Chavez nasjonaliserer Venepal under arbeiderkontroll

Friday, 28 January 2005
Print
Norwegian translation of Chavez nationalises Venepal under workers’ control by Jorge Martin (January 20, 2005)
Chavez snakker med en Venepal-arbeider
etter å ha underskrevet resolusjon 3438
Bilde: Agencia Bolivariana de Noticias

Om morgenen den 19. januar, i Ayacucho-rommet i presidentpalasset i Caracas, og med Venepals arbeidere og tillitsvalgte til stede, skrev Chavez under resolusjon nr. 3438 som eksproprierer Venepal. Fra nå av vil det styres av arbeiderne og staten isammen.

Dette er en veldig viktig seier for arbeiderne ved Venepal, men mer enn det - det er et kjempesprang framover for den bolivariske revolusjon.

Venepal er en av hovedprodusentene av papp og papir i Venezuela og fabrikken ligger I Morón i industridistriktet Carabobo. En tid hadde det 1600 ansatte, kontrollerte 40% av det nasjonale markedet og var en av de største latinamerikanske produsentene i denne sektoren. Men ledelsen lot papirfabrikken sakte miste markedsandeler og utbytte. I april 2002, ved tiden rundt det kortlevde militærkuppet mot Chavez, var noen av selskapets største aksjeeiere tilstede ved tiltredelsesseremonien for den nye, ulovlige ”presidenten” Pedro Carmona. Under lockouten mot Chavez-regjeringa i desember 2002-januar 2003 motsto arbeiderne forsøk fra arbeidsgivernes side på å lamme fabrikken.

I juli 2003 erklærte eierne konkurs og arbeiderne svarte med å okkupere fabrikken. De begynte å produsere under arbeiderkontroll. Rowan Jimenez, en fagforeningsaktivist og et medlem av aksjonsutvalget, forklarte hvordan ”arbeiderne organiserte produksjonen, brøt alle produktivitetsrekorder og minsket uproduktivt spill til et nivå vi aldri har sett før” under okkupasjonen (El Topo Obrero, 16/09/04). Etter en 77 dager lang kamp kom man fram til en urolig våpenhvile. Men det skulle ikke vare. Den 7. september i fjor stanset selskapet igjen driften og klassekampen begynte på ny.

Papirmølla Venepal
Bilde: CMR

Helt fra begynnelsen sluttet arbeiderne seg til kravet for nasjonalisering under arbeiderkontroll som ble foreslått av kameratene i den revolusjonære marxistiske strømningen. Det var en mengde demonstrasjoner i Moron og Caracas, og solidaritetsaksjoner ble organisert av arbeidere i andre fabrikker, særlig de som var organisert i Carabobo-seksjonen til det nylig grunnlagte fagforbundet, UNT.

Måneder med kamp bar frukter den 13. januar, når en delegasjon med Venepal-arbeidere dro til Caracas for å kreve en løsning. Nasjonalforsamlingen erklærte at Venepal og alle anleggene var til ”offentlig gagn og sosial nytte”. Dette var forspillet til resolusjon nr. 3438. Dette er et resultat av kampen og utholdenheten til Venepals arbeidere som bevisst søkte støtte fra lokalsamfunnet i kampen sin.

I talen sin under åpningsseremonien, foran et stort antall Venepal-arbeidere og UNT-tillitsvalgte, sa Chavez: ”her lager vi en ny modell, og det er derfor de er sinte i Washington… modellen vår for utvikling innebærer en forandring i produksjonsapparatet. Arbeiderklassen må forenes, den må lære, den må delta”.

Edgar Peña, generalsekretær for SUTIP

Før Chavez, entret den eldste arbeideren i Venepal scenen og beskrev den fire måneder lange kampen og de ofrene som de hadde måttet gi. Edgar Peña, generalsekretær for Venepals fagforening forklarte hvordan arbeiderne hadde lagd et utkast til et prosjekt som beviste hvordan selskapet kunne gå med overskudd og hvordan dette bante vei for ekspropriasjon. Peña ba også om at nasjonalgarden skulle beskytte anlegget, siden det fortsatt fins de som forsøker å sabotere det. Han forklarte også hvordan de første varene som de kommer til å lage om noen få uker vil være øremerket regjeringens sosiale programmer (Misiones), ”til arbeiderklassens fordel”.

Chavez sa at kapitalismen er et system grunnlagt på slaveri, ”og det er derfor de er sinte i Washington, fordi vi vil frigjøre oss fra kapitalismen, på samme måte som de var sinte for mange år siden på idéene til Libertador Simon Bolivar”

Han henviste til Condoleeza Rices nylige kritikk av Venezuela, og sa at det fins gode medisiner på markedet mot magesår, ”for de som måtte trenge det”. Han la til at noen kanskje kunne være irriterte over det som skjer i Venezuela, men ”de vil fortsette å være irriterte over den revolusjonære prosessen, fordi ingen kommer til å få oss bort fra den”.

Chavez la til at “arbeidernes rolle i denne modellen er grunnleggende og det er forskjellen mellom denne modellen og den kapitalistiske modellen”. Han understreket at ”det er nødvendig å forandre produksjonsforholdene”.

Chavez taler til Venepal-arbeiderne
Bilde: Agencia Bolivariana de Noticias

“Kapitalismen vil tillintetgjøre arbeiderne… her driver vi med å frigjøre arbeiderne, og det er derfor de er irriterte i Washington”.

I en kjapp omskriving av Lenin, sa Chavez: “Nyliberal kapitalisme er det høyeste stadiet av kapitalismens galskap”.

”Venezuela er i krig, men vi invaderer ikke andre land og krenker ikke andre lands suverenitet… her er vi i krig mot fattigdom og nød”.

Han forklarte at bergingen av fabrikker fra statens side har som mål å forandre de utbyttende forholdene som arbeiderne har vært underkastet under kapitalismen og å øke landets industrielle kapasitet. Han la til at disse nye selskapene ikke burde ses som statskapitalisme, men som samstyring. ”Vi må ikke frykte arbeiderne siden de er selskapenes sjel”.

Chavez varslet også om “bergingen” av en maisfabrikk og alle råvareindustriene i Guyana (som vil si bl.a. det store SIDOR-stålverket).

Selv om han sa at “dagens ekspropriasjon av Venepal er et eksepsjonelt tiltak… vi har ikke tenkt å ta landet, hvis det er ditt så er det ditt”, så var han også nøye med at ”alle fabrikkene som er stengt eller nedlagt, har vi tenkt å ta over. Alle sammen”.

”Jeg anmoder arbeiderlederne til å gå denne veien”, sa han. Dette er en klar oppfordring til arbeidere i andre fabrikker som også var innblandet i kampen om de okkuperte fabrikkene i juli-august 2003, som CNV, Fenix, Industrial de Perfumes, CODIMA med flere. Arbeiderne i disse fabrikkene har allerede begynt å mobilisere på nytt.

Dette er uten tvil et kjempesprang framover i riktig retning. Men det må også utvides til alle sektorene i økonomien som er under monopol- og imperialistkontroll. Dette burde inkludere banksystemet (som for det meste ligger i henda til de to spanske selskapene), telekommunikasjonssektoren (i henda til amerikanske selskaper), matforsyninga (et par venezuelanske selskaper som eies av kjente kuppmakere), med flere. Dette må gjøres, som i tilfellet Venepal, under arbeiderstyring. På denne måten kan hele økonomien planlegges til folkets fordel. Dette er den eneste måten å garantere seieren til revolusjonen. Arbeiderkontroll, hvis den forblir isolert i et enkelt selskap, kan ikke løse problemet på lengre sikt.

Den bolivariske revolusjonen stanger mot kapitalismens mur. Nå må den bryte ned muren og gå mot en demokratisk planlagt sosialistisk økonomi for å vinne krigen mot fattigdom og nød.