livegne en egeninteresse i tomten. Han hadde flere rettigheter enn slaven: han kunne ikke bli solgt (verken kunne hans familie), som gir en viss sikkerhet, selv om graden av livegenskap og forpliktelser varierte. Til gjengjeld for dette landet og "rettighetene", ble de livegne tvunget til å arbeide for herren for visse perioder av uken, uten lønn. Andre tjenester ble krevd av ham ved innhøstingen, og når herren trengte hjelp. Herrens behov kom først. Den livegne kunne ikke forlate landet, han måtte ha herrenes 'tillatelse hvis barna hans skulle gifte seg utenfor domenet hans. Avgifter ble innført på en livegnes arv og kvinnelige arvinger til land måtte få tillatelse av sin overherre.

Denne nye organiseringen av samfunnet basert på grunneiendom ga opphav til en videre utvikling av produktivkreftene. Her blir merverdien skapt av de livegnes arbeidskraft som ble bevilget av de aristokratiske lag og den kirkelige klasse.

I ordene til historikeren Meilly: "Det er en økonomisk leveregel at produktiviteten øker proporsjonalt med en friere konstitueringen av samfunnet der arbeiderne sikrer seg en større og sikrere del av sitt arbeidsprodukt. Med andre ord, friere sosiale former har den direkte effekten av å stimulere produksjonen. "

Da de nye klassene utkrystalliserte seg, så kom også nye former for statsapparat for dage, for å bevare de føydale eiendomsformer. Den nye moral og ideologi som oppsto fra disse skjemaene sementerte sosiale relasjoner. Kirken, som ble mektigere og mektigere, ga det åndelige grunnlaget for den nye orden, og med det ble pavene mektigere enn kongen eller keiseren, med et kirkens land som strakk seg til mellom en tredjedel og halvparten av landet i det kristne Europa. Tienden som samlet utgjorde 10 prosent skatt på all inntekt, varer, osv.

Generelt forble føydalstaten sentralt svak inntil framveksten av de absolutte monarkiene på 16-tallet. Som et resultat, rystet de baronske krigene de avsidesliggende provinsene der raner baronene bygget opp sin makt og prestisje og truet posisjonen til den sentrale monarken. Kampen til den sentrale makten i å undertrykke regionene er et karakteristisk trekk ved perioden. Det endelige nederlag for de provinsielle herrene, med deres konstante strider og kriger, medførte at handelen fikk utvikle seg til et høyere nivå.

Handelen var på et lavt nivå. Landet, produserte praktisk talt alt. Det var en "naturlig" økonomi rettet mot selvforsyning. Med lanseringen av korstogene, ekspedisjonene til det hellige land, oppsto nye behov, og kjøpmennene møtte disse behovene, de begynte å etablere store messer i Frankrike, Belgia, England, Tyskland og Italia. Disse periodiske messene spilte en viktig rolle i veksten av europeisk handel, og bidro til å etablere en sterk klasse av rike kjøpmenn. Pengerelasjoner begynte å erodere det føydale samfunnet.

Hånd i hånd med utviklingen av handel, økte byene. Kjøpmannsklassene som oppsto i byen kom i konflikt med de tradisjonelle standardene og restriksjonene i føydalismen.

Kirken, for eksempel, så på bruk av renter som en synd, trusselen om ekskommunikasjon ble rettet mot de som fremmet det.

I sin meget gode bok, Menneskets jordisk gods, forklarer Leo Huberinan innholdet i konflikten:

"Hele atmosfæren i føydalismen var en av innesperring, mens atmosfæren til kjøpmannens aktivitet i byen var en av frihet. Byland tilhørte føydalherrer, biskoper, adelsmenn, konger. Disse føydalherrene så på bylandet deres i samme lys som de så på andre land ... Alle disse formene (føydale avgifter, skatter, tjenester) var føydale, basert på eierskap av jorda. Og alle disse formene hadde endret seg fra byenes ståsted. Føydale forskrifter og føydal lov var bundet av skikk og vanskelig å endre. Men handelen i sin natur er aktiv, skiftende, og har lite til overs for barrierer. Det kunne ikke passe inn i de rigide føydale rammer. "

Derfor måtte gamle relasjoner utfordres og endres. Byene begynte å kreve sin frihet og uavhengighet, og gradvis fikk byene forfatninger, noen ved enighet, andre ved makt.

Handelen selv ga opphav til nye former for rikdom. Landet var ikke lenger den eneste kilden til makt og privilegier, penger ervervet i handel fikk en mye større betydning. I byene oppstod det velstående kjøpmannsoligarkiet som kontrollerte og regulerte småskala og enkelt produksjon, gjennom laug systemet. Med ytterligere arbeidsdeling, ble gilder etablert bestående av mesteren, lærlinger og svenner. Ettersom mer og mer rikdom ble skapt gjennom produksjon kom mesteren (arbeidsgiverne) i skarp konflikt med sine svenner (arbeidere). Ved det 15. århundre, ble svenneforbund dannet for å beskytte svennenes interesser.

Innføringen av pengeøkonomien (som bare hadde en svært begrenset karakter i slavesamfunnet) undergravde sakte grunnlaget for det føydale systemet. Dets lover og skikker ble endret for å korrespondere med den nye utviklingen. Mens livegne rømte til byene for å skape seg formuer, begynte pengeverdiene å overskride de gamle relasjoner,-Arbeidsplikter erstattet leieiendommen. Virkningen av svartedauden, på midten av 14-tallet, akselererte prosessen. Historikere har anslått mellom 30 og 50 prosent av befolkningen i England, Tyskland, Benelux-landene og Frankrike ble utryddet av den store pesten. Dette i sin tur resulterte i en kronisk mangel på arbeidskraft, noe som tvang mange grunneiere å innføre lønnsarbeid for å overvinne sine vanskeligheter.

Framveksten av den absolutte monarken

Nasjonalstaten slik vi kjenner den i dag har ikke alltid eksistert. Folks sympatier på denne tiden tilhørte ikke til nasjonen, men til herren, byen, lokaliteten, eller lauget. Folk betraktet seg ikke som fransk, engelsk, osv., men som folk i en by eller et tettsted. Alle kristne var medlem av den katolske kirke, som igjen hersket over kristendommen, og var dermed den mektigste.

Med veksten av rikdom i byene, begynte en kapitalistisk klasse å oppstå som krevde å få forholdene til rette for utviklingen av handel. De ønsket orden og sikkerhet. Kampen for byenes uavhengighet av de føydale herrene, de kontinuerlige kampene mellom lokale baroner, den plyndring som fulgte, ga alle opphav til behovet for en sentral autoritet, en nasjonalstat.

Konflikten mellom den sentrale monarken og de store baronene (en kamp mellom to deler av den herskende klassen) endte med seier for kongen. Han ble støttet av kjøpmennene og middelklassen, som ga penger til å forme hærer som krevdes. Fremveksten av nasjonalstaten sammen med det sentraliserte monarkiet innledet en stor økonomisk fremvekst. For deres støtte ga monarken visse monopoler og privilegier til deler av middelklassen, nå var det duket for kampen mellom den nasjonale monarken og interessene til den internasjonale kirken.

Slutten av 15. århundre så begynnelsen på oppdagelsesreisene. Menn som Columbus og Vasco Da Gama ble finansiert av rike kjøpmenn til å søke etter nye områder til utnyttelse og for å "spre Guds Ord". Aksjeselskaper ble etablert for å fremme finansieringen av en større utnyttelse, for plyndring og profitt.

Med den massive profitten reisene medbrakte, ble mange kjøpmenn og finansfolk de reelle sentre for makt og rikdom. Adelsmenn, aristokrater og monarkene forvandlet seg til debitorene til de rike kjøpmennene. En bankfamilie, Fuggors, var selv i stand til å bestemme hvem som skulle gjøres til keiser av Det hellige romerske riket!

De nye økonomiske utviklingene ga opphav til en kapitalistisk formasjon. Grunnlaget for den føydale økonomien hadde begynt å gå i oppløsning samtidig med veksten av makt og velstand til det stigende borgerskapet. Nye verdier, ideer, filosofier og moral utviklet seg ut av de nye relasjoner. Den gamle herskerklassen motsatte seg endringene.

Som Marx forklarte:

"På et visst stadium i utviklingen,kommer de materielle produktivkrefter i samfunnet i konflikt med eksisterende relasjoner for produksjon eller - dette bare for å uttrykke det samme i juridiske termer - med eiendomsforholdene innenfor rammene som de har operert i hittil . Fra former for utvikling av produktivkrefter blir disse relasjonene slå inn i sine lenker. Da begynner en epoke med sosial revolusjon ". Senere, legger Marx til: «Ingen sosial orden ødelegges før alle produktivkreftene som er nødvendige har blitt utviklet, og nye og bedre produksjonsrelasjoner erstatter aldri eldre før de materielle betingelsene for deres eksistens har utviklet seg innenfor rammene av det gamle samfunnet. "

Det gamle samfunnet ble undergravd i forrige periode. Sannsynligvis en av de største utfordringene for den gamle orden var angrepet på katolisismen. I denne perioden var kirken ikke bare en religiøs institusjon, men det viktigste bolverk for den sosiale orden. Bortsett fra å være en mektig landeier, samlet det en tiende fra alle, hadde sine domstoler og spesielle privilegier, kontrollerte utdanning og formet de politiske og de moralske utsikter for folket. Som Charles I sa: "Folk er mer styrt av prekestolen enn av sverdet i fredstid." Kirken sensurerte bøker, og brukte trussel om ekskommunikasjon mot dissidenter. Det sies at dette var en veldig religiøs periode, men dette er vilt overdrevet av historikere. Snarere enn at folk levde i henhold til forskriftene til Bibelen, ble religion heller brukt til å rettferdiggjøre den gamle orden. Alt, inkludert politisk tenkning, ble uttrykt i religiøse termer. De som ønsket å underminere systemet, måtte først utfordre monopolet til katolisismen.

I begynnelsen av det 16. århundre, kom de absolutte monarkier i konflikt med den katolske kirken selv. Den protestantiske reformasjonen innledet av Luther, var et våpen i kampen mot pavemakten. I England, brøt Henry VIII med katolisismen og plyndret rikdommen i klostrene, som ble oppløst i dyre europeiske og irsk kriger.

Den kapitalistiske revolusjonen

Puritanismen til Calvin passet utsiktene og moralen til den økende middelklassen i byene og på landet med sin vekt på selvstendighet og personlig suksess. Middelklassen steg nå raskt etter at tilpasset seg inflasjon mellom 1540-1640, hvor prisene steg med mer enn fire ganger, og de kom stadig i konflikt med den gamle herskerklassen.

I England, tok kampen mellom det nye borgerskapet og den gamle orden i form av borgerkrigen. The New Model Armeen til Oliver Cromwell ledet middelklassen ut i væpnet kamp mot kongen og den gamle orden. I 1649 ble kongen halshugget og en kapitalistisk republikk erklært. Cromwell, med støtte fra hæren, etablerte seg som leder av et bonapartistisk militærdiktatur. Elementene av venstreorienterte demokrater og deres støttespillere (The Levellers og “diggers”), som truet den kapitalistiske eiendomsretten, måtte nådeløst knuses. Fra da av støttet regimet seg på en smal sosial basis - de væpnede styrker. Det kapitalistiske regimet under disse kriser reduserte seg selv til en bonapartistisk én mannsdømme.

De føydale strukturer ble demontert sammen med House of Lords og monarkiet. Den gamle herskende klassen var beseiret, og de lavere klassene holdt på plass. Kampen av parlamentarikere mot Kongen har blitt sett på av historikere og selv av noen samtidige som en kamp mot tyranniet og for religiøs frihet, men som Marx kommenterte:

"Akkurat som man ikke kan dømme en person på hva han tenker om seg selv, så kan man ikke dømme en slik periode for transformasjon ved sin bevissthet, men tvert imot, må denne bevisstheten forklares fra motsetningene i det materielle livet, fra konflikten mellom de sosiale kreftene i produksjonen og produksjonsrelasjonene".

Leon Trotsky, en av lederne av den russiske revolusjonen, bemerket en gang: "Revolusjoner har alltid i historien blitt fulgt av kontrarevolusjoner. kontrarevolusjoner har alltid kastet samfunnet tilbake, men aldri så langt tilbake som utgangspunkt før revolusjonen ". Således hendte det i 1660 og 1689, der det store borgerskapet inngikk et kompromiss med de "borgerlige" elementene i aristokratiet. Monarkiet og House of Lords ble restaurert, fra da av kunne de aldri spille samme rolle som deres forgjengere, tvert imot, ble de en del og en pakke av den kapitalistiske staten. De borgerlige menn av eiendommen var mer opptatt av seg og deres fremtid, og med å holde de lavere på sin plass.

Hundre år senere, ble den franske kapitalistiske revolusjonen gjennomført til sin slutt uten å gjøre noen kompromiss. Den franske revolusjonen, som sin engelske motpart, begynte med en splittelse i den herskende klassen. Kongen og hans statsråder barket sammen over en ordning for å unngå statlig konkurs, med Stortinget (som representerte adelen, det høyere presteskapet, hoff klikken, etc.). Sistnevnte anklagelse mot regjeringens tyranni fikk uforutsette følger, opptøyer brøt ut i gatene i byer og tettsteder. Det satte all den ulmende misnøyen til middelklassen og de lavere klasser mot regimet. "Opprøret til adelen var", forklarer George Rude ", kanskje bare en skyggelappfjerner snarere enn en revolusjon som, ved å assosiere middelklassen og de lavere klasser i en felles aksjon mot kongen og aristokratiet, var unik i dagens Europa." Til tross for forsøk på reform ovenfra, var de utilstrekkelige til å hindre omveltning nedenfra.

Som i alle populære revolusjoner stormet massene opp på historiens scene. De mest selvoppofrende kom i forgrunnen, og presset revolusjonen langt til venstre. Mellom 1789 og 1793 ble det gamle føydale regimet og aristokratiet revet helt vekk. Regimet var ledet av den revolusjonære middelklassen, Jakobinerne, som ble støttet og presset av de plebeiiske massene bestod av lønnstakere og små håndverkere. En dreining mot høyre skjedde i 1794 da direktoriet tok over. Dette i sin tur banet vei for en ny politisk kontrarevolusjon, der lov og orden kom til makten, regimet til Napoleon Bonaparte. Likevel hadde den gamle orden blitt brutt, og de nye borgerlige rettighetene skulle forbli intakte. Skiftet av politisk makt ble ikke ledsaget av en sosial endring bakover, det vil si, det fikk ikke bringe den føydale orden tilbake, det var en politisk endring ført gjennom av kampene til de ulike delene av den kapitalistiske klassen selv.

Kapitalismens triumf

De store borgerlige revolusjonene ryddet veien for kapitalismen. Jorbruksendringene sikret veksten av det kapitalistiske jordbruket, der de gamle føydale eiendommene hadde blitt brutt opp og distribuert til bøndene. I England, utarbeidet konverteringen av en del av aristokratiet før revolusjonen veien for ødeleggelsen av bøndene selv. Regjeringen kjempet faktisk nå for dens sak, i stedet for å fungere som en brems på industri og næringsliv,

Gjennom ran, stenging og plyndring og konkurranse, ble produksjonsmidlene konsentrert på færre og færre hender. Ruineringen av bøndene førte det til en reserve av arbeidskraft for byene. Klassestrukturen ble mer forenklet. På den ene siden var kapitalistene og på den andre de eiendomsløse proletarer. Alt det disse arbeiderne besatte var deres evne til å arbeide. Den eneste måten de kunne holde seg i live på var ved å selge bort arbeidskraften til kapitalistene for lønn. I prosessen med produksjon, produserer proletaren mer verdi enn det han får i lønn, og merverdien eksproprieres av kapitalisten. I sin higer etter profitt, med konkurranse fra rivalene, er den kapitalistiske klassen tvunget til å innføre nye metoder for produksjon, på denne måten har kapitalismen historisk sett, spilt en progressiv rolle der den kontinuerlig revolusjonerer produktivkreftene.

Dens eksport av varer og senere kapital fører den kapitalistiske klassen til å skape "en verden i sitt eget bilde". Produktivkreftene, teknikken og vitenskapen vokste seg gradvis ut av nasjonalstaten som beskyttet den.

Imperialismen

Perioden fra1870 til 1900 kjennetegnes med oppdelingen av verden til de mektigste landene. I 1870 hadde en tiendedel av Afrika blitt delt opp, ved 1900 var om lag ni tideler av det "Svarte Kontinentet" i hendene på Storbritannia, Frankrike eller en av de andre europeiske imperiene. I 1914 hadde denne prosessen med verdens divisjonen blitt fullført, og kapitalismen hadde gått inn i sitt høyeste stadiet, imperialisme. Store stiftelser og monopoler hadde vokst ut av den tidlige perioden med konkurranse. "Staten ble mer og mer sammensmeltet med monopolene og finansinstitusjoner, og handlet stadig mer i deres interesse. Produksjonen i denne epoken er ledsaget av eksport av kapitalen selv. "(Lenin)

Det imperialistiske stadium bringer med seg trusselen om verdenskrig, i kampen for nye markeder, osv. På grunn av oppdelingen av verden og den voldsomme veksten i produksjonen, kunne nye marked nå bare oppnås ved en ny oppdeling av verden som uunngåelig førte til konflikter på verdensbasis. Verdenskrigen indikerer motsetningene mellom den private eiendomsretten til produksjonsmidlene på den ene siden og nasjonalstaten på den andre. Men i motsetning til de forrige samfunn har kapitalismen innredet de materielle forutsetningene for den nye sosialistiske ordenen som kan garantere rikelighet for alle.

Proletariatet er den eneste konsekvente revolusjonære klassen i stand til å bære seg frem til en konklusjon, den sosialistiske revolusjonen. Dette stammer fra dens spesielle plass i den sosiale produksjonen. Arbeiderklassen er disiplinert i fabrikkene og tvunget til å samarbeide i den produktive prosessen. Den organiserer seg i store fagforeninger og deretter inn i sitt eget uavhengige parti. Marxismen, i motsetning til alle andre teorier, væpner det med en klar ideologi og midler i sitt oppdrag, å styrte kapitalismen. Bolsjevikpartiet, ledet av Lenin og Trotskij, ga en levende modell for arbeiderne i verden.

Bøndene og middelklassen er ikke i stand til å spille en ledende rolle, på grunn av deres sosiale posisjon. Bøndene er spredt i landskapet, og har ingen reell oppfatning av enhet eller internasjonalisme. De midtre lagene av samfunnet følger enten borgerskapet eller proletariatet.

Bøndene har faktisk vært, det klassiske verktøy for bonapartisme - et regime basert på de væpnede styrker, som balanserer mellom klassene. Dersom arbeiderklassen ikke klarer å vinne de midtre lagene til sitt sosialistiske banner vil de bli drevet i armene til reaksjonen.

Loven om ujevn og kombinert utvikling

Fra et progressivt sosialt system, har kapitalismen nå blitt en fotlenke på produksjonen og den videre utviklingen av menneskeheten. Marx mente at proletariatet ville komme til makten først i de avanserte kapitalistiske landene, Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Men med fremveksten av imperialismen, med ordene til Lenin, "brøt lenken på sitt svakeste ledd" i tilbakeliggende Russland.

Samfunnet utvikler seg ikke i en rett linje, men følger sine lover om ujevn og kombinert utvikling. Den ujevne veksten i samfunnet på verdensbasis er stadig på tvers av innføringen av nye produkter og ideer fra ulike sosiale systemer. Tilbakeliggenheten i semi-føydale Russland ble supplert med de mest moderne teknikker for produksjon i byene, på grunn av den enorme mengden av utenlandsk kapital fra Frankrike og Storbritannia. Det nye industrielle proletariatet som nylig så dagens lys aksepterte fort de mest avanserte ideene til arbeiderklassen: marxismen.

I mange av de mindre utviklede landene hadde de betente sårene av sårt tiltrengte jordreformer, autokrati, nasjonal undertrykking og økonomisk stagnasjon, resultert i en enorm misnøye. Oppgavene til den borgerlige demokratiske revolusjonen, som ville ha lagt grunnlaget for den kapitalistiske utviklingen, hadde enten bare blitt delvis utført eller ikke i det hele tatt.

I disse landene hadde den kapitalistiske klassen kommet for sent opp på scenen til å spille en tilsvarende rolle som sin revolusjonerende motpart på slutten av det 17. og 18. århundre. Som i Russland før 1917, var de for svake og bundet av tusen strenger - gjennom ekteskap og boliglån - til grunneiere og imperialister. De hadde begge nå et felles hat mot det nye proletariatet. Den nasjonalistiske kapitalistiske klassen foretrekker å klamre seg til den gamle orden snarere enn å appellere til de lavere klassene i å gjennomføre den anti-føydale revolusjonen.

Den eneste klassen i stand til å gjennomføre revolusjonen er proletariatet ved å forene seg selv med de fattigere delene av bøndene. Når arbeiderklassen kommer til makten som i oktober 1917 er det da i stand til å gi jord til bøndene, utvise imperialistene og forene landet. Imidlertid kan ikke proletariatet stoppe på disse tiltakene, men deretter fortsette med de sosialistiske oppgavene: nasjonalisering av grunnleggende industri, land og finansinstitusjoner.

Den russiske revolusjonen var den største hendelsen i hele menneskets historie. For første gang tok arbeiderklassen makten, feide vekk kapitalistene, godseierne og gangsterne og organiserte en "demokratisk arbeiderstat". Det skulle bli begynnelsen på den internasjonale sosialistiske revolusjonen og den bekreftet full ut teorien om den permanente revolusjon.

Dessverre ble revolusjonene i Tyskland og andre land forrådt, det førte til en isolering av revolusjonen i et tilbakestående og herjet land. Ødelagt av krigen, analfabetisme, borgerkrig, utmattelse, førte til store spenninger på arbeiderklassen, og bidro til en degenerasjon av revolusjonen. Det var disse objektive forholdene som førte til byråkratiets vekst i staten, fagforeninger og partiet. Stalin kom til makten på baksiden av dette nye byråkratiske kastesystemet. Den enkelte i historien representerer ikke seg selv, men interessene til en gruppe, kaste eller klasse i samfunnet.

Stalinismen og dens uhyrlige diktatur vokste ikke fra bolsjevikpartiet eller fra den sosialistiske revolusjonen, men ut av dens isolasjon og det materialt tilbakestående Russland. Det ødela arbeiderdemokratiet for å bevare sine privilegier og makt.

Det stalinistiske regimet støttet seg likevel på den nye eiendomsformen for nasjonalisert industri og planlegging av produksjonen. Sovjetene (arbeiderrådene) og arbeiderdemokratiet ble knust i den stalinistiske politiske kontrarevolusjonen. Bare ved en ny politisk revolusjon kunne den russiske arbeiderklassen ha restaurert arbeidernes demokrati som eksisterte under Lenin og Trotsky. Dette ville ikke bety en tilbakevending til kapitalismen, men en slutt på den priviligerte byråkratiske elite, der massene selv fikk bli involvert i driften av samfunnet og staten.

Den sosialistiske transformasjon

Den sosialistiske transformasjon innleder en ny og høyere form for samfunn ved å bryte de lenker som hemmer utviklingen av produktivkreftene. Hindringen som privateiendom og nasjonalstaten gir blir feid vekk, slik at den sosialiserte eiendommen kan planlegges i interessene til flertallet.

Den sosialistiske revolusjonen kan ikke være begrenset til ett land, men setter verdensrevolusjon på dagsorden. Verdensøkonomien og internasjonal arbeidsdeling skapt av kapitalismen krever en internasjonal løsning. Et Sosialistisk Europas forente stater vil berede grunnen for en Verdens Federasjon av Sosialistiske Stater, og den internasjonale planleggingen av produksjonen. Dette i sin tur vil gi grunnlag for en "planlagt og harmonisk produksjon av varer for tilfredsstillelsen av menneskelige ønsker".

En av de første oppgavene til den seirende arbeiderklassen vil være ødeleggelsen av det gamle statsapparatet. I alle klassesamfunn har staten kommet inn i eksistensen som "et organ av klasse regelen, et organ for undertrykkelsen av en klasse ved en annen". Dette reiser spørsmålet, trenger arbeiderklassen en stat? Anarkistene svarer nei. De klarer ikke å forstå at noen form for makt er nødvendig for å holde de gamle grunneiere, bankfolk og kapitalister på plass. Proletariatet må derfor konstruere en ny type stat som representerer deres interesser. I en arbeiderstat, der majoriteten holder en liten minoritet av eks-kapitalister i sjakk, og derfor er den massive byråkratiske staten fra fortiden ikke en nødvendighet. Denne "proletariatets diktatur" eller arbeidernes 'demokrati, som Trotsky foretrakk å kalle det, utvider og forlenger de høyeste former for borgerlig demokrati.

Det borgerlige demokratiet ble definert av Marx, der arbeiderne bestemmer hvert femte år hvilken del av den herskende klassen som ville misrepresentere deres interesser i parlamentet. Alle kan si hva de liker, forutsatt at styrene i monopolene faktisk kan bestemme hva som skal gjøres.

Den nye arbeiderstaten vil utvide demokratiet fra den politiske til den økonomiske sfæren med nasjonaliseringen av de store monopolene. Nye maktorganer, som sovjetene i Russland, basert på det væpnede folket , der "arbeiderorganene er utøvende og lovgivende på samme tid". Byråkrati erstattes med en involvering av massene i driften av staten og samfunnet. For å hindre vekst av byråkrati, introduserte proletariatet i Paris i 1871 og Russland i 1917 følgende tiltak:

(1) Valg av alle tjenestemenn, med rett til å tilbakekallelse. (2) Ingen stående hær, men et væpnet folk. (3) Ingen offiserer f år motta mer lønn enn en faglært.

(4) Stillinger i staten skal roteres blant folket.

Med reduksjon av arbeidsuken, gis massene muligheter til å involvere seg i staten, og få tak i nøkkelen til kultur, vitenskap og kunst. For som Engels en gang sa, hvis kunst, vitenskap og regjeringen fortsatt er forbeholdt minoriteten, vil de bruke og misbruke denne posisjonen i sin egen interesse, slik tilfellet var i de stalinistiske landene.

Staten oppsto historisk med fremveksten av klassesamfunnet. Derfor, fra første stund, begynner arbeiderstaten å visne bort, da klassene begynner å opphøre i samfunnet. Dette er grunnen til at Engels karakteriserte den proletariske staten som en "semi-stat".

"Under sosialismen vil mye av det " primitive "demokratiet uunngåelig bli gjenopplivet, siden, for første gang i historien til et siviliserte samfunn, vil massen av folket stige til å ta en selvstendig del, ikke bare i stemmegivning og valg, men også i den daglige administrasjonen av staten. Under sosialismen vil alle regjere i tur og snart bli vant til å ikke ha styrende ". (Lenin, Staten og revolusjonen.)

I dette lavere stadium av sosialismen som Marx kalte det, ser man samfunnet, "akkurat som det framgår av det kapitalistiske samfunnet, som således er i enhver henseende, økonomisk, moralsk og intellektuelt, fortsatt stemplet med fødselsmerker av det gamle samfunnet fra hvis liv det kommer ". (Marx, kritikk av Gotha-programmet.) Selv om utnyttelsen av mann for mann har blitt avsluttet, har produksjonen ennå ikke nådd et høyt nok nivå til å fullstendig utrydde ulikhet eller klasseforskjeller. Folk må fremdeles følge prinsippet: "Den som ikke fungerer skal ikke spise". Staten, til tross for sin forbigående karakter, forblir vokteren av ulikhet.

Sosialisme, det klasseløse samfunnet

Men med store skritt fremover i produksjonen, basert på den mest avanserte vitenskap og bevisst planlegging, går menneskeheten mot de høyere sfærer av det reelle samfunn. Klassene og staten vil ha helt visnet bort, da samfunnet nå vedtar slagordet "Fra enhver etter evne, til enhver etter hans behov". Motsetningene mellom by og land, og mentalt og fysisk arbeid forsvinner med den videre revolusjon i produktivkreftene. I ordene til Lenin, "den smale horisonten i den borgerlige lov", som tvinger en til å regne med hjerteløsheten i en Shylock om man ikke har jobbet en halv time mer enn noen andre, om man får mindre lønn enn noen andre - denne smale horisonten vil da bli liggende igjen. Det vil da ikke være noe behov for samfunnet, i distribusjonen av produktene, for å regulere den mengde som skal mottas av hver, og hver vil ta seg fritt etter hans behov.

Den barbariske natur klassesamfunnet ville ha endt en gang for alle. Forhistorien til menneskeheten ville ha blitt gjennomført. Produktivkreftene bygget opp over tusenvis av år av klasselover har nå lagt grunnlaget for det klasseløse samfunn der staten og arbeidsdeling er overflødig. Menneskeheten setter seg som oppgave å erobre naturen, og åpner opp de enorme underverkene til vitenskapen og teknologien. I ordene til Engels, "regjeringen av personer erstattes av administrasjonen av ting".

Og Trotsky påpekte at "Når han har gjort av med de anarkistiske krefter i hans eget samfunn vil man sette seg selv til behandling i kjemikerens mortre og retortere. For første gang vil menneskeheten betrakte seg selv som råmateriale, eller i beste fall som et fysisk og psykisk halvfabrikat. Sosialisme vil bety et sprang fra nødvendighetens rike inn i frihetens rike også i denne forstand, at det nåværende, motsetningsfylte og uharmoniske menneske, vil bane vei for en ny og lykkeligere rase ". (Leon Trotsky, I Forsvar av oktober.)

INNLEDNING TIL MARXISTISK ØKONOMI

Innledning

I dag, under påvirkning av den kapitalistiske krisen, har mange arbeidere utviklet en hunger etter økonomi. De forsøker å forstå hvilke krefter som dominerer livet. Denne korte innføringen i marxistisk økonomi forsøker å gi den klassebevisste arbeideren, ikke en fullstendig redegjørelse, men en guide til de grunnleggende lovene for de økonomiske bevegelsene i det kapitalistiske samfunnet som dominerer hans eksistens.

Hvor grunn den kapitalistiske økonomi er, demonstreres av deres manglende evne til å forstå hvordan krisen påvirker deres system. Dens rolle er å dekke over utbyttelsen av arbeiderklassen og å "bevise" overlegenhet til det kapitalistiske samfunnet. Deres kvakksalverske "teorier" og "løsninger" er ute av stand til oppfriske den råtne og syke kapitalismens natur. Bare en omforming av samfunnet på sosialistiske linjer og innføringen av en planøkonomi kan stoppe dette marerittet av arbeidsledighet, lavkonjunkturer og kaos.

De høyreradikale arbeidslederne har avvist den gamle guden Keynes, for å erstatte han med "ortodokse" økonomiske løsninger: kutt, lønn tilbakeholdenhet og deflasjon. Venstre reformistene klamrer seg fremdeles til den kapitalistiske politikken fra i går (reflasjon, importkontroll, etc.), som har blitt anerkjent som helt ineffektiv under kapitalismen.

Bare med en marxistisk forståelse av det kapitalistiske samfunnet kan den bevisste arbeideren skjære gjennom løgnene og forvrengningen til de kapitalistiske økonomer og bekjempe deres innflytelse i fagbevegelsen.

Betingelser for kapitalismen

I dag er moderne produksjon konsentrert i hendene på gigantiske selskaper. Unilever, ICI, Fords, British Petroleum, er noen eksempler på firmaer som dominerer våre liv. Selv om det er riktig at små bedrifter finnes, representerer de i virkeligheten produksjonen fra fortiden og ikke nåtiden. Moderne produksjon er i hovedsak i en, stor-skala virksomhet.

I dag, styrer 200 av de største selskapene sammen med 35 banker og finans hus den britiske økonomien, og står nå for 85 prosent av produksjonen. Denne utviklingen har kommet i løpet av de siste par århundrene gjennom nådeløs konkurranse, krise og krig. På den tiden da de klassiske økonomene spådde frihandel i fremtiden, forklarte Marx utviklingen av monopoler utfra konkurransen da de svakere selskapene går til grunne. Monopolkapitalismen vokste ut av og avskaffet den frie konkurransen.

Ved første øyekast ser det ut som om varer og ting er produsert hovedsakelig for folks behov. Ethvert samfunn må selvsagt gjøre dette. Men under kapitalismen, er ikke varer bare produsert for å tilfredsstille noens ønsker eller behov, men først og fremst for salg. Det er den viktigste funksjonen i den kapitalistiske industrien.

I de berømte ordene til ex-formannen i British Leyland, Herre Stokes, "Jeg er i virksomhet for å lage penger, ikke biler!" Dette er et perfekt uttrykk for forventningene til hele den kapitalistiske klassen.

Den kapitalistiske produksjonsprosessen krever visse betingelser. For det første, eksistensen av en stor klasse av eiendomsløse arbeidere som er forpliktet til å selge seg selv stykkevis for å leve. Dermed er de konservatives oppfatning av et "eiendomseiende demokrati" en absurditet under kapitalismen, hvis massen av befolkningen eide tilstrekkelig eiendom, vil ikke kapitalistene kunne finne arbeidere nok til å produsere profitten. Dernest må produksjonsmidlene være konsentrert i kapitalistenes hender. Gjennom århundrene, ble bøndene og de som eide sine egne livsmidler nådeløst knust og deres livsmidler ble bevilget av kapitalistene og utleiere. De i sin tur leier arbeidere til å jobbe med disse produksjonsmidlene for å produsere merverdi.

Verdi og råvarer

Hvordan fungerer kapitalismen? Hvordan utnyttes arbeideren? Hvor kommer profitten fra? Hva forårsaker nedgangstider?

For å besvare disse spørsmålene, må vi først finne nøkkelen til mysteriet: verdien? Etter å ha løst dette problemet faller andre svar på plass. En forståelse av verdien er viktig, for en forståelse av økonomien i det kapitalistiske samfunnet.

Til å begynne med, alle kapitalistiske selskap produserer varer eller tjenester, eller mer korrekt de produserer varer. Det er en ting eller en tjeneste produsert bare for salg. Selvfølgelig kan noen lage noe til sitt personlige bruk. Før kapitalismen måtte mange gjøre det. Men dette er ikke en vare. Kapitalistisk produksjon er først og fremst kreasjonen av og en “enorm opphopning” av varer". Det er derfor Marx selv startet sin etterforskning av kapitalismen med en analyse av karakteren til selve varen.

Hver vare har en bruksverdi for folk. Det betyr at de er nyttige for noen ellers vil de ikke kunne selges. Denne bruksverdien er begrenset til varens fysiske egenskaper.

Varen inneholder også en verdi. Hva er det og hvordan kan den vises?

Hvis vi legger pengebruken til side, vil varer, når de blir byttet, byttes i visse proporsjoner.

For eksempel:

1 par sko = en klokke =10 meter tøy = 3 flasker whisky = et bildekk

Hvert av elementene på venstre kan byttes mot 10 meter tøy. De kan også, i samme mengder, byttes med hverandre.

Dette enkle eksemplet viser at bytteverdien til disse forskjellige varer uttrykker noe i dem. Men hva gjør et par sko lik 10 meter tøy? Eller en klokke lik 3 flasker whisky? Og så videre ...

Vel, selvsagt, må det være noe felles for alle. Åpenbart er det hverken vekt, farge eller hardhet. Igjen er det ikke fordi de er nyttige. Brød er tross alt er verdt mindre enn en Roll Royce, men brødet er en nødvendighet og den andre luksus. Så hva er denne felles kvaliteten? Den eneste ting til felles er at de er alle produkter av menneskelig arbeidskraft.

Mengden av menneskelig arbeidskraft som finnes i en vare er uttrykt i tid: uker, dager, timer, minutter.

For å gå tilbake til eksemplet: kan alle disse råvarene uttrykkes i form av deres felles faktor, arbeidskrevende tid.

5 timer (arbeid) verdien til et par sko 5 timer (arbeid) verdien til et dekk 5 timer (arbeid) verdien til en klokke 5 timer (arbeid) verdi til 3 whisky 5 timer (arbeid) verdien til 10 m tøy

Gjennomsnittlig arbeide

Hvis vi ser på råvarer som bruksverdier (deres nytte), ser vi dem som en "sko", "klokke", osv., som produkter av en bestemt type arbeidskraft, arbeidskraften til en skomaker, urmaker, osv. Men i bytte, er varer sett på en annen måte. Spesialtegnet er mistet av synet, og de fremstår som så og så mange enheter av gjennomsnittlig arbeidskraft. I byttet sammenligner vi nå mengder av menneskelig arbeidskraft generelt som finnes i råvarene. I byttet er alt arbeid redusert til gjennomsnittlige enheter av arbeidskraft.

Det er sant at varen produsert av faglært arbeidskraft inneholder mer verdi enn det som produseres av ufaglærte. Derfor i bytte, er enhetene av faglært arbeidskraft redusert til så mange enheter av ufaglærte, enkel arbeidskraft. For eksempel er forholdet av en dyktig enhet = 3 ufaglærte enheter, eller bare faglært arbeidskraft verdt tre ganger så mye som ufaglærte.

Forklart enkelt, verdien av varen bestemmes av mengden av gjennomsnittlig arbeidskraft som brukes i produksjonen. (Eller hvor lang tid produksjonen tar). Men igjen, ser det ut til at den trege arbeideren produserer flere verdier enn den mest effektive arbeideren!

La oss ta eksempelet med en skomaker som bestemmer seg for å bruke de gamle metodene til middelalderen i produksjonen av sko. Ved hjelp av denne metoden, tar det en hel dag for å lage et par sko. Når han prøver å selge dem på markedet, vil han finne at den bare kan byttes med det samme som sko produsert av de bedre rustede og mer moderne fabrikker.

Hvis disse fabrikkene produserer et par sko i for eksempel halvtimen, vil de inneholde mindre arbeidskrevende (og derfor mindre verdi) og de vil bli solgt billigere. Dette vil drive skomakeren som fortsatt bruker middelalderens metoder ut av business. Hans arbeidskraft produserer et par sko om dagen er bortkastet arbeid, og unødvendig etter de moderne forhold. Av utryddelsens trussel blir han tvunget til å introdusere moderne teknikker og produsere sko som minst tilsvarer den nødvendige tid utviklet av samfunnet.

Til enhver tid, vil produksjonen av alle varer, ved bruk av maskiner, etc. oppta en bestemt tid. Dette styres av teknologinivået i samfunnet. Med Marx ord, må alle varer som produseres, produseres på en sosialt nødvendig tid. Noe mer arbeidskrevende tid brukt utover dette vil være ubrukelig arbeidskraft, og forårsaker at kostnadene stiger og gjør firmaet konkurranseudyktig.

Så for å være mer presis, er verdien av en vare bestemt av mengden av sosialt nødvendig arbeidskraft. Naturligvis er arbeidstiden stadig i endring, ny teknologi og arbeidsmetoder innføres. Konkurransen driver de ineffektive til grunne.

Dermed kan vi også forstå hvorfor verdifulle edelstener har mer verdi enn hverdagslige elementer. Mer sosialt nødvendig arbeidstid er nødvendig for å finne og utvinne edelstener, enn produksjon av ordinære varer. Deres verdi er derfor betydelig høyere.

Igjen en ting kan ha en bruksverdi uten å ha noen verdi, det vil si en nyttig ting der det ikke brukes noen tid i produksjonen: luft, elver, ubrukt jord, naturlige enger, osv. Derfor er ikke arbeidskraft den eneste kilde til rikdom, men naturen er også en kilde.

Fra ovennevnte kan vi se at en økning i produktiviteten vil øke mengden av ting som produseres (materiell rikdom), men kan redusere verdien av de tingene det gjelder, det vil si mengden av arbeidskraft i hver råvare er mindre. Økt produktivitet resulterer derfor i en økning i formue. Med to frakker kan to personer bli kledd, med en frakk bare én person. Likevel kan økningen i mengden av materiell rikdom korrespondere til et fall i omfanget av dens verdi.

Penger

Som følge av vanskelighetene med å bytte varer med hverandre, ble det hyppigere å bruke en universell vare "penger". Gjennom århundrene ble en handelsvare - gull - silt ut ut til å spille denne rollen som en "universell vare".

I stedet for å si at en vare har verdi i så mye smør, kjøtt, tøy, etc., ble verdien nå uttrykt i form av gull. Pengeuttrykket for verdi er pris. Gull ble brukt på grunn av dens egenskaper. Den konsentrerer mye verdi i en liten mengde, kan lett deles opp i mynter, og er slitesterk.

Som med alle varer, er verdien av gull selv bestemt av mengden arbeidstid brukt i dets produksjon. For eksempel si at det tar 40 timer arbeidskraft for å produsere en unse gull. Da vil alle de andre varene med samme arbeidstid i produksjonen ha samme verdi som en unse gull. De varer som bruker halvparten av tiden har en verdi tilsvarende en halv unse gull, etc.

En unse gull = 40 timer arbeidskraft 1/2 unse gull = 20 timer arbeidskraft 1/4 unse gull = 10 arbeidstimer Derfor: En bil (40 timer arbeid) = 1 unse gull Et bord (10 timer arbeid) = 1/4 unse gull.

På grunn av endringene i produksjonsteknikken og økningen i arbeidets produktivitet, er verdiene på alle varer stadig varierende, som antall tog på en stasjon som går ut og inn på forskjellige tider. Hvis en tar bevegelsen til noen spesifikke tog som en standard til måle bevegelsen av andre, vil det føre til forvirring. Bare ved å stå på den faste plattformen kan du bedømme nøyaktig hva som skjer. I forhold til endringer av alle varer, fungerer gull som mål. Selv om den mest stabile, også denne er i konstant bevegelse, så ingen vare har en helt fast verdi.

Prisene på råvarer

Loven om verdien styrer prisen på varene. Som forklart tidligere, er verdien av varer lik mengden av arbeid som finnes i den. I teorien er verdien lik sin pris. Men i virkeligheten, tenderer prisen på en vare til å være enten over eller under dens reelle verdi. svingningene forårsakes av forskjellige påvirkninger på markedspris, som veksten av monopol. Forskjeller i tilbud og etterspørsel har også en effekt. For eksempel kan det være et overskudd av en vare i markedet, og prisen den dagen kan være langt under den reelle verdien, eller om det var en mangel, vil prisen stige over det. Effektene av tilbud og etterspørsel har ført borgerlige økonomer til å tro at denne loven er den eneste faktoren i å bestemme prisen. Hva de var ute av stand til å forklare er at prisene alltid svinger rundt et bestemt nivå. Hva dette nivået er, er ikke bestemt av tilbud og etterspørsel, men av arbeidstid brukt i varenes produksjon. En lastebil vil alltid være dyrere enn en plastbøtte.

Profitt

Noen "smarte" folk har oppfunnet teorien om at overskuddet oppstår fra å kjøpe billig og å selge dyrt. I lønn-, arbeid-og kapital, forklarer Marx svakheten i dette argumentet:

"Hva en mann sikkert ville vinne som selger ville han tape som innkjøper. Det ville ikke ha noe å si om det finnes menn som kjøper uten å selge eller å forbruke uten å produsere. Hva de betaler til produsentene, må de først få fra dem for ingenting. Hvis en mann først tar pengene dine og etterpå gir tilbake pengene ved å kjøpe varene dine vil du aldri berike deg selv ved å selge dine varer dyrere til den samme mannen. Denne typen transaksjon kan redusere et tap, men hjelper ikke til med å realisere en fortjeneste ".

Arbeidskraft

For å skaffe "produksjonsfaktorene", ser kapitalistene på "arbeidsmarkedet" som en annen gren av det generelle varemarkedet. Evnene og energien til arbeideren blir bare sett på som en annen vare. Han annonserer for så og så mange "hender".

Det vi må være klar over er hva kapitalisten har kjøpt. Arbeideren har ikke solgt arbeidet sitt, men hans evne til å arbeide. Dette er hva Marx kaller hans arbeidskraft.

Arbeidskraft er en vare underlagt de samme lover som andre råvarer. Dens verdi bestemmes av arbeidstiden som er nødvendig for dens produksjon. Arbeidskraften er egenskapen arbeideren har til å arbeide. Den "forbrukes" av kapitalisten i selve arbeidsprosessen. Men denne prosessen forutsetter eksistensen, helsen og styrken til arbeideren. Produksjonen av arbeidskraft betyr altså arbeiderens vedlikehold og reproduksjon, for å kontribuere med nye generasjoner av "hender" til nytte for kapitalisten.

Arbeidstiden som er nødvendig for arbeiderens vedlikehold er arbeidstiden det tar å produsere de varer arbeideren og hans familie trenger til sitt vedlikehold: mat, klær, drivstoff, etc. Mengden av dette varierer i ulike land, ulike klima, og i ulike historiske perioder. Hva er tilstrekkelig underhold for en arbeider i Calcutta ville ikke være tilstrekkelig for en walisisk minearbeider. Hva som var tilstrekkelig for en walisisk minearbeider for femti år siden ville ikke være det samme for arbeideren av i dag. I dette spørsmålet, i motsetning til verdien av andre varer, inngår det et historisk og til og med et moralsk element. Likevel, i et gitt land, på et bestemt stadium av dets historiske utvikling, er "levestandarden" kjent. (Forresten, er nettopp skapelsen av nye behov spiren til all menneskelig framgang).

Ikke lureri!

Bortsett fra det daglige vedlikeholdet av arbeiderens arbeidskraft, og dens reproduksjon, vil det på et visst stadium i utviklingen av det kapitalistiske system, være en viss mengde som må settes over til utdanning av arbeidere slik at de passer inn i forholdene for moderne industri og øker sin produktivitet.

I motsetning til de fleste råvarer blir arbeidskraft betalt for etter at den har blitt konsumert. Arbeiderne gir dermed, filantropisk, en utvidet kreditt til sine arbeidsgivere!

Til tross for dette blir ikke arbeideren snytt. Han har kommet til en avtale av egen fri vilje. Som med alle andre varer, byttes arbeidskraften med en samsvarende verdi: arbeiderens vare, arbeidskraft, blir solgt til sjefen til den "gående rate". Alle er fornøyde. Og hvis ikke arbeideren er det, så står han fritt til å forlate og finne arbeid andre steder hvis han kan.

Salget av arbeidskraft utgjør et problem. Hvis "ingen er snytt", hvis arbeideren mottar den fulle verdien av varen sin, hvor kommer utbyttingen fra? Hvordan skaper kapitalisten sin fortjeneste? Svaret er at arbeideren selger arbeidskraft - hans evne til å arbeide- ikke arbeidet.

Etter å ha kjøpt dette som en vare, er kapitalisten fri til å bruke det som han vil. Som Marx forklarte: "Fra det øyeblikk han stiger inn i verkstedet, er bruksverdien av hans arbeidskraft, og dermed også dens bruk, arbeidet, tilhørende kapitalisten".

Merverdi

Vi vil se av følgende eksempel at arbeidskraften er den ene varen som produserer en ny verdi utover sin egen.

La oss ta en arbeidstaker som er ansatt til å spinne bomull til garn. Han får betalt 1£ per time og arbeider en 8 timers dag.

Etter fire timer har han produsert 100 kilo garn til en samlet verdi på 20£. Denne verdien på 20£ består av følgende:

Råvarer 11£ (bomull, spindel, kraft) Avskrivninger £ 1 (slitasje) Ny verdi 8£

Den nye verdien skapt, er tilstrekkelig til å betale arbeiderens lønn for hele 8 timer. På dette punktet har kapitalisten dekket alle sine kostnader (inkludert hans totale lønnsbudsjett). Men ennå er ingen merverdi (profitt) produsert.

I løpet av de neste 4 timene er nye 100 kilo garn produsert, igjen verdsatt til 20£. Og igjen er en ny verdi på 8 £ opprettet, men denne gangen er lønnen allerede dekket. Derfor er denne nye verdien (8 £) hva vi kaller merverdi. Fra dette kommer husleie (til utleier), renter (til pengeutlåneren) og profitt (til industrilederen). Dermed er merverdi eller profitt, i ordene til Marx, det ubetalte arbeidet til hele arbeiderklassen.

Arbeidsdagen

Hemmeligheten bak produksjonen av merverdi er at arbeideren fortsetter å arbeide lenge etter at han har produsert den verdien som er nødvendig for sin reproduksjon, verdien av arbeidskraften (lønnen). "Det faktum at en halv dags arbeid er nødvendig for å holde arbeideren i live hindrer ham ikke på noen måte fra å jobbe en hel dag." (Marx).

Arbeideren har solgt sin vare og kan ikke klage på den måten han blir brukt, noe mer enn skredderen kan selge en dress og deretter kreve at hans kunder ikke skal bruke den mer enn hva han liker. Arbeidsdagen er derfor organisert slik at han får maksimalt ut av arbeidskraften han har kjøpt. I dette ligger hemmeligheten i forvandlingen av penger til kapital.

Konstant kapital

I selve produksjonen, mister maskiner og råvarer sin bruksverdi, de brukes opp og blir absorbert i det nye produktet. De overfører sin verdi inn i den nye varen.

Dette er tydelig i forhold til råstoff (tre, metall, fargestoffer, drivstoff, etc.) som konsumeres i produksjonsprosessen, for å inngå i egenskapene til den nye varen.

Maskiner på den annen side, forsvinner ikke på samme måte. Men de svekkes i løpet av produksjonen, og har en langvarig død. Det eksakte tidspunktet der en maskin endelig erklæres ubrukelig er ikke enklere å forutse med nøyaktighet enn forutsigelsen av en persons død. Men akkurat som forsikringsselskapet, med statistikk, er kapable til å å forutse med svært nøyaktige (og lønnsomme) beregninger levetiden til menn og kvinner, vet kapitalisten av erfaring og beregning omtrent hvor lenge en maskin vil vare.

Svekkelsen av maskiner, dens daglige tap av bruksverdi, er beregnet på bakgrunn av dette og lagt på til kostnaden av artikkelen produsert. Dermed tillegger produksjonsmidlene varen sin egen verdi i samme forhold som forverringen av dens bruksverdi utfolder seg. Det betyr at produksjonen, ikke kan overføre mer verdi til varen utover den verdien den selv mister i produksjonsprosessen. Disse kalles derfor konstant kapital.

Variabel kapital

Mens produksjonsmidlene ikke gir noen ny verdi til produserte varer, men svekkes, vil ikke arbeideren bare bevares, han tillegger også en ny verdi til produktet sitt ved å bare jobbe. Hvis prosessen med arbeidet stopper det øyeblikk arbeideren har rukket å produsere artikler til verdien av sin egen arbeidskraft, f.eks i 4 timer (8£) er dette den eneste nye bit av verdiskaping.

Men arbeidsprosessen stopper ikke der. Dette ville bare dekke utgiftene til kapitalisten i å ansette arbeidere. Kapitalisten ansetter ikke arbeidere for veldedighet, men for profitt. Etter å ha "fritt" inngått en kontrakt med kapitalisten, må arbeideren arbeide, produsere ekstra verdi utover summen avtalt, lønna hans.

Arbeidsmidlene i produksjonen på den ene siden, og arbeidskraft på den andre - "produksjonsfaktorene" i borgerlig økonomi - representerer de ulike formene overtatt av den opprinnelige kapitalen i andre fase av syklusen:

PENGER vare penger

(Kjøp) (produksjon) (salg)

Kapitalistiske økonomer behandler disse faktorene som likeverdige. Marxismen skiller mellom den delen av kapitalen som ikke gjennomgår endring av verdi i produksjonsprosessen (maskiner, verktøy, råvarer) og den delen representert av arbeidskraft som skaper ny verdi. Den første delen av kapital kalles konstant kapital, og sistnevnte variabel kapital. Den totale verdien av en vare består av konstant kapital, variabel kapital og merverdi, dvs. C + V + S.

Nødvendig arbeid og merarbeid

Arbeidet utført av arbeiderklassen kan deles opp i to deler:

(1) Nødvendig Arbeid: Dette er den delen av arbeids prosessen som er nødvendig for å dekke kostnadene for lønn.

(2) Merarbeidet: Dette er ekstra arbeidet utført utover det nødvendige arbeidet, det produserer fortjenesten.

For å øke sin profitt, forsøker kapitalisten stadig å redusere lønnsregningene. Han gjør dette ved å forsøke å (1) forlenge arbeidsdagen, innføre nye skiftordninger osv., (2) øke produktiviteten for å dekke lønnen raskere, (3) motstå lønnsoppgjør eller prøve å kutte lønnen.

Merverdiraten

Siden hele hensikten med den kapitalistiske produksjonen er å trekke ut merverdien fra arbeidet til arbeiderklassen, er andelen mellom variabel kapital (lønn) og merverdi (profitt) av den største betydning.

En økes eller minskes på bekotstning av den andre. Denne kampen om merverdien utgjør klassekampen. For hva kapitalisten angår er det ikke så mye mengden av merverdi produsert som graden av merverdi. For hvert pund kapital han legger ut, forventer han en stor avkastning. Merverdiraten er raten for utbyttelse av arbeidskraft ved kapital. Det kan defineres som S / V eller merarbeid / nødvendig arbeidskraft, (det er det samme uttrykt på en annen måte), der V = variabel kapital, S = Merverdi. For eksempel i en liten fabrikk, er samlet kapital på 500£ delt mellom konstant (410£) og variabel (90£). Gjennom prosessen med produksjonen har verdien av varene økt med 90£, overskudd: (C + V) + S eller (410£ + 90£) + 90£ overskudd. Den samlede verdien er £ 590.

Det er den variable kapitalen som er den levende delen i arbeidet, dvs. det er denne som produserer den nye verdien, merverdi. Den relative økningen i verdien produsert av variabel kapital gir oss merverdiraten S / V = £ 90 / £ 90 = 100% , merverdiraten er her på hundre prosent.

Profittraten

Under presset av konkurransen hjemme og ute , er kapitalistene tvunget til å stadig revolusjonere produksjonsmidlene og å øke produktiviteten . Behovet for å utvide tvinger ham til å bruke en større og større andel av kapitalen sin på maskiner og råvarer og mindre på arbeidskraft , og reduserer dermed andelen variabel kapital i forhold til konstant kapital. Side om side med automatisering er det en konsentrasjonen av kapital, likvidering av de mindre konsernene og en økonomisk dominans av gigantiske monopoler . Dette endrer den tekniske sammensetningen i kapitalen.

Men siden det er variabel kapital ( arbeidskraft ) alene som er kilden til merverdi ( profitt) , vil et større beløp investert i konstant kapital resultere i tendensen til at profittraten å synker, selv om nye investeringer øker profitten, øker den ikke proporsjonalt med kapitalutlegget .

La oss ta som et eksempel en liten kapitalist med en samlet kapital på £ 150 bestående av en konstant kapital på (50£ ) og en variabel på (100£ ) . Han sysselsetter 10 menn med en samlet lønn på 10£ per dag der de produserer bord og stoler . Etter en dags jobb, produseres det til en samlet verdi på 250£ :

Total kapital:

utbetalt lønn = 100£

Konstante kapital = 50£

Merverdi = 100£

Merverdiraten (S/V) beregnes til: 100£ / 100£ = 100 % . Profittraten er forholdet mellom total kapital og merverdi : Merverdi / Total kapital eller 100£/ 150£ = 66.66 % profittrate. Ved en økende mengde av konstant kapital og alt annet likt, så vil profittraten falle . La oss se på samme eksempel der vi nå øker den konstante kapitalen fra £ 50 til £ 100 der merverdien er uforandret. Profittraten = Merverdi / Total kapital = 100£ / 200£ = 50 % . Igjen om vi øker konstant kapital til 200£, der alt annet er likt, ser vi at forholdet mellom merverdien og summen av den totale kapitalen er gitt ved 100£ / 300£ = 33,33 % . Til sist en økning av konstant kapital til 300£, vil profittraten være 100£ / 400£ = 25 % .

Denne økningen i konstant kapital uttrykkes i marxistisk terminologi for en høyere organisk sammensetning av kapitalen , og regnes som en progressiv utvikling av produktivkreftene. Tendensen til en fallende profittrate er derfor innebygd i den kapitalistiske produksjonen, og har vært en av de store problemene for den kapitalistiske klassen i etterkrigstiden. Massen av merverdi øker, men i forhold til den økte størrelsen på konstant kapital resulterer det i en fallende profittrate. Kapitalistene har kontinuerlig forsøkt å overkomme denne motsetningen ved økt utnyttelse av arbeiderklassen, for å øke massen av merverdi og dermed graden av profitt, på andre måter enn direkte investeringer. De gjør dette på en rekke måter ved å øke intensiteten av utbytting, økning av hastigheten til maskinene og forlengelse av arbeidsdagen. En annen metode for å gjenopprette profittraten er å kutte reallønna til arbeiderne til under deres reelle verdi. De økonomiske lovene kapitalismen følger gir opphav til enorme motsetninger. Kapitalistenes ' konstante streben etter profitt gir en drivkraft til investeringer, men ny teknologi tvinger flere arbeidere på skraphaugen . Likevel paradoksalt er den eneste kilden til profitt arbeidskraften til arbeiderklassen.

Eksport av kapital

Kapitalismens høyeste stadium - imperialisme - er preget av en enorm eksport av kapital. I sin søken etter mer profitt, er kapitalistene tvunget til å investere store summer i utlandet i land med en lav organisk sammensetting av kapital. Til slutt, vil hele verden, som Marx og Engels forklare i Det kommunistiske manifest bli dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten.

En av de store motsetningene i kapitalismen er det åpenbare problemet at arbeiderklassen som forbrukere må kjøpe tilbake det de har produsert . Men de får ikke den fulle verdien av arbeidet, dermed har de ikke penger nok. Kapitalistene løser denne motsetningen ved å ta overskuddet og reinvestere det i å utvikle produktiviteten videre. Også ønsker de å selge den resterende merverdien på verdensmarkedet i konkurranse med kapitalistene fra alle andre land. Men her møter de også på grenser da all verdens kapitalister spiller det samme spillet. I tillegg tyr kapitalistene til kreditt, via banksystemet , for å tilføre befolkningsmassene pengene som trenges til å kjøpe varene. Men dette har også sine begrensninger da kreditten en gang må tilbakebetales, med renter .

Det forklarer hvorfor det med jevne mellomrom, oppstår perioder med boom som følges opp av perioder med lavkonjunktur. Den febrilske kampen for markedene ender opp i en krise av overproduksjon for kapitalistene. Det destruktive i krisen, der man avskriver akkumulert kapital, er en tilstrekkelig indikasjon på blindveien i det kapitalistiske samfunnet.

Alle faktorene som førte til en verden med oppsving etter krigen har lagt til rette for nedgangstider og kriser. Det karakteristiske for denne nye epoken er den organiske krisen kapitalismen nå står overfor. På et stadium vil arbeiderklassen bli møtt med en 1929 -type nedgang hvis kapitalismen ikke avskaffes. Bare ved å styrte anarkiet i den kapitalistiske produksjonen kan menneskeheten hindre kaoset, avfallet og barbariet til kapitalismen. Kun ved å eliminere den private eiendom til produksjonsmidlene, kan samfunnet unnslippe lovene kapitalismen følger og utvikle seg og blomstre på en planlagt og fornuftig måte. De mektige produksjonskreftene , bygget av klassesamfunnet , kan avskaffe en gang for alle den kriminelle skandalen til den såkalte overproduksjonen i en verden av sult og nød. Utryddelsen av motsetningene i utviklingen av produktivkreftene og nasjonalstaten og privat eierskap, vil gi grunnlaget til en internasjonal plan for produksjonen.

Ved hjelp av vitenskapens og teknologiens makt, kan hele planeten forvandles i løpet av et tiår. Den sosialistiske omformingen av samfunnet, er den viktigste oppgaven til verdens arbeiderklasse. Marxismen gir våpenet og forståelsen til å danne denne mektige hæren for etableringen av et sosialistisk England, et sosialistisk Europa , og grunnlaget for Verdens Federasjonen av Sosialistiske Stater.